Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Av Madhav Khandekar, Nils-Axel Mörner og Willie Soon
Ettersom klimakonferansen i Paris kommer stadig nærmere, ser vi et økende antall sensasjonelle nyhetsoppslag basert på lurvete klimaforskning, eller saker tatt rett ut fra løse luften av aktørene innen klimakriseindustrien. Dette gjesteinlegget er oversatt og reblogget fra websiden til ICG.
Skremsler for skremslenes skyld
Her viser vi til to slike oppslag, først ett basert på at monsunen, dvs klimaendringer truer Indias økonomi, så et som påstår at klimaendringene truer 55 millioner mennesker som lever i kystområdene i India. Siste oppslag som er fra Climate Central flesker til med 4 graders oppvarming og tilsvarende trusler mot 145 millioner kinesere og globalt skal 470 til 760 millioner mennesker rammes.
Begge oppslagene berører forhold som er sentrale i vår forskning og vi er dypt sjokkerte over å lese disse historiene. De representerer typiske skrekkscenarier spredt av lobbyister i den hensikt å skremme folk, og vi har å gjøre med en total mangel på respekt for fakta som fremkommer ved vitenskapelige observasjoner i naturen. Disse sakene er både en skam for vitenskapen og et brudd på geoetiske prinsipper.
Faktafeilene
For det første har Indias sommermonsun avtatt i mengde og intensitet i de siste 25 årene av grunner som ikke er godt forstått. Forbindelsen mellom avtagende sommerregn og klimaendringer er feil og er helt uten vitenskapelig forankring. Riktig planlegging for å lindre vannmangelen i tørkeutsatte områder i deler av India bør få høyeste prioritet. Reduserte CO2-utslipp vil ikke ha noen innvirkning på fremtidig variasjon i monsunen.
For det andre må det understrekes at havnivået i India (samt Bangladesh og Maldivene) har holdt seg stabilt de siste 50 år. Dette fremgår av observasjoner, bl.a fra målinger av tidevannet. Hvis noen modell antyder noe annet så må det være gjort med en total overstyring av tilgjengelige observasjoner.
Tidevannsmålinger i Mumbai for perioden 1875-2000 er preget av fire trender. Den lineære økende trenden på 0,7 mm/år er direkte misvisende. Havnivået har holdt seg stabilt de siste 50 årene, så havnivået utgjør ingen reell trussel mot indiske kystområder.
Uetiske skremsler også i Nature
Det er faktisk uheldig at så mange anerkjente tidsskrifter og populære magasiner som Nature publiserer slike «sensasjonelle» rapporter uten saklig fagfellevurdering. Et eksempel: En spesialutgave av AMS (US) desember 2015 utgaven har flere rapporter knyttet til ekstremvær-hendelser for 2014 som er satt i sammenheng med dagens klimadebatt. Forfatterne klarer å knytte nåværende klimaendringer (CO2-styrt oppvarming av klimaet) som «primær årsak» for ekstremvær hendelser eller forsterkning av slike. Spesielt tendensiøst var at vinteren 2014 for de fleste deler av USA ble knyttet til CO2-styrt oppvarming av Arktis som forårsaker ekstremvær-kulde i deler av USA og Kanada!
Mange av disse rapportene inneoldt ingen langsiktig klimatologi mens de bruker noen av FNs klimapanels modeller for å vise hvordan en slik ekstem kulde er mulig med et varmt Arktis!
Ingen debatt er ønsket?
De siste årene har en av oss skrevet til noen av forfatterne av slike rapporter: som forventet svarer ikke disse forfatterne. Ingen åpen debatt om klimavitenskap finner sted! Vitenskapen håndteres som om den er avgjort – noe som aldri kan være tilfelle (forutsatt at man forstår hva vitenskap handler om).
Madhav Khandekars fagfelt er monsunen, Nils-Axel Mörners fagfelt er havnivå og Willie Soons fagfelt er solfysikk.
