Årets klimamøte i Marrakesh åpnet med en undertone av frykt. Dette endret seg til vantro ettersom valgresultatene fra USA rullet inn, og det hele endte med starten på noe som kan vise seg å bli full kollaps. En kort analyse med henvisning til ulike kilder følger.
Marrakesh og intensjonene
Det internasjonale klimabyråkratiet lever på mange måter sitt eget liv, påfallende avsondret fra virkeligheten. Den viktigste forpliktende detaljen i den uforpliktende Paris-avtalen var at man skal fortsette å møtes hvert år i luksuriøse omgivelser for å fortsette spillet. Kyotoavtalen som var den første politiske avtalen hvor politikerne ville lovregulere det globale klimaet, levde også videre (den gjelder til 2020), helt uavhengig av at ledende industriland som USA og Canada ikke ville slutte seg til avtalen.
Intensjonen i år, i følge vår hjemlige klimaforkynner Steffen Kallbekken, var å utarbeide en regelbok for hvordan landene kan kikke hverandre i kortene og kontrollere at man oppfyller sin andre forpliktelse, nemlig å levere omfangsrike nasjonale lister over klimatiltak man overhodet ikke har forpliktet seg til å oppfylle. I tillegg skal landene kikke hverandre i kortene i tilfelle noen faktisk skulle forplikte seg til tiltak helt unilateralt. Dette tilsammen kan utvilsomt bidra til en viss sysselsettingseffekt i klimabyråkratiet.
Etter at Kyotoavtalen ble inngått, tok det fire år å utarbeide en tilsvarende regelbok, og i år har denne oppgaven blitt flyttet til desember 2018. Prosessen nå kommer etter alt å dømme til å ta minst like lang tid, siden FNs klimapanel har gruppert landene i tre grupper i stedet for i to som i Kyotoavtalen. Det nye nå er såkalt lavtliggende kyst- og øystater som påstås truet av den menneskeskapte havnivåstigning. At de fleste av disse klimaavlatsmottagende små øystatene består av koralløyer hvor korallene vokser mye raskere enn havet stiger, slik at øyarealet øker, er en detalj som må skyves under teppet.
Til gjengjeld har verden blitt beriket med den årlige ordgytende politiske deklarasjonen. Her forsikrer man hverandre om at arbeidet med å verne oss alle fra en klimakrise som ikke eksisterer, skal fortsette som normalt. Ett av de viktigste temaene i Marrakesh var «klimaerstatningene» fattige land skal få fra vesten, dette kommer vi tilbake til i en egen sak senere. Det dreier seg om 100 milliarder dollar, hvert år fra 2020. Og alle forventer seg at rike og naive Norge skal dekke ekstra mye av dette.
I år hang det en truende skygge over Marrakesh og de mange grønne som var samlet der, som illustrasjonen viser.
Men det er flere truende skyer på horisonten. Ifølge informerte kilder, nærmere bestemt den truede arten skotske, konservative parlamentsmedlemmer, skal visse krefter innen EU nå mene at man ikke trenger disse årlige klimamøtene. Det må holde å møtes innimellom. I stadig bredere kretser anser man diskret disse møtene for å være klimakirkemøter uten nevneverdig praktisk betydning og denne holdningen er støttet av FNs klimapanels konklusjon om at signifikant global oppvarming forlengst har opphørt (se neste avsnitt). Men få politikere tør å konstantere dette i en offisiell sammenheng.
Global oppvarming som politisk bedrageri
Marrakesh-deklarasjonen i år innleder med følgende usanne setning i andre avsnitt: «Our climate is warming at an alarming and unprecedented rate and we have an urgent duty to respond.»
Dette politiske utsagnet beviser ikke at det ikke er noen klimakrise, men det er i direkte motstrid til WG1, kapittel 11 i siste hovedrapport hvor det omtales at det inntraff en varmepause (The hiatus) for snart 20 år siden og at det etter dette ikke har vært signifikant global oppvarming. Fra før vet man at alarmistene kort tid etter at oppvarmingen opphørte gikk over til å snakke om klimaendringer istedenfor oppvarming, og deretter ble språket vårt beriket med mye klimanytale, ekstremvær var blant de mest brukte. I Norge kom ekstremvær inn i språket vårt mye som en følge av at den ikke helt nøytrale aktøren Bjerknessenteret og en av NRKs ansatte som gikk sammen om å både indoktrinere barna på skolen og resten av almenheten. inklusive svært mange andre ansatte i NRK. Som man ser her, var NRKs Svein Haaland allerede stolt av innsatsen i «Ekstremværuka» som han var involvert i, i et omfang som neppe var særlig kompatibelt med de krav NRKs formålsparagraf setter til saklig og objektiv journalistikk. Klimaedderkopper som mangler elementær respekt for NRKs formålsparagraf er ikke noe NRK trenger å holde seg med.
For alarmister er jo dette opphøret av global oppvarming et trist budskap fra siste hovedrapport. Men det pakkes godt inn i klimanytale hvor opphør blir til lavere akselerasjon og hvor man ignorerer at den gjenværende akselerasjon er mye mindre enn måleusikkerheten.
