Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Vi ser på solaktiviteten i august måned, med data fra Die Kalte Sonne, nettstedet til forskerne Frank Bosse og Fritz Vahrenholt. Måneden utmerket seg igjen med svært lav solaktivitet. Vi avslutter med to prognoser fra heftet Naturen styrer klima og viser hvordan solfysikerne skiller seg klart fra IPCC-leiren når det gjelder temperaturutvikling i dette århundret.
Observerte solflekker (SSN – Sun Spot Number) var i august 0,7 som er 3 % av det forventede denne måneden, utifra gjennomsnittet for denne 129. måned i nåværende solsyklus som startet i desember 2008 – basert på kalkulasjon av observasjoner fra de 23 tidligere solsykluser som vi kjenner tilbake til 1755.
Gjennomsnittet for de siste tre månedene har vært under 1. Ved forrige skifte skjedde dette først de siste tre månedene før ny syklus startet, men det er ingen tegn til noe snarlig skifte. Forfatterne regner med ett år til før neste syklus starter.
Solflekkene har en temperatur flere tusen grader lavere enn øvrige del av soloverflaten, men rundt flekkene er det en fakula som er kraftigere enn solen forøvrig og mer enn oppveier solflekkenes reduserte bidrag. Derfor er solen mer aktiv med flere solflekker.
Figuren over viser inneværende syklus 24 i rødt, samt gjennomsnitt for alle tidligere observerte sykluser i blått, med syklusen som ligner mest på nåværende, nr 5 i sort – den fant sted midt i Dalton-minimumet i årene 1798-1810. For hver nye syklus starter man månedstellingen fra nr 1, man sammenligner så dette månedsnummeret med samme månedsnr i alle de tidligere solsyklusene.
Den gjennomsnittlige lengden på en solsyklus er 11 år, korteste syklus har vært 7 år, mens den lengste har vært på 14 år. De varmeste syklusene har vært de korteste, mens de kjøligere er lengre enn gjennomsnittet. Forrige syklus varte i 12,2 år og denne syklusen kan bli minst like lang.
Nedgangen i solaktivitet ser vi klarere på figuren til venstre. Verdiene her er akkumulerte avvik i solflekkantall for hver syklus i syklusens første 129 måneder. Her ser man tydelig en sterkere solaktivitet i forrige århundre, fra syklus 17 til 23 og figuren viser veldig klart hvor mye svakere inneværende syklus er i forhold til alle disse – tredje svakest etter at observasjonene startet i 1755.
Anomaliene summerer seg til minus 4532
Solflekker er ikke den beste indikatoren på solaktivitet, men dette er lettere forståelig for flere lesere enn andre mer komplekse forhold.
Valentina Zharkova er en av svært få solfysikere som forutså hvor svak nåværende solsyklus ville bli. Hun holdt en større presentasjon for GWPF sent i fjor høst, hvor hun pekte på at vi står foran et moderne Grand Minimum som vil innledes i årene 2020-55.
Zharkova er klar på at endringer i gjennomsnittlig solinnstråling på toppen av atmosfæren (TSI) ikke er en god indikator siden variasjonen bare er 0,3 %. IPCC-leiren har attpå til en egen kvasivitenskapelig modell for TSI som bare varierer med 0,1 % og denne bruker de for å vise at sola ikke er en viktig klimadriver.
.
Her er en illustrasjon fra Zharkovas foredrag som viser at det er de kraftige variasjonene i ekstrem ultrafiolett stråling som har betydning. Det er denne strålingen som varmer havet.
Fra heftet Naturen styrer klima (NSK) henter vi følgende tekst fra side 44:
For TSI og solflekkvariasjoner, finner Yndestad og Solheim 2017 stasjonære perioder knyttet til Jupiters 12 års perioder og Uranus 84 års perioder. Deterministisk modellering antyder et moderne maksimum fra 1940 til 2015. Modellen viser et nytt solflekk-minimum fra ca. 2025 til 2050 og et nytt Dalton-type TSI minimum fra ca. 2040 to 2065.
Solheim viser i NSK til den russiske solfysikeren Abdussamatovs prognose for et solflekkminimum i 2043 (+/- 11 år). Russerens prognose for global temperatur er gjengitt i lilla i siste figur (figur 2.2 fra NSK), hvor man kan sammenligne med IPCC-leirens mer useriøse projeksjoner for temperatur.
