Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Vi har før vært innom analyse av datasettene for global temperatur som nå søkes brukt som bevis for klimakrisen, bl.a har Ross McKitrick kommet med skarp kritikk av datakvaliteten på flere av datasettene. Vi ser nå på en fersk analyse utført av Zoe Phin på temperaturdataene fra BEST – Berkeley Earth Surface Temperature, og igjen ser vi at med bedre kvalitetskontroll forsvinner mye av den globale oppvarmingen IPCC-leiren prøver å selge.
Dette datasettet for global temperatur dukket opp høsten 2011 og ble raskt populært i IPCC-leiren, både fordi man fikk bekreftet den globale oppvarmingen og fordi man solgte en av hovedpersonene i forskergruppen, Dr. Richard Muller, som en skeptiker som hadde skiftet side og blitt alarmist. Ved ettersyn viste dette seg å være oppspinn, for alt man fant var en drepende uttalelse om Dr. Manns hockeykølle, som ingen seriøse aktører lenger vil forsvare.
BEST-prosedyren fulgte mønsteret i IPCC-leiren, (se fyldig omtale på WUWT her) først en gigantisk mediekampanje med konklusjonen fra forskningsrapporten, og så fikk det andre komme i ettertid. Det andre viste seg å være fagfellevurderingen av deres forskning, som lot vente på seg og som til slutt fant sted i en ubetydelig publikasjon . Enklere ble det ikke da andre hovedperson i forskergruppen, Dr. Judith Curry som var hentet inn sent i prosessen, var svært uenig i Mullers konklusjoner, eller det pinlige faktum at det ikke eksisterte noen fagfellevurdering da mediekampanjen rullet ut.
Man starter med en samling termometre, som var ment for å måle temperaturen lokalt, og som derfor skulle vise seg senere å være lite egnet til å fastslå temperaturen på kloden. Det man beregner er avvik fra normal temperatur i en referanseperiode som skal være minst 30 år. Siden det for mye av kloden ikke eksisterte termometre i tidligere tider, så fant man på en passende temperatur, noe som ikke akkurat økte tiltroen til denne typen «forskning».
I perioden man undersøker har det kommet og gått termometre hele tiden, og data fra nye termometre har ikke vært sammenlignbare med data fra de gamle. Det har vært vanlig å prøve å korrigere for skifte av tiden på dagen man leser av temperaturen og for såkalte urbane varmeøyer, altså for varme fra lokal energibruk fra en befolkning som har økt i måleperioden. Korreksjonene er ofte svært lite seriøse, f.eks når GISS i sitt datasett korrigerte for urbane varmeøyer i storbyene, så ble deres varme data bare enda varmere.
Hver gang det oppstår en debatt rundt datakvaliteten, så viser IPCC-leiren til ovenstående forhold og bedyrer at alt er gjort etter vitenskapelig metode, og så later de som om forholdene i neste avsnitt ikke eksisterer. Deretter sjikaneres kritikere som klimafornektere for å stanse debatten, gjerne med assistanse fra subjektive mediefolk eller fra politikere som forsvarer den ønskede klimapolitikk.
Det man ikke har korrigert for er at termometre i større antall over tid kan gå fra å stå i landlige strøk til å havne på varme storflyplasser, at målestasjoner kan være nedlagt i Arktis, mens nye kommer til nær ekvator. Andre forhold er at stasjoner i fjellstrøk blir sjeldnere, mens nye ved vannkanten blir vanligere, uten at man tar hensyn til dette i datasettet.
Her er datasettet fra Berkeley Earth slik det er publisert:
Så kommer kvalitetskontrollen fra Zoe Phin, hvor man tar hensyn til det viktigste av dette, nemlig høyden over havet og avstanden fra ekvator. Hvis ikke det gjennomsnittlige termometeret holder samme avstand til ekvator og samme høyde over havet i hele måleperioden, så blir figuren villedende.
Slik ser temperatursettet ut etter kvalitetskontrollen.
Da er vi klare til å foreta den obligatoriske pliktøvelsen hentet fra IPCC-leiren, hvor både store og små aktører fokuserer på å liste opp de ti varmeste årene (anomalier, dvs avvik fra referanseperioden som er 1950 – 80).
Med bruk av kvalitetsdata er kun fire av de ti varmeste i vårt århundre. Og 1850 viser seg å være varmere enn både 2015 og 2018.
0.9515890.9193490.9122310.8364850.8342850.8175600.8130360.7702580.7529980.716632Analysen avslutter med varmetrenden i perioden 1850 til 2019, som er på 0.013 °C/tiår. Det har altså bare blitt 0.22 °C varmere siden 1850, ifølge denne analysen.
Det interessante nå er om vi får se tilsvarende analyser av de øvrige datasettene. Hva vil de vise? Den globale oppvarmingen i BEST-dataene skyldes primært at termometrene har krøpet nærmere ekvator.
Zoe avslutter med denne setningen: «What we have here is a great confirmation that mainstream climate science has gone off the rails.»
Flere har konkludert tilsvarende, men med en mye lunere ordbruk som «administrativt menneskeskapt klimaendring».