Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimanytt nr. 336 Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Ole Henrik Ellestad.
Etter varmeperioden i tiårene rundt 1940 ble det kaldere, og verden var opptatt av en kommende ny istid i 1960 -1970 årene – naturens dominerende klimavariasjon. Men klimalarmistene vil innbille folk at oljeselskap og andre energiprodusenter visste at klimaendringene var menneskeskapte. Dette falske eventyret får plass i vitenskapens mest prestisjefylte journaler og videreformidles av ukritiske medier, inkludert NTB.
Dagens ledende eksperter innen beregning av klima omtaler modellenes begrensninger, at de beregner for høye temperatureffekter fra CO2-økning, og at de hele tiden har dårlig forståelse av skyenes dominerende betydning (dekker 66 +/-3% av jordoverflaten). Da blir det merkverdig at klimaalarmister gjennom en årrekke har angrepet oljeselskapet EXXON for deres holdning til CO2 og klima primært basert på resultater fra modellberegninger.
Hovedpåstanden er at selskapet siden 1970-årene gjennom egen forskning hele tiden har visst om CO2-økningens negative klimaeffekter (IPCCs hypotese). Hemmelighold av kjensgjerningene, overdreven usikkerhet og bagatellisering av effektene for å sikre selskapets forretningsvirksomhet, er andre anklager. Det gjentas enda en gang i den prestisjefylte journalen Science og norske medier (Vårt Land).
Sannheten er en annen. EXXONs forskning på feltet benyttet de forenklede modeller som den gang var utviklet, samarbeidet også med eksterne miljøer og publiserte resultater i internasjonale journaler. Overordnede usikkerhetsvurderinger fra EXXON skulle også reflekterte datidens (og nåtidens) vitenskapelige helhetlige vurdering og ikke bare baseres på resultatet fra enkle, svært mangelfulle modeller med manglende vekt på usikkerhet og formidling av denne som IPCC fikk kritikk for (IACs evaluering 2010 etter ‘Climategate’-skandalen)
I 1980-årene og fremover var oljeselskapene opptatt av fremtidig mangel på petroleumsfunn. De påviste funn ville begrense utslippene ut over i 2000-årene. Jeg mener at Shell hadde en spådom om ‘permanent oil shock’ fra år 2000, men nye funn og ‘shale oil and gas’ har endret bildet.
Det har aldri vært vitenskapelig konsensus om CO2s klimabetydning. Historisk har den vært akseptert å være lav. John Tyndall fant rundt 1860 at det var vanndamp som var den meget sterke drivhusgassen. CO2 var en svak drivhusgass, jfr lærebøker i 1960-årene (Walter Moore, Physical chemistry og Gunnar Hãgg, Inorganic Chemistry), basert på nøyaktige data av molekylers strålingsegenskaper oppsummert av Gerhard Herzberg 1935-50.
Charnyrapportens anslag fra 1979 var at dobling av CO2 ville gi økning i klodens middeltemperatur på 3C +/-1.5 C. Det var et enkelt middelverdi-anslag basert på det lave estimat fra Manabes enkle modell på +1.5C (1967, se KN 308) og Hansens (GISS) enkle modell på 4.5C. Merkverdig nok er verdien og usikkerheten fremdeles på samme nivå, etter å ha benyttet flere titalls milliarder kroner på beregninger og flere hundre milliarder på øvrig klimaforskning. For tallenes tale er at modellene IPCC benytter, beregner klodens temperatur til rundt 287.5 +/-2Kelvin, en variasjon på samme nivå som anslått usikkerhet. Det blir ikke så synlig når IPCC bare rapporterer avvik fra en beregnet middelverdi uten usikkerhet.
For EXXONs konsernledelse var det imidlertid helt andre forhold som ville dominere klimavurderinger og som aktivistene bevisst overser. Etter oppvarmingsperioden 1915-1940 var klimaendringene betegnet som forbedring med mildere forhold i kalde strøk (bl.a. Arktis) og ikke minst forbedrede avlinger. Men så ble det kaldere med dårligere avlinger. I 1960 årene var bl.a. Sovjet Unionen og India ille ute (bl.a. CIA-rapport 1974). WMO spådde i 1960-årene en mulig kommende istid noe som var fremme i mediebildet i 1970-årene med bl.a. artiklene «Another Ice Age?» (Time 1974) og «The Cooling World» (Newsweek 1975) der varmeperioden i 1925-1955 fremgår av figuren i grader Fahrenheit. Carteradministrasjonen vurderte tiltak mot nedkjøling så sent som slutten av 1970-årene. Under nok en temperaturfigur fra NAS (1975), med temperatur i grader Celsius
Klimakonferansen ved Princeton i 1955, ledet av legendariske Otto von Neumann, hadde kun ett foredrag om CO2s mulige påvirkning (KN 194). Verdens ledende meteorologer, inklusive de norske Jacob Bjerknes og Arnt Eliassen, var kjent med CO2 begrensede effekt, at videre økning nærmer seg optisk metning (Beer-Lamberts lov 1852/1760 og de øvrige prinsipper) noe som formet verdens dominerende oppfatning frem til klima plutselig snudde før 1980. IPCC- supporter Steven Schneider hadde publisert arbeider om at mer CO2 faktisk ville medføre en kaldere klode, men da det snudde og ble varmere i 1980-årene ble budskapet motsatt.
Århundrets klimaguru, Hubert Lamb, påpekte i UNESCO Chronicle 1973 manglende sammenheng:
‘mens CO2 gikk opp gikk temperaturen ned og vise versa. Det måtte derfor være noe annet som dominerte klimaendringene enn økningen i CO2 – naturlige variasjoner’.
Men like viktig var satellittobservasjoner (NIMBUS fra 1969) som viste liknende forhold endog at inversjon i atmosfæretemperaturer (Antarktis/kalde områder) medførte at økt CO2 i hovedsak ville gi avkjøling (se KN 300). Likeledes var, ifølge værballonger, fuktigheten i luften redusert slik figuren viser (også spesifikk fuktighet) for ulike atmosfære-høyder/-trykk (millibar, mb).
Se for øvrig her og her, data fra NOAA. Det ville redusere bidraget fra den mye kraftigere vanndampen (omtalt i KN 307).
Ingen studier om de ovennevnte forhold er med i Science artikkelen, normalt en selvsagt oppgave for referee å påpeke. Dette er en god demonstrasjon som viser at IPCC-støttende artikler har ‘frikort’ med svært mangelfull faktabasis selv i de mest prestisjefylte vitenskapelige journalene og derfra rett til mediene.
Mangt kan sies om EXXON, men at ledelsen skal se bort ifra et øredøvende empirisk faktagrunnlag og slavisk følge åpenbart mangelfulle modeller, ville være meningsløst.
