Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Forfattet av Geir Aaslid. Vi ser på trendene fra klimaåret 2019, med lenker til et lite utvalg av medieomtalen. Vi ser også på den voksende klimarealismen i Norge og i utlandet, og ønsker med dette alle våre lesere et riktig godt nytt klimaår i 2020.
Hver gang du konkluderer med at nå kan ikke mediene bli mer fanatiske og bakstreverske, så finner de seg et nytt klimalavmål. 2019 var året da propagandaen var på høyde med det beste DDR-regimet presterte og klima forkynnelsen var i 2019 egnet til å gjøre enhver konkurrerende misjonær brungrønn av misunnelse. Fra omtalen av profeten Greta, til de sedvanlige symptomene som resirkuleres jevnlig og til de manipulerte dataene for solaktivitet, for global temperatur, og for havnivåstigning.
Vi tar med fenomenet overvann på isdekke i innsjøer og i fjorder, noe som skjer hvert år mange steder på kloden. Flere medier har resirkulert fotoet til høyre i klimapropagandaen (tatt i juni 2019), mens fotoet til venstre tydeligvis ikke eksisterer for mediene. Her er VG med et oppslag hvor nesten alt er usant eller manipulativt.
Det groveste fra VG er påstanden om at 11000 forskere har erklært klimakrise. De nevner ikke at uavhengig analyse av underskriftene til den intetsigende men alarmistiske kommentartekst som er erklæringen, viser at det var mindre enn 10 klimaforskere blant de 11000. De nevner heller ikke at Mikke Mus var blant de som signerte dette oppspinnet de viser til.
Klimakrise er ikke et ord som eksisterer i klimapanelets hovedrapporter eller i Stortingets klimadokumenter. Likevel har 2019 blitt året hvor nesten alle politikere skulle erklære klimakrise, og dette er gjennomført i en del fylker og kommuner i Norge. Men så langt har ingen av disse politikerne forklart befolkningen i Norge hva denne klimakrisen egentlig består av.
Men folk flest er ikke dumme, i motsetning til visse politikere. Vi vet at det vi kan observere utendørs er vinter, vår, sommer og høst.
M24 publiserer 20. desember en tekst som oppgir at NRK Nyheter skal få en helt ny gruppe med ti ansatte for klimapropaganda, presumptivt i tillegg til alt oppspinnet øvrige ansatte leverer om klima fra før. Den nye klimaedderkoppen, eller mer formelt formulert, den rykende ferske klimakoordinatoren, heter Hans Cosson-Eide (foto til venstre er skjermklipp fra M24-oppslaget) med erfaring fra NTB og noen aviser.
Naturfaglig er Cosson-Eide en analfabet, men med erfaring fra statsvitenskapelige studier i etikk og moral på klimafeltet, skulle man tro han var oppmerksom på det problematiske ved å ensrette klimajournalistikken i NRK. Men vi vet jo at NRKs retningslinjer ikke gjelder på klimafeltet, for der kan de ansatte gjøre som de vil, bare budskapet er tilstrekkelig ensidig, subjektivt og alarmistisk.
En tilsvarende propagandagruppe skal etableres i Bergen, hvor NRKs ansatte vil arbeide i et symbiotisk samrøre med Bjerknes-senterets avdeling for klima-kommunikasjon.
Bergens Tidende tar likevel gull i sporten klimalavmål, med sin skriftlige erklæring sent i 2019 til en professor ved UiB, hvor man innrømmer den totale redaksjonelle ensretting med setningen «Vi trykker som hovedregel ikke såkalte klimaskeptiske innlegg i BT.»
Svært prisverdig er det av Aftenbladets Erik Tunstad å kritisere både problemene forbundet med en slik ensretting samt mangelen på ytringsfrihet for den klimarealistiske majoriteten i Norge. Kritikken viser også at medie-Norge ikke er totalt ensrettet, det finnes klimadissidenter blant jouralistene opptil flere steder.
Radarparet Tufto og Bjerkestrand gjorde bare skandalen større med sitt klossede forsøk på å forsvare egen DDR-propaganda på klimafeltet.
Jeg er enig med Tunstad der han konkluderer i Aftenbladet, i at BT viser et nedrig lavmål i denne saken.
Fra før vet vi at andre medier i Norge ikke vil forstyrre sine lesere med naturfaglige fakta, men de har unnlatt å formidle dette skriftlig til Norges klimadissidenter og realister.
