Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Jerntriangelet er tittelen på en studie forfattet av Professor Lindzen, hvor han beskriver hvordan enda en irrasjonell ideologi via korrupte politiske prosesser har spredd seg i demokratiske land som en symbiose eller sameksistens mellom politikere, forskere og særinteresser. Klima-alarmismen har historiske forløpere som den Sovjetrussiske Lysenkoismen og rasehygienen som førte til tvungen sterilisering i mange land, inklusive Norge. Orginalen som har tittel «Science in the Public Square: Global Climate Alarmism and Historical Precedents» fins her, utdraget under er oversatt av Nicolay Stang.
Prof. Lindzen på Norgesturne
Atmosfærefysiker Richard Lindzen fra MIT er Norgesaktuell med forelesningen «alarmismens språk og vitenskapens irrelevans» hvor universitetene i Oslo, Bergen og Stavanger er lokale arrangører med foredrag tidlig på dagene 18., 20. og 21 mai. Rundreisen i Norge er arrangert av Klimarealistene som også arrangerer foredrag kl 1900 18.mai i Universitetets Gamle Festsal, Karl Johans Gate. Du finner en synopsis av disse foredragene her, dog kan foredraget ved UiB avvike noe fra det beskrevne.
Jerntriangelet
Vitenskapen er verdifull som metode, men problematisk som institusjon. Charles Darwin var takknemlig for å være en vitenskapsmann av den gamle skole uten behov for institusjonell tilknytning. Slike vitenskapsfolk finnes ikke lenger. Selv på 1800-tallet var de fleste vitenskapsmenn avhengige av institusjoner. I dag må vitenskapen finansieres av andre enn forskeren selv. På enkelte forskningsfelt, herunder klima, har staten i all hovedsak monopol på finansieringen.
Det søkes stadig om økte bevilgninger som når de innfris, medfører flere forskere og økt forskningsbyråkrati med sine egne interesser å ivareta. Den offentlige sfære har sin egen dynamikk. Vitenskapen knyttes til politiske saker. Dette er avgjørende i klimasaken, men lignende tilfeller som eugenikken og lysenkoismen kan nevnes.
Det kan være mange grunner til at forskeren bringer sin virksomhet til den offentlige markedsplass, men her synes det som politikere utnytter vitenskapen til sine formål og forvrenger denne fundamentalt. Vitenskapen blir en autoritativ kilde istedenfor en utforskende metode som i utgangspunktet ga vitenskapen dens berettigelse. Rollen som autoritativ kilde har gjort vitenskapen til politikk. Mektige pressgrupper hevder å representere både vitenskapen og folket i kraft av moral og opphøyd visdom som formidles med slagordpregede oppslag. Virkelige og oppdiktede hendelser skal mane folket til handling. Smigret av offentlig oppmerksomhet og finansiell støtte underkaster forskeren seg politikerens vilje eller den såkalte allmennviljen og leverer det som forlanges.
Systemet er sårbart for misbruk og tiltrekker seg stadig flere middelmådige forskere fra perifere disipliner innen blant annet samfunnsforskningen som stadig kommer med meningsløse uttalelser de belønnes rikelig for. Elementær logisk tenkning opphører og erstattes av en appell til følelser hvor inkompetente aktører ofte får en stadig mer dominerende rolle. Prosessene i Jerntriangelet stiller mer erfarne forskere ovenfor et vanskelig valg, å slutte seg til flokken eller å miste sin status innen eget fagfelt.
Jerntriangelet kalles dette systemet der forskeren kommer med meningsløse påstander som aktivister og media oversetter til faresignaler og som så igjen medfører at politikerne forer forskere med penger. Stadig flere forskere tiltrekkes denne honningkrukken og jerntriangelet befester sin stilling.
Ett aspekt av klimavitenskapen
Avvik fra global middeltemperatur er lite egnet til å fastslå om klimaproblemet finnes. En vurdering av hvor følsomt klimaet er for en dobling av atmosfærisk CO2 er mer relevant. Empirien tilsier at klimaet er lite følsomt for CO2 mens Klimapanelets modeller viser det motsatte. I offentligheten anses imidlertid, pussig nok, modellene for å være gyldigere enn virkeligheten.
Samfunnsmessige konsekvenser
Den globale klima-alarmismen har kostet verden dyrt og muligheten for at adskillig større beløp vil skusles bort er så absolutt til stede. Den har også vært ødeleggende for vitenskapen ettersom forskere både har tilpasset data og teori til politikken. Hvordan få bukt med jerntriangelet som har ført til feilaktig men enormt innflytelsesrik vitenskap som grunnlag for en katastrofal klimapolitikk?
Historien gjentar seg
Jerntriangelets politiske prosesser gjenfinnes i Lysenkoismen: Trofim Lysenkos teori om at tilegnede egenskaper kunne nedarves, passet godt med Stalins oppfatning om et samfunn som kunne forme naturen. Propagandaen var den gang en viktig del av statens maktapparat. Til tross for hensynsløs undertrykkelse av annerledes tenkende møtte Lysenkoismen likevel motstand, men selv etter Stalins død beholdt Lysenko og hans støttespillere sine formelle posisjoner. Det var kanskje nettopp dette som gjorde at Lysenkoismen etter hvert mistet sin dominerende rolle. Dens forkjempere trengte ikke å forsvare sine jobber. (Zh. A. Medvedev)
Til forskjell fra Lysenkoismen har teorien om katastrofal menneskeskapt global oppvarming fått global utbredelse og fotfeste i nesten alle forskningsinstitusjoner. De siste års avsløringer har imidlertid gjort det vanskeligere for dens støttespillere å forsvare det som for mange utenforstående fremstår som en forskning i dyp krise. Muligens har slike fenomener også en naturlig levetid. Historisk sett synes denne å ligge på rundt 30 år. Iherdige enkeltstående vitenskapsmenn har heller aldri sluttet å peke på teoriens inkonsistens og har dermed svekket dens overlevelsessjanser.
Selv om mekanismene bak slike ideologier er dårlig forstått, gir fortiden oss allikevel et håp om en snarlig kollaps. Vitenskapen vil etter hvert skille mellom oppvarming og fullstendig irrasjonell frykt for planeten og menneskehetens undergang. Aktivister vil svare med stadig mer ekstreme påstander. Politikere innser så at påstandene ikke har rot i virkeligheten og tar avstand fra fenomenet ved å begrense bevilgninger. Forskerne må så gå andre veier. Forhåpentligvis vil dette være tilstrekkelig til å få slutt på den irrasjonelle besettelsen med klima og karbonfotavtrykk.
