Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Redaksjonen ser på dette oppslaget fra journalen Biosciences (publisert des/jan), hvor stoffet er fagfellevurdert, av høy kvalitet og skrevet for å være tilgjengelig for forskere, undervisere og studenter. Dette oppslaget er spesielt anbefalt «editors choice» og vi grep tak i det fordi det med et skeptisk blikk ser nøyere på de mange skremslene som serveres med temaet havet er på vei ad dundas, dels grunnet klimakrisen og dels grunnet andre problemer som overfiske. Forskerne er fra USA, Australia og Syd-Amerika. Bildet er fra Dohu øya ved Ny Guinea hvor store mengder CO2 strømmer ut i havet fra rifter i havbunnen. Det ekstra frodige livet i havet her viser enda en gang at CO2 er plantemat også under vann.
Del I Forskningen
Abstraktet lyder slik:
The proliferation of a number of pressures affecting the ocean is leading to a growing concern that the state of the ocean is compromised, which is driving society into pessimism. Ocean calamities are disruptive changes to ocean ecosystems that have profound impacts and that are widespread or global in scope. However, scrutiny of ocean calamities to ensure that they can be confidently attributed to human drivers, operate at widespread or global scales, and cause severe disruptions of marine social-ecosystems shows that some of the problems fail to meet these requirements or that the evidence is equivocal. A number of biases internal and external to the scientific community contribute to perpetuating the perception of ocean calamities in the absence of robust evidence. An organized auditing of ocean calamities may deliver a more precise diagnosis of the status of the oceans, which may help to identify the most pressing problems that need be addressed to conserve a healthy ocean.
Det følger så en kort analyse av en rekke forhold lokalt og globalt etter en kort innledning. Hovedpunktene er:
Strong evidence: The depletion of fish stocks
Equivocal evidence: Harmful algal blooms
Weak evidence: Jellyfish blooms
Weak evidence: The decline of calcifiers due to ocean acidification
Bias
Deretter følger et avsnitt om bias av ulike typer, hvorav noen forhold er av spesiell interesse. Fanelli 2010 peker på at land med stor konkurranse mellom de akademiske miljøene både øker forskernes produktivitet og deres bias. Deretter ser man på hvordan Science og Nature publiserer forskning hvor kriteriene er nyhetsverdi fremfor vitenskapelig verdi og hvor man krisemaksimerer for eksempel overfiske med resulterende tilbakekobling med forsterket bias. Her kunne man skrevet klima i stedet for hav og fiske og lest med et særdeles godt utbytte.
Hele rapporten kan du lese her.
Konklusjonen:
«Vi konkluderer med at det trengs en robust revisjon av havkatastrofene, med dypere undersøker i mange flere enn de få eksemplene som er tatt med her, for å sile ut tvilsomme tilfeller samt de som totalt mangler støtte. Dette vil skape klarhet og gjøre det mulig for ledere og politikere å konsentrere seg om de viktigste feltene hvor det trengs innsats for at vi skal få et sunnere hav i fremtiden.»
Del II: kvalitetskontrollen
Vi ser litt på kvaliteten av denne forskningen. Det har skjedd før at man utgir seg for å være skeptiske til både Klimapanelet og annen klimaortodoks forskning, mens man i virkeligheten gjør noe helt annet. Det som fanget min interesse her var dette avsnittet hvor utgangspunktet er at det pågår en reell havforsuring som allerede har gitt en nedgang i pH på 0,1. I og med at de som har kunnskap på dette feltet til stadighet påpeker at forsuring av havet er en kjemisk umulighet så slår bullshit-detektoren ut.
Weak evidence: The decline of calcifiers due to ocean acidification
Man sluker myten om havforsuring med snøre, søkke og fiskestang. Referansen er utelukkende på Doney et al fra 2009 her
«Since preindustrial times, the average ocean surface water pH has fallen by approximately 0.1 units, from approximately 8.21 to 8.10 (Royal Society 2005), and is expected to decrease a further 0.3–0.4 pH units (Orr et al. 2005) if atmospheric CO2 concentrations reach 800 ppmv [the projected end-of-century concentration according to the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) business-as-usual emission scenario].»
Dette er igjen hentet herfra:
«Whereas surface ocean pH is estimated to have dropped from near 8.25 to near 8.14
between 1751 and 2004, it is forecasted to decrease to near 7.85 in 2100 under the SRES A1B emission scenario, for a factor of 2.5 increase in H+ in 2100 relative to 1751. http://adsabs.harvard.edu/abs/2005JGRD..11007302J
Siden det ikke eksisterer pH-målinger så langt tilbake (konseptet ble utviklet fra 1909 i Carlsberglaboratoriet i København), så kommer tallene fra en mer eller mindre tvilsom modellkjøring og har ved et pussig sammentreff blitt behandlet som en observasjon.
Ingen har noensinne produsert noen pålitelig verdi for havets pH, fordi denne varierer med temperatur, dybde, havstrømmer, tid på dagen, livet i havet på det enkelte sted og mengden CO2 i atmosfæren på hvert enkelt målepunkt. Så dette er latskap eller politisk korrekthet eller begge deler og det hører ikke hjemme i en forskningsrapport som kaller seg fagfellevurdert.
Elefanten i rommet er som vanlig at det å uttrykke skepsis til klimaortodoksien er en oppsigelse medmindre man har en mer enn bunnsolid kontrakt som forsker. Derfor må man lese klimaortodokse forskningsrapporter på omtrent samme måte som Kremlologene før leste pressen i Sovjetunionen.
Bevisene: Robuste – svake – eller null?
Det vises til muslinger på USA’s kyster som eksempler på at det ikke foreligger robuste bevis for skader som følge av havforsuring, hva de da mener med «weak evidence» er noe uklart, siden de ikke kommer trekkende med noe som helst som passer til den beskrivelsen. Det styrker totalinntrykket litt at forskerne ikke drar frem en av de mange pseudovitenskapelige rapportene med skremsler basert på havforsuring og bruker det som robust bevis. Her er ett eksempel på et slikt lavmål.
Spørsmålet til slutt er da, når man uten formell kompetanse på feltet så lett kan finne feil, hva annet er det av innhold her man ikke kan stole på. Vi oppfordrer leserne til å hente lupen og granske teksten. Send oss for all del en mail, for vi vil gjerne ha mer stoff fra leserne.