Vi er vitne til en økning i antall klimarealister, både i Norge og ellers i Europa. Som omtalt i november, har Europa nå fått en klimarealistisk organisasjon som er aktiv i flere land.
Et økende antall politikere har fått øynene opp for at det kun er ett vestlig statsoverhode som har hatt en onkel som var professor i fysikk i 44 år ved eliteuniversitetet «Massachusetts Institute of Technology», navnet er John Trump. Man da får nærkontakt med relevant ekspertise og vil innse at det ikke finnes troverdig naturvitenskap til støtte for IPCC-leiren.
En av flere statsledere som i 2019 har definert seg selv som klimakjetter og dermed klimarealist er Tsjekkias president Miloš Zeman (fotoet ovenfor), som attpå til i årets juletale gjorde klima til hovedsaken og advarte mot grønne, falske profeter. Et rykende ferskt eksempel på falsk profet og et land i «Klimauntergang» kan man se her.
Zeman mener dagens klimadebatt har blitt en ny religion og han anbefaler landets studenter å lese på fredagene og klimademonstrere på lørdagene. Nyttårsløftet til både Norges konge og statsminister burde være et snarlig statsbesøk til Tsjekkia, slik at man kan lære av Tsjekkias president.
Mest interessant i 2019 var gallupen fra YouGov i høst (se Klimanytt 261), som bekrefter at kun 35 % av befolkningen er enig i regjeringens klimapolitikk, som forutsetter at mennesket er hovedansvarlig for klimaendringene. Men alle de andre mener noe annet, og tar man hensyn til upresise spørsmål, så mener altså ca ⅔ av befolkningen i Norge det samme som klimarealistene, at mennesket ikke er den dominerende aktøren i klimaendringene.
Medienes mytespredning holder hardnakket på at opposisjonen mot klimapolitikken utgjøres bare av de få som mener klimaet ikke forandrer seg og at menneskets bidrag er null, og spørsmålene er vanligvis manipulerende hvor hensikten er å få svar som støtter myten.
FN-systemets årlige klimakonferanser tiltrekker seg hvert år flere aktivister og lobbyister som livnærer seg på pengestrømmene til klimatiltak. Dette kommer i tillegg til mer profesjonelle byråkrater og diplomater, samt grønne politikere som har gjort klima til et satsningsområde.
Paris-avtalen var nadir for FN-IPCC, et lavmål det er vanskelig å komme under. Intensjonen fra enkelte var en forpliktende avtale, men nesten ingen land ville forplikte seg til effektivt å bruke egne ressurser til å bekjempe en klimakrise som bare eksisterer inne i villedende klimamodeller. Paris-avtalen er derfor uforpliktende, med to unntak, hvor det viktigste er at landene skal delta med en delegasjon på årlige klimatoppmøter, om nødvendig til evig tid.
En av de viktigere uforpliktelsene i Paris-avtalen er GCF, det grønne klimafondet som skal finansiere klimatiltak i klima-u-land. Intensjonen er å kanalisere 100 milliarder USD fra de fattige i de rike landene og til de rikeste i de fattige landene, fra og med 2020. Året 2020 starter dagen etter at denne teksten ble skrevet.
Årets klimamøte gjorde nesten ingen ting for å fylle opp dette fondet. Ca. 80 % av landene deltar på klimamøtene i hovedsak for å få tak i en andel av midlene i GCF. Nesten betyr i denne forbindelse at USA i 2019 formelt har trukket seg ut av klimapanelet, og USA skulle stå for halvparten av milliardbetalingene til fondet.
Av de resterende betalerne er det i 2019 et økende antall som leter etter utgangsdøra, til stor irritasjon fra mottagerne samt alle de andre som skal melke disse enorme pengestrømmene.
Vel så viktig i 2019 er at et økende antall land aktivt jobber for at Paris-avtalen skal forbi en papirtiger. I 2018 ble USA nevnt, med bekymring for Brasil. I 2019 er USA, Brasil, India, Australia, Japan og Indonesia nevnt og India er her representativt for alle klima-u-landene, som insisterer på økonomisk vekst først, og klimatiltak sist hvis vesten betaler, eller ikke i det hele tatt hvis vesten ikke betaler.
Listen over alt som påvirkes av klimaendringer er uendelig lang, og i 2019 ble den lengre. Her er en forkortet versjon (2017), med bare 64 eksempler. Vi kan nå slå fast at hestene i England blir fetere og at klimaendringer er en av årsakene. Det gror for mye gress i et våtere og varmere klima, og hestene spiser for mye av det, ifølge et oppslag i Telegraph.
