Aftenposten: et eksempel på ensretting

Av fysiker Stein Bergsmark

Seks UiO-professorer skrev den 21. juni en klimakronikk i Aftenposten,.men avisen beklaget som vanlig at de ikke hadde plass til å ta inn mitt tilsvar. Her følger en utvidet versjon av tilsvaret, med ekstra illustrasjoner og linjenummer i PDF-versjonen her for lettere henvisning til teksten.

Aftenpostens klimasensur
Det er imidlertid et faktum at Aftenposten hardhendt sensurerer alle tunge og velbegrunnede angrep på den politiske klimakonsensus. Redaktør Hansen beklaget seg nylig over at Facebook gjennom bildesensur stoppet debatten. Men selv har Hansen i hele sin tid som redaktør hindret klimadebatten, til tross for løfter i avisen om åpenhet da han tiltrådte.
Aftenposten gir således solid grunnlag for og befester stadig Hansens klimaoppfatning. Jeg mener det er helt vesentlig å komme med vitenskapelige fakta som balanserer professorenes ensidige og unyanserte klimafremstilling. Derfor fordeler jeg med dette en utvidet versjon av mitt tilsvar, som gir rom for mer forklarende tekst og ekstra figurer. Samtidig legger jeg ved en PDF-versjon av teksten her, med linjenummer for å lette referanser til teksten.

UiO-professorene er listet nedenfor og jeg håper med dette å starte en konstruktiv faglig dialog gjennom en personlig utfordring til hver enkelt professor: Falsifiser mitt utvidete tilsvar!

Lena M. Tallaksen
Katrine Borgå
Morten Dæhlen
Truls Norby
Nils Christian Stenseth
Frode Stordal

Nye varmerekorder gir ingen grunn til alarm
I Aftenposten den 21. juni varsler seks navngitte professorer fra UiO om varmerekorder og krever offensiv handling fra våre toppolitikere. Det er relativt sannsynlig at 2016 blir et rekordvarmt år i nyere tid, men det er ingen grunn til alarm. Det er fortsatt mye vi ikke vet om klimaet, men noe vet vi sikkert. Vi har i store deler av tiden etter siste istid hatt høyere temperaturer enn i dag.

Figur 1. viser én blant flere rekonstruerte temperaturserier fra isborekjerner på Grønland, fra siste istid og fram til i dag. Helt til høyre på figuren ser vi Den lille istiden og temperaturstigningen derfra med rødt fram til 1950. Tidsaksen viser altså år bakover i tid regnet fra 1950. Temperaturen på Grønland følger i store trekk den globale temperaturen, men med 15 -25 års forsinkelse.

Vi vet således at naturlig variabilitet gjennom alle tidligere tider har gitt store utslag, og uten
samsvarende variasjoner i CO₂. Figur 1. viser både den minoiske, den romerske og den
middalalderske varmeperioden. «Tograders-grensen» har vært overskredet flere ganger, og dette
har utelukkende vært positivt. I varmeperiodene har sivilisasjon, kultur og agrikultur blomstret.
NASA GISS, Goddard Institute for Space Studies, er en ledende leverandør av klimadata. GISS begynte for noen år siden med en såkalt homogenisering av temperaturseriene, der de justerer eldre
temperaturer ned og nyere opp. Homogeniseringen har eksempelvis økt temperaturforskjellen
mellom januar 1910 og januar 2000 med 0,25 grader, det svarer til 56 prosent. Når man refererer til
GISS temperaturserier, er det derfor nødvendig å angi dato, fordi temperatur-homogeniseringen gir
stadige endringer, som ikke alltid er konsistente. Figur 2. nedenfor viser eksempelvis hvordan NASA
har homogenisert temperaturstatistikken for USA. I statistikken som gjaldt før år 2000 var
temperaturene i 1940-årene like høye som i dag. Etter homogeniseringen er temperaturene i 40-
årene justert ned og temperaturene for 2000-tallet justert opp. Homogeniseringen reduserer
tilsynelatende tilfeldig usikkerhet, men øker den systematiske usikkerheten uten at dette nevnes av
NASA eller IPCC. Slik temperaturhomogenisering er det eneste eksempelet man kjenner på tallfestet
oppvarming som helt sikkert er menneskeskapt. Året 1934 er i henhold til ikke-homogeniserte
statistikker det varmeste året som har vært i USA, det ses også på øvre bilde i Figur 2. NASAs
homogenisering betyr at man må sammenlikne gammel og ny statistikk dersom man skal få et
realistisk bilde av temperaturutviklingen over tid.

