Klimadogmet stemmer ikke

Av Petter Tuvnes

Denne artikkelen er basert på en post og innspill fra okulaer/Kristian Lindem som har skaffet til veie interessante data fra CERES: How AGW isn’t happening in the real Earth system. Dette er en gjennomgang av observasjoner fra den virkelige verden og pussig nok stemmer ikke disse med hva vi skulle ha sett hvis man sammenligner med dogmet om den CO₂-drevne globale oppvarming. En del av kommentarene er lagt til av redaksjonen for å fylle på i en tekstfil ledsaget av veldig mange figurer. Det samme gjelder figur 6 som viser at det såkalt rekordvarme 2015 ikke endrer trenden for satellittmålt temperatur.

Dogmet om at økt CO₂ i atmosfæren skal føre til økt global temperatur og klimaendringer, går ut på at atmosfæren skal varmes opp først. Dette fordi det er der øking av CO₂ kommer, (i form av en troposfærisk varmeflekk) slik at mer varme spres utover og magasineres i en fra før kald atmosfære. Den svakt oppvarmede atmosfæren skal så varme opp den allerede mye varmere jordoverflaten med varmestråling nedover (såkalt ”backradiation”).

Forløpet av CO₂ og global temperatur er vist i fig. 1 fra prof. Humlums www.climate4you.com. Vertikalt på venstre side vises temperatur i tidels grader Celsius (blå strek), på høyre side molekyler CO₂ i atmosfæren (rød strek) målt i PPM som en andel pr million molekyler. (400 ppm er hele 0,04%).Fra år 2000 har CO₂en økt fra 369 PPM, en økning på 8,4% på 15 år.  

Figuren viser at det er dårlig korreklasjon. Hverken før eller etter varmeperioden fra 1975 til 2002 har den forventede effekt fra CO₂ på temperaturen vist seg. Dette er bakkemålt temperatur, fra HadCRUT (Hadley Centre of the UK Met Office, Climate Research Unit Temperature, beliggende ved East Anglia Universitetet).
Innen klimaforskningen snakker man derfor om «The Hiatus» og «The Grand Hiatus», altså pausen og den store pausen. Sistnevnte pausestrekker seg helt tilbake til ca 1942. FNs Klimapanel-lojale talspersoner vil helst unngå å nevne disse pausene da de ikke følger CO₂-økingen.

Modeller og virkelighet
FNs klimapanel IPCC bruker datamodeller som er programmert til å vise øking i temperatur når CO₂ øker (IPCC/Myhre-formelen). Men, de siste 20 år så stemmer ikke modellene med virkeligheten, se fig. 2 (fra Dr. John Christy/UAH) hvor blå strek representerer 4 ulike observasjoner av temperatur fra ballonger og 2 fra satellitter. Vertikalt vises temperatur i tidels grader Celsius.

For hvert år som går ser vi større forskjell mellom modellene og virkeligheten. Naive sjeler vil muligens innvende: Men det vi har av bakkemålt temperatur viser jo noe annet?

Joda, det er korrekt, men her må vi huske på at den orginale påstanden fra IPCC var at mer CO₂ skulle føre til et varmefelt oppe i troposfæren, ved ekvator. Derfor er det fullstendig irrelevant hvilken temperatur f.eks NASA-Giss og NOAA observerer 2 meter over bakken nede på jordas overflate, Og som man ser av figur 1, så stemmer heller ikke HadCRUT-dataene for bakkemålt temperatur med modellene.
Selv ikke dataene fra NASA-Giss og NOAA som brukes til å hausse opp 2015 som det varmeste året i disse dager, har noe som helst samsvar med modellene som vist i figur 2. Også der øker avstanden mellom den observerte vikelighet og modellene, til tross for at IPCC-leiren har jukstert seg frem til en ekstra tidels grad Celsius for 2015.

Hva sier FNs Klimapanel om CO₂?
Rapporten til FNs klimapanel IPCC AR5 SPM (Assessment Report 5 Summary for Policy Makers) forklarer på side 14, at det er CO₂ som er viktigste «driver of climatechange», og begrunner dette med økt «radiative forcing» siden 1750. «Radiative forcing» (RF) er mekanismen som skal gi over dobbelt så mye strålingsenergi som solen tilbake til jorden fra en kald atmosfære basert på den 1-dimensjonale «flat-jord-kald-sol»-modellen beskrevet i AR5 fig. 2.11.

Mer CO₂ i atmosfæren skal altså gi mer stråling ned mot jorden, men er det tilfelle?

Nei, ikke i følge NASA CERES beregninger av stråling observert i Watt/m², se fig. 3. (NASA CERES — Clouds and the Earth’s Radiant Energy System Information and Data). Langbølget stråling ned mot jordens overflate fra atmosfæren har gått ned de siste 15 år på tross av at CO₂ har økt (beregnet anomali). Rød strek viser synkende trend over tid! Denne observasjonen er stikk i strid med CO₂-dogmet.

Hva sier FNs Klimapanel om solen?
Hva med den eneste relevante varmekilden vi har i systemet, solen, som FNs klimapanel IPCC pussig nok antar er konstant?

