Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Gjesteinnlegg av Peder Skotner, sivilingeniør
I filmen «en ubehagelig sannhet» står Al Gore foran et stort kinolerret og viser 2 kurver med temperatur og CO2-konsentrasjon de siste 650 tusen år. Kurvene følger hverandre meget tett og det er åpenbart en sterk sammenheng. Sammenhengen er faktisk så god at det hverken er særlig rom til eller behov for å trekke inn andre faktorer. De samme kurvene finner vi igjen som figur 5-3 (d) og (f) i klimapanelet IPCC sin siste AR5 rapport også gjengitt her.
Disse 2 kurvene utgjør en avgjørende del av klimateorien fordi de viser sammenheng mellom CO2 og temperatur over en lengre tidsperiode. Det er riktignok slik at både CO2 og temperatur har økt de siste 100 år, men dette blir for tynt grunnlag for en teori. Å kaste mynt 2 ganger er ikke nok til å si at mynten er skeiv.
Så hva om det er temperatur som er årsak, og CO2 som er virkning? Da har man ikke lenger noen klimateori, men en CO2-teori, og den har langt mere for seg enn bare disse to kurvene. CO2 har en meget sterk tendens til å løse seg opp i sjøvann (som kullsyre). Konsentrasjonen av CO2 blant gasser løst i sjøvann er 500 ganger høyere enn i atmosfæren og CO2-mengden er ca. 40 ganger større i havet. Nå er det slik at hvis du varmer opp væske med kullsyre enten det gjelder øl eller havvann, så vil kullsyren gå over i atmosfæren. Dette er kunnskap med solid fysikalsk basis og aksept. Hvis all CO2 kokte ut av havet til atmosfæren ville konsentrasjonen stige fra 300 ppm (=milliontedeler) til ca. 12000 ppm. Ser vi på det mer realistiske tilfellet i kurve (f), så medfører altså en relativ variasjon i temperatur fra -9 til +1 grader Celsius en endring fra 180 til 300 ppm CO2 (kurve d).
Tenk deg dette som to fenomener A) jordas temperatur øker 10 grader og B) CO2-konsentrasjonen i atmosfæren øker fra 0.018% til 0.030%(=300ppm). Hvilket fenomen vil du velge som årsak? Fenomen A er åpenbart en mye større hendelse enn fenomen B. Hvordan er det da mulig å velge B som årsak, stikk i strid med all fornuft og intuisjon. Hvordan er det mulig at 97% av klimaforskerne anser B som årsak og A som virkning?
I figuren ser man at kurvene (e) havtemperatur, (f) antarktistemperatur og (h) havnivå, har et farget bånd under som illustrerer hvor godt IPCCs klimamodeller matcher observasjonene. Kurve (d) CO2-konsentrasjon er ikke modellert, den er påtvunget modellene. Mange vil nok være overrasket over at klimamodellene har utelatt denne helt sentrale prosessen at CO2 oppløst i havet går over i atmosfæren når temperaturen øker. Kanskje forklaringen er så enkel at hvis prosessen var tatt med, så ville modellene løpt løpsk i en ukontrollert feedbackloop mellom CO2 og temperatur slik som når mikrofon og høyttaler kommer for nær. Men da ville man jo også ha bevist som absurd at temperaturen avhenger av CO2.
Det er vel på tide å stoppe demoniseringen av CO2 nå.