Når professorene slår alarm om varmerekorder, vet vi med sikkerhet at det bare dreier seg om
hundredeler. Samtidig må vi holde nøye rede på hvilken homogeniseringsversjon vi henter data fra.
Følgende data stammer fra NASA GISS den 13. september 2016. «Rekordåret» 2014 var eksempelvis
tre hundredels grader kaldere enn 2010. Og 2015 ble bare 7 hundredels grader varmere enn 2010.
Når måleusikkerheten er én tidels grad er forskjellene knapt statistisk signifikante. Dette er ikke
alarmerende.

Så hadde vi en temperaturtopp i februar i år, med et hopp på 0,25 grader fra januar. Det ble av en klimaforsker fra Cicero karakterisert som vanvittig høyt. Dette er elementær kunnskapsmangel. Fra januar til februar 1998 hadde vi et hopp på 0,48 grader. GISS angir temperaturdata fra 1880, og
allerede fra januar til februar 1880 var det et hopp på 0,42 grader. Deretter er det med ujevne mellomrom gjennom alle år slike store temperaturhopp. I 30-årene hadde vi hopp fra måned til
måned på opp mot 0,5 grader. Månedlige temperaturhopp som er lavere enn 0,5 grader kan derfor
neppe sies å være alarmerende.

Toppene i 1998 og i 2016 skyldes El Niño som er et vær- og havstrømsfenomen og ikke et
klimafenomen. Slike topper er derimot klare tegn på betydelig naturlig variabilitet i vær og klima. Fra
februar i år til juni i år hadde forøvrig temperaturen sunket igjen, med 0,69 grader.

Se også Figur 5. på siste side, som gir en grafisk fremstilling av temperaturutviklingen fra 1998 fram
til i dag.

Professorene bør merke seg to utsagn fra IPCC. For dette er helt nødvendig bakgrunnskunnskap når
man skal vurdere realismen i alle alarmerende klimapåstander og ikke minst påliteligheten av
klimamodellenes temperaturprojeksjoner.

I rapporten AR3 heter det: «I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig». Klarere kan det neppe sies.

I synteserapporten fra 2014 skriver IPCC: «For perioden fra 1998 til 2012, viser 111 av 114 tilgjengelige modellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene». En rekke uavhengige forskere har dessuten bekreftet dette.

Siden 1980-årene har et representativt gjennomsnitt av klimamodellene vist en temperaturtrend som er nesten tre ganger så stor som den vi har observert. Når scenariebaserte temperaturprojeksjoner og faktiske observasjoner ikke stemmer overens, vet alle forskere at temperaturscenariene nødvendigvis må være feilaktige.

Figur 3. Klimamodeller og observasjoner stemmer ikke overens. Klimamodellene feiler, med en stigningstrend som er nesten tre
ganger så stor som den observerte trenden.

Vi vet således med 100 % sikkerhet at klimamodellene ikke er validerte, for de har aldri demonstrert
at de over en klimamessig relevant periode på 10 – 30 år har kunnet forutsi utviklingen av
atmosfæretemperaturen.

Vitenskapelig sett har modellene derfor ingen utsagnskraft og er ikke egnet som grunnlag for praktisk politikk. Figur 3. viser dette, med en graf fra Dr. John Christy, UAH.

I perioden 1998 til 2012 steg atmosfæreinnholdet av CO₂ med 10 prosent, og dette utgjør hele 30
prosent av alle utslipp av CO₂ siden starten av den industrielle revolusjon. Men til tross for dette steg
temperaturen nesten ikke.

Klimapanelet omtaler derfor perioden fra 1998 til 2012 som en uventet varmepause (hiatus period), og forklarer den med en betydelig naturlig variabilitet.

Vi vet også sikkert at fra 1958 til i dag har utslippene økt med mer enn 400 prosent mens atmosfære-
innholdet av CO₂ har økt med bare 27 prosent. Figur 4. viser dette.
Reduksjon i utslipp reduserer heller ikke CO₂-veksten i atmosfæren. I perioden 1978 til 1983 sank
utslippene, men CO₂ i atmosfæren steg likevel jevnt, som både før og etter denne perioden. Det
samme så vi i 2014 og 2015, da utslippene stagnerte. Se igjen på Figur 4. Vi vet at det er bare 0,04
prosent CO₂ i atmosfæren og at bare 4 prosent av denne gassen er menneskeskapt. I sum viser
disse objektive fakta at våre utslipp i det lange løp er lite merkbare i atmosfæren, og at CO₂ vanskelig
kan være den dominerende temperaturdriveren.