Se fig. 4 (NASA CERES) som viser at observert kortbølget stråling fra solen har gått opp (beregnet anomali). Rød strek viser en klar stigende trend over tid. Også dette observert som Watt/m²

Stråling fra solen har økt litt de siste 15 år. Det må vel føre til global oppvarming?

Men, nei. For stråling ut fra jordoverflaten mot atmosfæren har også økt og ført til mer avkjøling, se fig. 5 (NASA CERES) som igjen viser observert langbølget stråling ut fra jordoverflaten (Watt/m²).

Negativ stråling er stråling ut fra jordoverflaten. Rød strek viser en entydig synkende trend. Netto langbølget stråling ut fra jordoverflaten er blitt mer negativ, og det betyr med absoluttverdi at den har økt. Det er blitt et større varmetap de siste 15 år.

Mer solstråling inn har altså gitt mer varmestråling ut fra jordoverflaten og opp mot atmosfæren, så da må jo temperaturen i atmosfæren ha gått opp?

Nei, det har ikke vært noen statistisk signifikant øking i global temperatur de siste 15 år, se fig. 1 og 2. Samt figur 6 her som er temperatur målt fra satellitt (RSS-data), altså den blå streken fra figur 2, trukket ut og blåst opp i en større skala – og med ferskere data enn i figur 2, her er hele 2015 tatt med inklusive den varme desember 2015! Fremdeles ingen statistisk signifikant øking i global temperatur.

Hvordan står det til i havet?
Imidlertid så vet vi at varmen i havet og havtemperatur har økt «litt», se fig. 7 som viser anomalier av havtemperatur globalt i 0-100 m dybde, data fra NOAA og NCDC, hentet fra climate4you. Orginaldata her. Eller rettere sagt, vi mener det er rimelig å anta dette. Figuren viser det NOAA og NCDC mener er de beste dataene menneskeheten besitter.

For det eksisterer bare troverdige data i tilstrekkelig mengde fra 2005 (ARGOS-bøyene), alt fra før dette året er fra andre kilder med vesentlig lavere kvalitet og kvantitet. For eksempel er eldre havdata fra de stedene det til enhver tid har befunnet seg skip, mens ARGOS ikke omfatter observasjoner fra områder med havis (Arktis og Antarktis). Det blir som å sammenligne ett eple med ett tonn bananer. Metodikken er også veldig ulik, se kritikken mot Karl Et Al fremført før.

Dette er lite sammenlignbart, men det er vanlig å sammenligne likevel. I mangel av kvalitetsdata også fra før 2005.

Og årsaken til at havet kan ha blitt litt varmere?
Langbølget stråling fra atmosfæren med økt CO₂, som har avtatt de siste 15 år, kan ikke være årsak til at havene er blitt varmere. Langbølget stråling trenger dessuten ikke ned i vann, men virker bare på overflaten. Med overflaten mener vi en vanndybde på 1 mikron, det er tykkelsen på et hårstrå. Kortbølget stråling fra solen kan trenge langt ned i vann og varme det opp, og det merker vi hver vår og sommer.

Det virker som om langbølget stråling ut fra atmosfæren ikke følger CO₂, men heller temperaturen i atmosfæren, som vist i fig. 8 som viser T-data fra UAH og CERES-målt utstråling fra toppen av atmosfæren.

Temperatur i nedre Troposfære og utgående langbølget stråling fra toppen av atmosfæren (ToA) følger hverandre godt.

Merk at CERES benytter seg av faktisk målte troposfæriske temperatur-, humiditets- og sky-profiler og kalkulerer/estimerer på grunnlag av disse en hypotetisk «tilbakestrålingsfluks». Det artige er jo at for å klare dette bruker de en strålingsmodell bygget nøyaktig på den en-dimensjonale ”drivhuseffektens» teoretiske prinsipper som IPCC bruker. Så om denne modellen, basert på faktiske observasjoner fra jordsystemet, ikke klarer å finne en økende tendens i «tilbakestrålingen» til den globale jordoverflaten, ja, så er det neppe noen økende tendens å finne.

Disse målingene har vist at økt CO₂ ikke fører til målbar oppvarming hverken på landjorden eller i atmosfæren. Målinger av andre påståtte «drivhuskomponenter» som vann, skyer og metan har også økt noe de siste 15 år, så de har heller ikke bidratt til noe økt langbølget stråling ned mot jorden fordi CERES beregner bidrag fra alle disse «drivhuskomponentene».

Konklusjonen er at drivhuseffekten for CO₂ kan neglisjeres
Mer kortbølget solstråling inn har ført til mer langbølget varmestråling ut, men det er en viss ubalanse som kan ha økt temperaturen i havet. Jordens værsystem er komplisert, og skydekke over hav er en ukjent faktor som kan spille inn sammen med de naturlige fenomenene El Ninjo/La Nina (varme og kalde perioder i Stillehavet) og sykliske endringer i Atlanterhavet (AMO). Drivhuseffekten for CO₂ synes å være enten fraværende, eller tilstede i en så liten grad at den ikke kan observeres. I begge tilfeller kan den trygt neglisjeres.

Ettersom drivhuseffekten for CO₂ kan neglisjeres bør det gå opp for politikerne at klimasløseriet med ressurser og penger kan opphøre. Bedre infrastruktur mot naturlig uvær bør i stedet prioriteres.

.