Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Her kommer siste del av innledningsforedraget til Klimarealistenes styreleder på Klimakonferansen 30.-31. august i år. Det er om utfordringene med å vinne klimakampen. Det dreier seg om slå hull i myten om at det er menneskene som skaper klimaet, hindre stans av bruken av olja som er så viktig for vår velferd og menneskehetens avgjørende framskritt de siste rundt 150 år og fortelle mer om de statsfinansierte politiske klimakampgruppene (NGOer) og den «grønne» «industrien» som har sugerør i statskassa.
Klimarealistenes første store seier var avsløringa av Al Gores mislykte spådom, som han fikk Nobelprisen i fred for å spå, at isbjørnene var i ferd med å dø ut. Det motsatte skjedde: Isbjørnstanden har økt betydelig.
Olav Martin Kvalheim
Prof. em. Kjemisk institutt,
Universitetet i Bergen,
styreleder i Klimarealistene
Hvordan kan vi vinne klimakampen?
Vi må endre velgernes og de politiske ledernes vrangforestilling om en pågående klimakatastrofe og formidle informasjonen om at selv nullutslipp i vestlige samfunn vil ha tilnærmet null innvirkning på global temperatur. Den eneste måten å gjøre dette på er ved å informere folk om viktige feil og falske påstander som spres av IPCC og deres tilhengere i samfunnet. Denne informasjonen må kommuniseres på et nivå og en form som treffer «vanlige» mennesker. Og vi må vise dem hva målet om null CO2-utslipp betyr for det økonomiske grunnlaget for vår velferd og vår frihet til å ta egne valg i hverdagen uten å bli stigmatisert eller skattlagt for «feile» valg.
Hvem kjemper vi mot?
IPCC-narrativet ble skapt av forskere som utviklet klimamodeller som spådde apokalyptisk global oppvarming, som de tilskrev (nesten) utelukkende menneskeskapte CO2-utslipp. Disse upålitelige spådommene ble brukt til å spre et bilde av katastrofal havnivåstigning og økte tilfeller av ekstreme værhendelser.
Akkurat som NRK, er mange av mainstream avisene også avhengige av økonomisk støtte fra offentlige budsjetter for sin økonomiske overlevelse. Hundrevis av millioner kroner i årlig statlig økonomisk støtte kan være en faktor som forklarer samsvaret mellom klimabudskapet i disse mediene og ledende norske politikere og deres iver etter å undertrykke kritikere av IPCC-narrativet og kostbar klimapolitikk.
Politikere og journalister mangler også en grunnleggende forståelse av det avgjørende skillet mellom politikk og vitenskap. I politikk avgjøres et spørsmål ved avstemning. Flertallsstemmen vinner, og man kan gå videre til neste sak. I vitenskap løses motstridende synspunkter ved eksperimentering, teoretiske utviklinger og diskusjoner. Avstemning har ingen plass i vitenskap; det er forklaringen eller modellen som best passer og forutsier dataene som vinner. Så begreper som konsensus eller desinformasjon har ingen plass i vitenskap.
Likevel konkurrerer vestlige politikere uten kompetanse i vitenskap fortsatt om å implementere kostbar klimapolitikk for å eliminere CO2-utslipp med målet om nullutslipp innen noen få tiår. Samtidig øker alle andre land i verden, med 85-90 % av den totale befolkningen og utslippene, bruken av fossile brensler, hovedsakelig kull, som er den desidert største kilden til menneskeskapte CO2-utslipp. Kinas andel av de globale utslippene var 34 % i 2023, og deres utslipp per innbygger var 20 % høyere enn Norges, som bare har 0,3 % av Kinas befolkning. Likevel blir Kina velsignet av de fleste norske politikere som en ledestjerne i den «grønne» revolusjonen.
Ikke-statlige organisasjoner (NGOer) er viktige aktører i klimabevegelsen. Tidligere organiserte de demonstrasjoner rettet mot å tvinge politikere til å vedta lover og reguleringer for å redusere karbonutslipp. De får alltid mye offentlig oppmerksomhet gjennom mainstream media og spesielt vår klimakanal NRK, som ivrig og ukritisk kommuniserer hver bevegelse fra NGOene.
Nylig har NGOer endret taktikk ved å utfordre politiske beslutninger i retten i stedet for i demokratiske valg eller gjennom demonstrasjoner. Deres hovedmål er å avvikle olje- og gassindustrien, som uten tvil er den viktigste industrien i Norge og grunnlaget for vår velferdsstat ved å dekke direkte og indirekte omtrent to tredjedeler av statsbudsjettet. Valg etter valg har vist at et stort flertall av nordmenn støtter denne industrien, men dette stopper ikke NGOene i deres forsøk på å overbevise dommere om å dømme mot industrien «for å redde planeten». Ironisk nok dekkes det meste av budsjettet til NGOene av statlig finansiering, og enda mer ironisk dekker staten ofte også deres utgifter i rettsprosessene. Det bør nevnes at norsk gass er avgjørende for Europas energisikkerhet. Videre har norsk gass ved å erstatte kull som energikilde ført til enorme CO2-kutt i Storbritannia og Tyskland.
Den grønne industrien
En annen motstander vi må vurdere er den nye «grønne» industrien. Tusenvis av ingeniører og andre arbeidere får hoveddelen av lønnen sin fra statlige subsidier for å utvikle for eksempel hydrogen- og batteriteknologier, bygge offshore vindparker og infrastruktur for CCS. Et fellestrekk ved disse tiltakene er behovet for «risikoreduseringer», noe som betyr at penger overføres fra lønnsomme selskaper og individuelle skattebetalere til selskaper som sannsynligvis aldri vil bli lønnsomme. Denne overføringen av penger til det klimaindustrielle komplekset utføres av «grønne» regjeringer, det vil si inkompetente politikere.
Konklusjon
Ved å kategorisere motstridende synspunkter i klimadiskursen som desinformasjon og tilhengerne av slike synspunkter som fornektere, høyreekstremister osv., utfordres demokratiske kjerneverdier som ytringsfrihet og åpen vitenskapelig debatt i vestlige land av klimabevegelsen, inkludert deres trofaste støttespillere i politikk, medier og byråkrati.
Vårt mål generelt og på denne konferansen spesielt, er å vise at «ekte» vitenskap avslører at det ikke er noen fremvoksende klimakrise, og at konseptet med null CO2-utslipp representerer en vei til energifattigdom og avvikling av lønnsom industri som står overfor høye og økende skatter på CO2-utslipp eller kravet om å bruke ekstremt kostbar «grønn» teknologi. Til syvende og sist er den «grønne» revolusjonen en vei til undergangen for velferdsstatene og den ledende rollen til vestlig sivilisasjon.
