Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
I en velskrevet og kraftfull kronikk i Aftenposten den 30.april angriper Rebekka Borsch regjeringens oljepolitikk, men fremstillingen lider av mangel på perspektiv og relevant kunnskap. Dette tilsvaret fra fysikeren Stein Bergsmark (foto) som er medlem i Klimarealistenes Vitenskapelige Råd er refusert i Aftenposten.
Parisavtalen og global oppvarming
Parisavtalen er basert på politisk fremforhandlede og spissede utsagn med mange og betydelige avvik fra den underliggende vitenskapelige dokumentasjon. Derfor bør myndighetene forholde seg til avtalen på en pragmatisk måte. Høyt renommerte Massachusetts Institute of Technology har i sin «Energy and Climate Outlook 2015» sett på hvilken effekt klimaavtalen vil få. Dersom alle foreslåtte kutt gjennomføres, vil dette bare resultere i 0,2 grader mindre oppvarming i år 2100. Bjørn Lomborg, lederen av Copen-hagen Consensus Center, har også estimert effekten av at alle land realiserer sine løfter i Parisavtalen. Lomborg fant med klimamodellen MAGICC en effekt på 0,17 grader i 2100, noe som stemmer godt overens med resultatene fra MIT.
Naturlig variabilitet betyr mer enn utslipp av CO2
Det er ingen uenighet om at klimaet har forandret seg, særlig siden midten av 70-årene, at CO2 er en drivhusgass og at menneskelig aktivitet i noen grad har bidratt til klimaendring og temperaturstigning. Men det foreligger en godt verifisert klimahistorikk fra de siste titusener av år, og vi vet at dramatiske endringer er det normale. Alle erfarings-data tyder på at naturlig variabilitet betyr langt mer enn våre utslipp av CO2. Alle dystre spådommer om klimaet, som også Borsch refererer, baserer seg – ikke på kvalitetssikrede prognoser – men på scenarier fra klimamodeller som ikke er verifiserte og som beviselig feiler, eksempelvis når det gjelder fremskrivninger av den globale middeltemp-eraturen.
Vår oljenæring har ingen reell betydning for klimaet
Så lenge olje og gass er konkurransedyktige og etterspurte energibærere på verdensmarkedet vil olje og gass uansett bli produsert, solgt og brent, i alle fall de kommende 30 – 40 år. Om Norge slutter å selge olje og gass, vil alle nødvendige behov bli erstattet av olje og gass fra andre land, og med lavere miljøkrav og større utslipp enn i Norge. Dette er et velkjent markedstrekk. En reduksjon eller nedbygging av Norges oljenæring vil således aldri kunne få noen betydning for de globale utslippene av CO2. Dette forstår antagelig lederne av våre tre største partier.
Det store og riktige perspektivet
I verdensmålestokk er norsk olje- og gassproduksjon beskjeden, med bare 0,04 % av de årlige globale utslipp. Næringens utslipp er også mindre enn utslippene fra ett enkelt av de store kullfyrte kraftverkene i USA eller i Asia. Samtidig vet vi at det er mer enn 2000 kullfyrte verk under bygging og planlegging i dag! Da monner det lite med ensidig nedlegging av norsk industri. Med den kalibrerte klimamodellen MAGICC finner vi at om vi i dag legger ned vår olje- og gassvirksomhet, vil dette resultere i en redusert temperaturstigning i år 2100 på mindre enn 0.0005 grader.
Klok ressursforvaltning – en norsk suksess
Myndighetene har gjennom alle år forvaltet olje- og gassressursene i et langsiktig perspektiv, uavhengig av dagens oljepris. Deres oppgave, særlig i disse krevende tider, er å opprettholde en forutsigbar petroleumspolitikk, tilby interessante leteområder og støtte opp om næringens arbeid med forskning og utvikling, økt effektivitet og konkurranseevne. Siden 70-tallet har næringen bidratt med over 11 000 milliarder, og det er overført 7000 milliarder til Statens pensjonsfond utland. Inntektene er nå mindre, men vil i mange år fortsatt være vesentlige for vår velferd.