Figur 4. Lite samsvar mellom store utslipp og den lille økningen av innhold i atmosfæren av CO₂

Prestisjetunge Massachusetts Institute of Technology (MIT) har i sin «Energy and Climate Outlook 2015» beregnet hvilken effekt Parisavtalen vil få. Dersom alle foreslåtte kutt gjennomføres og fortsetter fram til år 2100, så vil dette resultere i bare 0,2 grader mindre oppvarming i år 2100. Andre eksperter fremlegger helt samsvarende resultater.

Her har sentrale forskere kunnet vise at de forventede effektene av Parisavtalen blir minimale. De minimale effektene stemmer også meget godt overens med alle erfaringsbaserte klima- og temperaturdata gjennom tusenvis av år fram til i dag. Klimapanelets modeller derimot, viser liten
eller ingen overensstemmelse med slike data. Forskjellige tiltak i mange land har allerede kostet
hundrevis av milliarder dollar, og kostnadene vil aksellerere i årene som kommer, dersom landene i
fremtiden vil ha økonomi til å følge opp. Og alt taler dessverre for at effekten blir minimal.

Overført til norske forhold betyr resultatene fra MIT og andre at om vi fra og med i dag halverer våre
utslipp vil dette redusere atmosfæretemperaturen i 2100 med 0,0005 grader. Dette rettferdiggjør
ikke kostbare tiltak. Når vi samtidig vet at det er mer enn 2000 kullfyrte kraftverk under bygging og
planlegging i dag, vet vi med absolutt sikkerhet at uansett hva Norge gjør, uansett tiltak, vil det ikke
ha noen innvirking på globalt klima eller temperatur.

Parisavtalen gir muligheter for de enkelte land til å sette egne mål. Avtalen bør derfor håndteres på
en pragmatisk måte. Skal det iverksettes tiltak, er det samfunnsøkonomisk mest rasjonelt at det skjer
til lavest mulig kost, f eks ved kvalitetssikrede kvotekjøp. Rent klimateknisk er dette like bra som kutt.
Vi kan kjøpe kvoter eller støtte billige og fornuftige tiltak i andre land, hvor reduksjon av utslipp kan
dokumenteres. Alt annet er sløsing med fellesskapets midler, spesielt når vi vet at norske tiltak aldri vil få merkbar virkning.

På lang sikt skal vi selvsagt etterhvert gjøre oss mer og mer uavhengige av fossile brensler. Men alt
tyder på at vi har god tid. Med en fornybarandel på 65,5 prosent av energibruken og 105,5 prosent
av strømforsyningen, slik EU regner, ligger vi skyhøyt over alle andre land, så behovene for tiltak er
objektivt sett langt mindre hos oss enn de er i andre land. Med vår høye fornybarandel har vi ingen
moralsk forpliktelse til å ta en politisk lederrolle og foreta store og uhyre kostbare kutt når vi
samtidig vet at kuttene ikke vil ha noen praktisk virkning.

Her kommer interessante opplysninger til våre politikere: Vår samlede oljenæring slipper ut mindre
CO₂ enn ett eneste (!) av de største kullfyrte verkene i Asia aller Amerika. Og vår oljenæring slipper ut
mindre CO₂ per produsert enhet enn halvparten av gjennomsnittet i bransjen, og skal ytterligere ned.
Da er det jo i prinsippet meget fordelaktig om norsk produksjon erstatter produksjon i andre land. Vi
har 0,5 prosent av verdens oljereserver og 1 prosent av verdens gassreserver. Hva Norge gjør kan
derfor aldri få noen merkbar virkning på lang sikt.

CO₂ er en drivhusgass og har naturligvis bidratt noe til de siste 40 års temperaturstigning. Men
effekten av CO₂ alene er beskjeden. For det første er det bare 0,04 prosent CO₂ i luften. For det andre er varmevirkningen logaritmisk, den blir mindre og mindre jo mer CO₂ det er i luften fra før. En
relevant parallell er: Har du 10 ulltepper over deg, blir du ikke mye varmere om du får ett ullteppe til.
Når CO₂ i atmosfæren øker utover konsentrasjonen fra 2015, blir ytterligere varmevirkning fra CO₂
alene helt minimal.

Den anerkjente eksperten professor emeritus i meteorologi Richard S. Lindzen ved Department of
Earth, Atmospheric and Planetary Sciences ved MIT har gjennom sin forskning vist at “En dobling av
CO₂, alene, bidrar bare med ca 0,5 – 1 grad oppvarming”. Dette er et lite omstridt faktum. Det meste
av denne oppvarmingen har allerede funnet sted

Når klimapanelet hevder at en dobling av CO₂ i atmosfæren vil øke temperaturen med flere grader, skyldes dette ikke egenskapene til CO₂ alene, men hypoteser som er programmert inn i klimamodellene i form av usikre valg av dårlig kjente tilbakekoplingsmekanismer, som gir en «varmeforsterkning».

