Karbonfangst og lagring – del 2

Gjesteinnlegg fra Trygve Johannessen

Dette er andre del av analysen over denne enorme sløsingen med ressurser. Erfaringen fra andre anlegg er skremmende med totalkostnader både 2 og 3 ganger det opprinnelige budsjetterte beløp. Det norske samfunn kan risikere en utgift på 30-40 milliarder kroner bare på dette ene såkalte «klimatiltak» til ingen nytte. Regjeringen må sette en stopper for dette pengesløseriet. Del 1 av analysen kan du lese her. 

Den annonserte rapporten fra Olje- og energidepartementet om CO₂-rensing foreligger nå, med tittelen «Mulighetsstudier av fullskala CO₂-håndtering i Norge». Hele denne saken bunner i skråsikker tillit til IPCC og deres konklusjoner om «skadelig» menneskeskapt atmosfærisk CO₂.
Mulighetsstudien beskriver en komplisert kjede hvor alle ledd skal virke samtidig: Først fangst av CO₂ i en komplisert og energikrevende prosess, deretter mellomlagring av CO₂. Så frakt med spesialbygd skip til ny mellomlagring før frakt i rør til endelig lagringssted i Nordsjøen.

I normale prosjekter kalles dette en verdikjede, men her er det motsatt. Kjeden har negativ verdi. Gassnova kaller det håndteringskjede.

De forskjellige alternativene og deres kostnader er vist i tabellen over. Tiltakskostnader er kostnader pr. tonn CO2 som er fanget. Usikkerheten blir angitt til å være +/- 40 %.

I del 1 om dette tema skrev jeg om Kempers anlegg i Mississippi der kostnadene har steget til mer enn det tredobbelte, til 55 milliarder kroner. I et annet prosjekt – Texas Clean Energy Project (TCEP) – har kostnadene steget fra opprinnelig 17 milliarder til 34 milliarder som etter dette ble kansellert.

I tillegg har vi Mongstadskandalen til 8 milliarder. Dette er enorme beløp som kunne vært anvendt bedre.

Figuren viser hvordan et slikt fangstanlegg kan se ut:

Et komplisert prosessanlegg som krever stor investering og ikke minst mye energi i driftsfasen, energi som vi jo skulle spare.

Og dette er bare starten på håndteringsskjeden.

Risikoen for prosjektet
Risikoen er i rapporten vurdert som følger:

Produksjon: Forstyrrelser av primærproduksjon under bygging eller drift av fangstanlegget, som vil påvirke aktørenes markedsposisjon og få kostnadskonsekvenser.
Teknologi: De tekniske løsningene for fangstanlegg eller varmeintegrasjon er uprøvd og trenger teknisk kvalifisering i neste fase.
Realiseringsfasen:  Kostnadsoverskridelser for anleggseier og forsinkelse

Det er vel sannsynlig at alt dette slår til.

Som lagringssted anbefaler Statoil Smeaheia-området som er lokalisert øst for Troll-feltet om lag 50 km fra land. Denne løsningen har lavest gjennomføringsrisiko og stor lagringskapasitet, og det er relativt enkelt å bygge ut kapasiteten i infrastrukturen som det heter i rapporten.

Og den økonomiske gevinsten?
Det som er underlig er at disse prosjektene som er aktuelle i Norge ikke har noen økonomisk gevinst, i motsetning til alle andre CO₂-renseprosjekter. Enten vil CO₂ bli reinjisert for å øke oljeproduksjonen eller så er det markeds-relaterte krav som ligger til grunn, for eksempel for høyt CO₂-innhold i gassen som blir produsert. I prosjekter for økt oljeproduksjon vil imidlertid CO₂-gassen etter hvert bli sluppet ut igjen! Men det kan være store penger involvert. I Petra Nova W.A. Parish- prosjektet i Texas regner man med å øke produksjonen fra 500 fat olje pr dag til 15000 fat.

Helikopterperspektivet
Når man arbeider med slike teknisk krevende prosjekter, har man lett for å dukke ned i tekniske detaljer og deres utfordringer. Men da er det nødvendig å ta helikopterperspektivet: se alt ovenfra og spørre seg selv hva man egentlig holder på med. Og det er å sette i gang et kjempeprosjekt på basis av en hypotese som slett ikke er bevist. Tvert imot, hypotesen om menneskeskapte klimaendringer må forkastes fordi den ikke samsvarer med virkeligheten. Men på grunn av politikk, penger og prestisje fortsetter dette spillet som koster samfunnet enorme ressurser, kanskje 30-40 milliarder kroner bare på dette ene såkalte «klimatiltak».

Regjeringen må hurtigst mulig stoppe denne pengegaloppen der pengene renner ut til ingen nytte.