Verden har omsider kommet dithen at det er relativt få og stadig færre som sulter, mens antallet overvektige er i sterk vekst. Avlingene gror så du nesten kan se det, stimulert av rikere tilgang på CO2. Med mer enn nok mat for flere, har fedme blitt et større problem enn sult i stadig større deler av verden.
Det har altså oppstått et marked for fedme-forskning, og den beste måten å få forskningsmidler, er å knytte klimaendringer til prosjektsøknaden, underforstått menneskeskapte klimaendringer forårsaket av våre CO2-utslipp.
Rett før jul publiserte København universitet studien «The Environmental Foodprint of Obesity» som viser at svært overvektige mennesker slipper ut 1,149 tonn mer CO2 i året, i forhold til normale og sunne mennesker. En av forfatterne av studien mener at dette burde ikke folk flest få vite fordi de overvektige har det tilstrekkelig trist og leit fra før, ifølge Politiken. Globalt mener forfatterne at overvektige menneskers merutslipp utgjør 700 Gigatonn CO2-ekvivalenter, eller 1,6 % av menneskets globale utslipp av CO2.
Det er altså noen personer i regjeringen i Norge, som er svært klima-høyrøstede men selv ikke akkurat går foran med et godt eksempel, når det gjelder personlige CO2-utslipp. (Venstres Trine Skei Grande. Foto: Mona Lindseth / Kulturdepartementet).
Dine utslipp omtales normalt som ditt karbonfotavtrykk (også kjent som arvesynd), og nå håper vi klimaminister Elvestuens nyttårsløfte blir å samle inn vektdata for regjeringens medlemmer, med tilhørende utregning og offentliggjøring av statsrådenes personlige karbonfotavtrykk.
2019 markerte året da et religiøst preget mediesirkus erstattet en konferanse som ikke vedtok noe matnyttig i det hele tatt. Selv en bedre avtale om avlatshandel med klimakvoter ble det ikke noe av.
Året 2019 var et massivt misbruk av mindreårige for å selge budskapet, med profeten Greta i hovedrollen. Illustrasjonen er fra Wall Street Journal, og viser hvordan budskapet har blitt mer og mer religiøst preget med årene, med 2019 som et lavmål – til nå.
Troen på klimatismen som den nye statsreligionen har lenge vært der, og har blant en del journalister ført til en mer misjonerende journalistikk. Men i 2019 har endetidsbudskapet vært massivt.
En artig detalj angående forkynnelsen av klimaevangeliet i Norge, kom fram i et TU-intervju med Bjørn Samset nylig. Som vanlig var det en forkynnende tekst uten at journalisten stilte et eneste kritisk spørsmål, men denne setningen var nyttig for forståelsen av Samsets effektivitet som politisk klimaformidler: «Med foreldre som begge er prester var det ikke matematikk og fysikk som fikk første prioritet i familiediskusjonene rundt middagsbordet.»
Samset som i 2019 fortsatt er Norgesledende i klimaforkynnelse, må i svært ung alder ha lært hvordan presteskapet forkynner og får lytterne til å omfavne den eneste rette tro, muligens lenge før han begynte på barneskolen. Og det var vel nettopp denne evnen til å forkynne ledelsen ved Institutt for klimapolitikk (Cicero) så etter i 2010 da de ansatte Samset?
Et politisk-religiøst klimahysteri som selger budskapet med misbruk av små barn kan umulig få sympati i store deler av folket. En pengebruk på klimatiltak (elbiler innregnet) som har passert 40 milliarder i året, er ingen vinnersak for en sittende regjering, når vi vet at ca 2/3 av befolkningen er imot denne politikken.
Klimakampanjen kan sammenlignes med EU-kampanjen. Fra siste folkeavstemning om EU vet vi at bare 47,8 % var for medlemskap, basert på en saklig og objektiv EU-debatt hvor begge sider kom til orde.
Klima-alarmismen i 2019 har bare støtte fra 35 % og dette er oppnådd kun ved å bruke alle triksene i bruksanvisningen. Av en eller annen grunn er det en selvfølge at bare det alarmistiske mindretallet skal komme til orde i en totalt ensrettet klimadebatt.
Med en økende ytringsfrihet for klimarealister, mindre ensretting i media, og flere land som takker nei til å delta i klimapanelet, så vil tallet 35 % synke jevnt og trutt de neste årene.
