Atmosfærisk CO2 1826-2010

Klimanytt nr. 334. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Jan-Erik Solheim

Vi blir daglig minnet om at våre CO₂ utslipp fra fossile energikilder fører til en økning av CO₂-innholdet i atmosfæren og at dette fører til en klimakatastrofe. De årlige klimakonferanser (COP) og utsagn fra politikere har ført til febrilske og kostbare tiltak. I mange Klimanytt har vi vist at dette er feil. CO₂ økningen skyldes først og fremst at jorda blir varmere. I 2022 ble det publisert en dataserie for mengden av CO₂ i atmosfæren helt tilbake til 1826. Den viser at det har vært tilsvarende mengder CO₂ i atmosfæren omkring 1940 og muligens omkring 1820 som det var i 2010.

Analyse av mengden av CO₂ i atmosfæren ble gjort fra tidlig på 1800-tallet ved kjemiske metoder. Nye og bedre metoder ble utviklet i løpet av hundreåret. Måleserier som viste daglige og årlige variasjoner ble publisert allerede i 1830. Målingene viste at mengden av CO₂ varierte mye, avhengig av vær og vind og hva som vokste i området. Det ble også undersøkt variasjoner med høyden, ved å måle i Alpene, i høye master, ved ballongoppstigninger (Andrée) og ved prøver tatt fra fly i det neste århundre.

Omkring 1938 ble en metode basert på absorbsjon av infrarød stråling tatt i bruk. Den er mer presis, og i 1958 startet kontinuerlige målinger fra Mauna Loa observatoriet på Hawaii (3 400 m.o.h) som viser at CO₂ mengden i atmosfæren øker. Mange analyser har bekreftet at det er først og fremst temperatur i havoverflaten og på bakken som bestemmer CO₂-mengden i atmosfæren. Våre utslipp bidrar med mindre enn 5 %. Vi har skrevet om CO₂ i mange Klimanytt (14, 21, 39, 97, 174, 194, 216, 221 etc.). Ny forskning (Pollard 2022) viser at bakterier i ferskvann slipper ut seks ganger så mye CO₂ som fossile brensler. Dette er ikke tatt med i IPCCs karbonregnskap og klimamodeller. Vi kommer tilbake til dette i et senere Klimanytt.

Atmosfærisk CO₂ før 1960

Målinger av CO₂ fra før 1960 er ansett for å være upålitelige av IPCC. Isteden brukes målinger fra iskjerner som viser små̊ variasjoner av CO₂-mengden de siste 200 år. En tysk forsker, Ernst-Georg Beck, har gjennomgått 979 publikasjoner og funnet mer enn 200 000 kjemiske luftanalyser som han har studert nærmere. Ca. 100 000 målinger hadde tilleggsinformasjon som gjorde at han kunne bruke målingene til å beregne atmosfæriske CO₂-mengder helt tilbake til 1826. Han fant at etter et kraftig regnvær og etter sterk vind så er atmosfæren godt blandet og målinger ved bakken viser nær det samme som høyt oppe i atmosfæren. Spesielt fant han gode målinger fra stasjoner ved havkanten eller på fjellstasjoner. Han publiserte først en serie basert på gjennomsnittsverdier i 2007. Den fikk sterk kritikk. Han lagde så en ny serie, hvor han forklarte nøye hvordan nedbør og vind kunne brukes til å beregne globale verdier. Dette beskrev han i en artikkel som han sendte til et vitenskapelig tidsskrift i august 2010. Han besøkte også professor Harald Yndestad i Ålesund og fikk ham til å analysere CO₂-serien hans. Yndestad fant at den viste periodiske variasjoner som falt sammen med måneperioder som også̊ beskriver temperaturvariasjoner i havoverflaten og finnes i mange tidsserier knyttet til havet.

Becks reviderte serie fra 2009 (KN 21) ble ikke publisert. Beck døde i september 2010, før den ble avvist av tidsskriftet. Hans datter fant imidlertid ut at han hadde kontaktet professor Yndestad og ba ham ta ansvar for manuskriptet. Det nye tidsskriftet til Klimarealistene (Science of Climate Change) aksepterte Becks artikkel for publisering i 2022.

De historiske CO₂-verdier etter Becks analyse er vist i figuren. Den viser omtrent konstante CO₂-verdier fra 1900 til 1930 og deretter økning til et maksimum på vel 380 ppm (0,038 %) omkring 1940. (en ppm tilsvarer en milliondel av atmosfærens gassvolum.) CO₂-mengden var mellom 0,3 og 0,4 promille av atmosfæren i perioden 1826-2010.

De høye CO₂-verdiene mellom 1930 og 1950 er basert på 25 undersøkelser på like mange steder. I alt ble det analysert mer enn 60 000 prøver i dette tidsrommet. De fleste i Nord Europa. At CO₂ variasjonene skjer omtrent et år etter at temperaturvariasjoner i havoverflaten, ble oppdaget uavhengig av Ole Humlum mfl. i 2012 (KN14).

Yndestad (2022) har gjort en ny analyse av den historiske serien fra 1870 til 1960 og sammenlignet med den moderne serien fra Mauna Loa 1958–2021. Han finner at begge seriene har samme spektrale signatur som månebanens variasjoner. Dette skaper vertikal og horisontal blanding av vannet i havet og jevner ut temperaturforskjeller. Han konkluderer med at temperaturen i havoverflaten styrer mengden av CO₂ i atmosfæren. Dette betyr at menneskers utslipp ikke er årsak til variasjoner av CO₂ i atmosfæren og at våre utslipp ikke kan påvirke hav- eller landtemperaturen.

Referanser:
Ernst-Georg Beck 2022, Reconstruction of Atmospheric CO₂ Background Levels since 1826 from Direct Measurements near Ground, Science of Climate Change, 2, 148-211.
https://doi.org/10.53234/scc202112/16

Ole Humlum Ole, Kjell Stordahl og Jan-Erik Solheim 2013, The Phase Relation between Atmospheric Carbon Dioxide and Global Temperature, Global and Planetary Change, 100, 51-69.
http://dx.doi.org/10.1016/j.gloplacha.2012.08.008

Francis Massen, Ernst-Georg Beck, Hans Jelbring og Antoine Kies 2022, Observed Temporal and Spatial CO₂ Variations Useful for the Evaluation of Regionally Observed CO₂ data, Science of Climate Change, 2,137-147.
https://doi.org/10.53234/SCC202206/12

Peter C. Pollard 2022, Globally, Freshwater Ecosystems Emit More CO2 Than the Burning of Fossil Fuels, Frontiers in Environmental Science, 06 June 2022. (red.anm.; lagt til 14.jan)
http://dx.doi.org/10.3389/fenvs.2022.904955

Harald Yndestad 2022, Lunar Forced Mauna Loa and Atlantic CO2 Variability, Science of Climate Change, 2, 258-274. (red.anm.; lagt til 14.jan)
https://doi.org/10.53234/SCC202212/13