Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Matt Ridley er vitenskapsjournalist og sitter i House of Lords, noe som gir ham et unikt perspektiv. Her skriver han langt og overbevisende om hvordan det er vitenskapen som taper på den langvarige klimakrisen. Mens vitenskap normalt er selvkorrigerende hvor det riktige over tid driver bort det som er galt, så viser klimakrisen hvordan dårlige ideer kan holde stand i årtier, forsvart iherdig av det prof. Ragnvaldur Hannesson her hjemme har betegnet som en arme av sjarlataner. Resultatet til nå har blitt at ideer som forlengst skulle endt på historiens søpledynge er blitt til intolerante dogmer og vi har fått en debatt hvor fakta ikke lenger spiller noen rolle. Du kan følge bloggen til Matt Ridley her.
Om Gros påstand: Det er umoralsk å tvile
Matt Ridley kommenterer denne beryktede påstanden fra Gro Harlem Brundtland fra en tale i 2007: “It is irresponsible, reckless and deeply immoral to question the seriousness of the situation. The time for diagnosis is over. Now it is time to act.”
Samt øvrige politiske uttalelser i samme gate: John Kerry says we have no time for a meeting of the flat-earth society. Barack Obama says that 97 per cent of scientists agree that climate change is “real, man-made and dangerous”.
Han påpeker at dette er en løgn, det eksisterer ingen konsensus på at det er farlig. 97%-tallet kommer fra to tekster med pseudovitenskap som ville ha brakt en homeopat i forlegenhet og en forsker som Richard Lindzen har påpekt at de som bruker 97%-tallet i debatten opptrer uredelig. Så hvorfor er det ingen som arresterer disse politikerne på slikt vås?
Skandale følger skandale!
Matt Ridley gjennomgår en del av de mange skandalene som har fulgt hverandre, fra Lewandowsky’s konspirasjoner på månelandingen, pussig nok var skandalebefengte Lewandowsky æresgjest på et seminar på BI høsten 2014 hvor også Kristin Halvorsen og Jørgen Randers opptrådte.
IPCC-leder Pachauris ville påstander om at Himalayaisen ville være borte var nok en skandale, og Pachauris samtidige fisketur etter forskningsbevilgninger til TERI gjorde det hele enda mer pinlig.
Temperaturskandalen i Australia hvor en kjent forsker stiller pinlige spørsmål rundt etterjusteringer av temperatur som endrer kjølende trender til varmende trender, og hvor resultatet er en offisiell granskningskommisjon og enda flere pinlige spørsmål.
Forskningsrapporten IPCC viste til som skulle vise at urbane varmeøyer ikke hadde forurenset moderne temperaturdata, den viste seg å være basert delvis på ikke-eksisterende data fra 49 målestasjoner i Kina, og senere undersøkelser viste så at 40% av oppvarmingen i Kina kom fra UHI-effekten.
Hockeykølla, alle klimaskandalers mor. Den fikk Matt Ridley som til da hadde vært klimaskeptiker til å ombestemme seg da han ikke kunne forestille seg at Nature ville publisere slikt uten å sjekke opp faktaene. (Edit: MR anser seg i dag for å være «lukewarmer», som altså står et sted mellom de to mest kjente hovedgruppene i klimadebatten). Men det var nettopp det Nature hadde gjort, Dr. Michael Mann hadde opptrådt uredelig og absolutt ingen sjekket faktaene før McKitrick og McIntyre startet gravingen, en prosess som tok flere år fordi Mann nektet å samarbeide.
Skeptiske blogger demokratiserer vitenskapen
Mens hovedretningen innen offisiell klimavitenskap er 120% lojal til klimapanelet og deres tidskrifter til stadighet publiserer søplevitenskap og alle pinlige fakta som dukker opp ignoreres systematisk, så har det grodd opp en skog av skeptiske blogger hvor det foregår en massiv trafikk med vital debatt og en åpen nettbasert fagfellevurdering. Steven McIntyre graver i treringer, Judith Curry briljerer om usikkerhet, Andrew Montford skriver om mediedekning og Anthony Watts graver i råtne temeraturdata. Alt dette har gjennom årene vært en fryd for både Matt Ridley og alle andre som er genuint interessert i vitenskap. Vi har mange eksempler på at fagfellevurdert forskning er pulverisert av bloggene på noen få dager og dermed har erstattet den trege og lukkede kvalitetskontrollen som overhodet ikke fungerer innen den offisielle klimavitenskapen a la IPCC. Forskerne liker ikke slikt, det er nærmest lèse majesté.
Samtidig opptrer de alarmistiske bloggene på samme vis som presteskapet for 500 år siden som hysterisk motsatte seg at bibelen skulle oversettes fra latin til lesernes egne språk. All klimaortodoksi forsvares innbitt til det siste uansett hvor mange feil som påvises, samtidig som man henfaller til ren skittkasting mot alle som viser det minste tegn til klimakjetteri.
Royal Society får sitt pass påskrevet
når Matt Ridley skriver følgende: «Venerable bodies like the Royal Society almost never criticise journalists for being excessively alarmist, only for being too lukewarm, and increasingly behave like pseudoscientists, explaining away inconvenient facts».
Etterfulgt av dette: «Excusing failed predictions is a staple of astrology; it’s the way pseudoscientists argue. In science, as Karl Popper long ago insisted, if you make predictions and they fail, you don’t just make excuses and insist you’re even more right than before. The Royal Society once used to promise “never to give their opinion, as a body, upon any subject”. Its very motto is “nullius in verba”: take nobody’s word for it. Now it puts out catechisms of what you must believe in. Surely, the handing down of dogmas is for churches, not science academies».
Klimaalarmismen har brakt vitenskapen i vanry
Matt Ridley siterer som avslutning følgende avsnitt fra boka Climate Change, the Facts 2014, en bok redaksjonen sterkt anbefaler.
«We have at least to consider the possibility that the scientific establishment behind the global warming issue has been drawn into the trap of seriously overstating the climate problem—or, what is much the same thing, of seriously understating the uncertainties associated with the climate problem—in its effort to promote the cause. It is a particularly nasty trap in the context of science, because it risks destroying, perhaps for centuries to come, the unique and hard-won reputation for honesty which is the basis for society’s respect for scientific endeavour».
I disse dager ser vi enda et eksempel på at alarmistene skrur opp propagandanivået igjen i forkant av klimakonferansen i Paris, uten å ense at de blir enda mindre troverdige og en enda større del av befolknngen nå avviser klimalarmismen som pseudovitenskap, religion og økonomisk egeninteresse.
