Klimanytt fra USA

Valgkampen er i gang i USA, og mens demokratenes kandidater konkurrerer om å ha de mest absurde klimatiltakene, så tenker kretsen rundt sittende president mer strategisk. Ønskesituasjonen er at opposisjonen tar sine skremsler og sine klimatiltak helt ut i det absurde. Her er klimarelevante smakebiter fra de siste ukene i USA.

Klimakrise også i USA?

Flere demokratiske politikere, fra AOC til Bernie Sanders, er allerede ute med krav om at USA må erklære en nasjonal klimakrise. Bak dem står de samme ekstremistiske kreftene som har fått fylker og kommuner i Europa til å gjøre det samme.

En slik resolusjon kan bli vedtatt i Representantenes Hus, men har ingen sjanser i Senatet, hvor flertallet neppe vil sette av tid til en debatt om slikt oppspinn.

Budskapet fra Demokratene er at klimakrisen krever drastiske tiltak fra USA, på linje med den totale mobilisering som ble iverksatt i USA da landet ble angrepet av Japan 7. desember 1941.
Fra før har man «Green New Deal» med en total krigsmobilisering mot klimaendringene, med tiltak mot kuer og fly og krav om at alle landets hus må bygges om som en del av mobiliseringen.

Presidenten har allerede uttalt at han håper denne typen utspill blir demokratenes viktigste utspill i valgkampen. Så langt har han fått sitt ønske oppfylt.

Gjenvalg og administrativ opprydning

Dette er prioriteringen til sittende president, basert på omtale i en rekke medier i USA. Ønsket er å ikke pådra seg ekstra negativ presseomtale i oppløpet til valgkampen. Man ønsker heller at media fokuserer på opposisjonens vandring lenger og lenger inn i det grønne alternative universet, mens man selv etablerer nye arbeidsplasser og styrker landets økonomi, med vekt på å gjøre USA til en ledende eksportør av energi.

Den største hindringen for større eksport av skifergass er manglende investeringer i infrastruktur under forrige president. Skifergassen sørger både for omstilling ved at den utkonkurrerer kull på hjemmemarkedet, samtidig som gassen forårsaker synkende CO2-utslipp.

Ofre må gjøres

Et av ofrene for valgkampprioriteringen er behovet for kvalitetskontroll på klimaindustriens gjøren og laden, som beskrevet her. Flere tunge naturvitere har mer enn antydet at den omfattende korrupsjonen i klimaindustrien er blitt et problem. Bare antydningen om at det jobbes med å etablere en kvalitetskontroll har medført mange presseoppslag (godt eksempel her i New York Times 27. mai i år). hvor slik kontroll vinkles som et angrep på klimavitenskapen. Av hensyn til valgkampen ønsker man færrest mulig slike overskrifter inntil neste presidentvalg er unnagjort.

Derfor er ballen nå lagt død for disse planene hvor fysikeren Will Happer har hatt en ledende rolle. Men siden en president i USA bare kan gjenvelges en gang, så er det et kjent fenomen at de mest effektive tiltakene mot særinteresser som tar seg til rette har kommet først etter gjenvalg av en sittende president.

Vi kan derfor forvente å høre fra Will Happer og hans støttespillere John Christy, Judith Curry og Dick Lindzen først etter valget i november 2020, forutsatt at velgerne i USA da velger vekk klimahysteriet.

To eksempler på opprydning

Klimaindustrien både i USA og i Europa er preget av den samme utidige sammenblanding av politikk og vitenskap, med den følge at både føderal forvaltning og andre som nyter godt av klimabevilgninger har lagt seg til en alarmistisk språkbruk som det ikke er dekning for selv i hovedrapportene fra FNs Klimapanel. Her er et ferskt eksempel på politisk klimanytale, rapportert hos Space.com:

Coastal inundation due to sea-level rise (SLR) is projected to displace hundreds of millions of people worldwide over the next century, creating significant economic, humanitarian and national-security challenges

Politisk klimanytale fra USA

Seriøst grunnlag for den ekstreme språkbruken sitert ovenfor er totalt fraværende, hvor seriøs vitenskap antyder en havstigning i dette århundret i størrelsesorden 5-20 cm til år 2100. En trend ganske lik den vi hadde i forrige århundre, og som ikke produserte en eneste klimaflyktning.

Aktørene bak alarmismen skilter med uverifiserte modeller som baserer seg på langtids-scenarier som er totalt urealistiske og er designet kun for å skremme, som IPCC-leirens RCP 8.5 (les siste avsnitt i lenket tekst)

Ved USGS under ledelse av James Reilly (Tidligere astronaut som fikk med seg tre turer med romferja) er derfor instruksjonene klare.

Både forskerne og de som driver med kommunikasjon skal holde seg unna de mest ekstreme scenariene og skal kun bruke modellering over kortere tidsrom.

Det er tross alt velkjent at denne typen modellering ikke engang greier å forutsi været tre uker fram i tid. Likevel brukes tilsvarende modeller til å forutsi klimaet i 2100.

Ved State Department har Dr. Rod Schoonover sagt takk for seg i «Bureau of Intelligence and Research’s Office of the Geographer and Global Issues» etter at tre avdelinger i Det Hvite Hus protesterte på hans formuleringer i et dokument, ifølge dette oppslaget ved WUWT.

Konklusjonen var at dokumentet var for useriøst til at det kunne oversendes Kongressen. Her er ett eksempel derfra på slik klimanytale:

Absent extensive mitigating factors or events, we see few plausible future scenarios where significant — possibly catastrophic — harm does not arise from the compounded effects of climate change.

Politisk klimanytale fra USA

Det er beklagelig at man ikke kan se tegn til en tilsvarende ryddejobb i språkbruken i forvaltningen i Norge, hvor man også har en naiv tro på de samme modellene. Selv FNs Klimapanels 3. hovedrapport er klare på at modellene deres ikke kan si noe om fremtidens klima (detaljer i Stein Bergsmarks rapport her, side 11-13)

I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig

IPCC, TAR, avsnitt 14.2.2.2, side 774.