En økt andel av CO₂ i atmosfæren antas å gi mer vanndamp, som er den dominerende klimagassen
og vanndampen vil nå høyere og kaldere lag i atmosfæren, slik at dampen reduserer utgående
varmestråling fra Jorda. Den antatte varmevirkningen som påstås å følge økt CO₂-innhold i
atmosfæren står og faller med hypotesen om en klar positiv (forsterkende) tilbakekopling i
modellene.

Det er altså svært viktig å være klar over at det ikke er observasjoner eller erfaringsdata som ligger til
grunn for Klimapanelets utsagn om kommende temperaturøkning, men modellbaserte scenarier som
hittil har vist seg å feile grovt, blant annet fordi modellene ikke har klart å fange opp at
atmosfæretemperaturen ikke har steget signifikant siden 1998.

Svært mye tyder derfor på at naturlig variabilitet er hovedårsaken til klimaendringene gjennom de
siste tiårene. For alt vi har observert av klimaendringer har skjedd tidligere. Mye av isen i Alpene
smeltet i 1902, og hotellgjestene uteble, enda det da var kaldere enn i dag (!).

I 1923 fryktet man at nordpolisen ville smelte, og skyldte også den gangen på nye og radikalt endrede
klimatiske forhold. I bronsealderen for 3000 år siden var det 2 – 3 grader varmere enn i dag, isbreene
var borte, og det var stor furuskog på Hardangervidda. Denne nære historikken forties, og grunnen
kan bare være at historikken svekker den rådende politiske klimakonsensus.

Det er også viktig for professorene å merke seg at det aldri er framlagt konkret empirisk fysisk bevis, verifisert gjennom solid statistisk metode, for at menneskeskapte utslipp er den primære årsaken til den klimautviklingen vi har observert etter slutten av Den lille istiden, sent på 1800-tallet.

Det er like viktig å merke seg det vitenskapelige faktum at bevis for at klimaet har endret seg siden slutten av den lille istiden (et trivielt faktum), ikke representerer noe bevis for at endringen hovedsakelig er forårsaket av menneskeskapte utslipp.

På neste side viser jeg på Figur 5. et kurvesett fra RSS, med satellittmålinger av den nedre atmosfære.
Her er det spesielt interessant å se på temperaturene fra 1998 via 2012 (den tidligere nevnte
varmepausen) og videre fram til i dag. Fra 1998 til i dag har temperaturen steget med 0,006 +/-
0,002 grader per år. Dette er ikke signifikant forskjellig fra null. Vi ser også tydelig at temperatur- toppene i 1998 og 2016 er omlag like høye, forskjellen er ca 15 hundredels grader. Og vi er fortsatt godt under maksimaltemperaturene etter siste istid, som ble vist på Figur 1. Figur 5. viser også med den røde kurven at CO₂ innholdet i atmosfæren øker jevnt over hele perioden, med de vanlige sesongvariasjoner mellom vår og høst, til tross for at temperaturen i middel ikke har steget signifikant. Stigningen i CO₂ har således ikke forårsaket noen statistisk signifikant stigning i temperaturen.

Figur 4. Lite samsvar mellom store utslipp og den lille økningen av innhold i atmosfæren av CO₂

Kurven fra RSS representerer den mest relevante og mest stabile temperaturindeks siden
satellittmålingene startet. Her er det ingen regelmessig homgenisering som hos NASA GISS, bare
velbegrunnede tekniske justeringer. Temperaturdata fra RSS stemmer forøvrig godt også med
ballongmålte temperaturer, noe som ikke er tilfellet med NASA GISS.

Til slutt kommer jeg med en personlig utfordring til de seks professorene.
Utfordringen består i å falsifisere hvert enkelt utsagn som er gitt i tekst og figurer ovenfor, slik det
der er formulert.

Verken mer eller mindre!

Jeg har tidligere sett flere eksempler på taktiske unnamanøvre der man omgår mine utsagn og
trekker opp en helt annen debatt. Men mine utsagn er et meget godt sted å begynne. La oss derfor
få en falsifikasjon av det som er skrevet ovenfor! Etter dette skal jeg svare på andre eventuelle
debattinnspill fra professorene.

Vennlig hilsen
Stein Bergsmark
Fysiker