At klimamøtet i Marrakesh ikke bryr seg om innholdet i egne hovedrapporter er nok en bekreftelse på at dette er en politisk prosess hvor fakta kommer i annen rekke. Dette var en prosess som tok av allerede med rapporten i 1995, da klimapanelets politiske ledelse bestemte at man kunne skille ut den CO2-drevne menneskeskapte oppvarming ved å endre teksten bak ryggen på egne vitenskapsmenn. Klimamøtene er derfor et politisk opplegg bygd på et tvilsomt vitenskapelig grunnlag. Vitenskapen er klar nok, for klimaet har alltid endret seg. Kjente klimaforskere som Roy Spencer (UAH) har allerede konkludert og hans analyse kan leses i sin helhet på hans blogg.
Irreversibelt?
Delegatene fryktet de første dagene at amerikanerne ville svikte dem. På forhånd var det gjennomført en dristig plan for å omgå de demokratiske prosessene i USA, Obama skulle ved sine «executive orders» slutte seg til en uforpliktende avtale ved å gå utenom kongressen, og påtroppende president Hillary Clinton skulle sørge for at spillet kunne fortsette.
Folket i USA ville det annerledes, og frykten ble til sjokk og vantro da delegatene våknet 9. november. Hos mange grønne aktivister rant tårene i strie strømmer og de mange som sitter i godt betalte jobber som bare eksisterer så lenge våre politikere er overbevist om at det eksisterer en klimakrise, de hadde definitivt en dårlig dag.
Trump-fornekterne
Dermed kom det nye fornektende spillere på banen, nærmere bestemt de som har politisk eller økonomisk egeninteresse i Paris-avtalen og benekter at Trump kan trekke USA ut av Paris-avtalen. Vi analyserte dette for få dager siden og opsjonene er klare. USA kan trekke seg ut umiddelbart, enten ved en ny «Executive Order», eller legge Paris-avtalen fram for de folkevalgte i Senatet slik at de kan stemme over den.
Ban-Ki Moon representerte FN, hvor det lever et byråkrati som skal leve av den årlige pengestrømmen fra 2020 til de klimatrengende landene. Ulike politikere som har lagt all sin troverdighet i klimakrisen var representert med Francois Hollande som på vegne av EU var tidlig ute med å forsikre menneskeheten om at Paris-avtalen var å anse som irreversibel. Ingen kan komme seg ut av Paris-avtalen, hevdet han i en tale i Frankrike. Med en hjemlig støtte på bare 4% fra velgerne er det klart at det mest irreversible er hans egen fallende popularitet.
Sysselsetting i klimaindustrien
Aktørene i klimaindustrien har store vyer om fremtidig sysselsetting. Fra før vet vi at det jobbes med klimalover i de ulike landene, slik at det etableres bindinger for fremtiden.. Dermed kan man med lovens støtte sette seg på bakbeina den dagen barnebarna oppdager at de er blitt lurt og at enorme beløp har kommet lobbyistene til gode.
Klimaflyktninger
Saker det ellers jobbes med i dette grønne alternative universet er et nytt femårig arbeidsprogram som inneholder noe Kallbekken kaller klimamigrasjon. Tidligere var overskriften «klimaflyktninger». I dag eksisterer det ingen slike, men det skal brukes mye energi og penger på å planlegge for adskillige millioner klimaflyktninger i årene som kommer. Kallbekken nevner ikke hvordan disse skal oppstå uten global oppvarming. Muligens kan man døpe om andre typer flyktninger til klimaflyktninger.
Illustrasjonen fra JOSH viser en mulig ny type klimaflyktninger, arbeidsløse klimaforskere fra IPCC-leiren. Disse forventes å oppstå i større antall i USA fra Januar 2017, når kommende president Trump iverksetter sin plan for å drenere sumpen (drain the swamp).
Det er bl.a kunngjort at EPA skal under strengere kontroll. De må med stor sikkerhet avslutte sitt korstog mot kull og skiferolje. Videre skal NASA-Giss hvor Dr. Gavin Schmidt har boltret seg i juksterte temperaturdata, etter planen redusere aktiviteten, og NASA skal fokusere på romforskning, istedet for det presidentens menn kaller «politically correct environmental monitoring».
Trump will Make Science Great Again
Vitenskapsreaksjonen på valget i USA er klar, både den tause majoritet og de skeptiske forskerne som var tilstede i Marrakesh, de har et felles håp som er oppsummeres i avsnittets overskrift. Redaksjonen har mottatt en rekke eposter hvor holdningen er at valget av Trump er en gave til menneskeheten og til naturvitenskapen.
Gruppen som til nå har hatt trygge jobber i klimaindustrien eller innen politisk klimaforskning ser nå sine jobber truet og reagerer tilsvarende negativt. Dette oppslaget med Gavin Schmidt fra NASA-Giss taler for seg selv. Dr. Spencers kommentar var at her skal man ta fram popcornet.
Her er hva noen fremtredende forskere uttalte i Marrakesh:
‘Trump’s victory is very promising. We can get real science back in the field.’
Professor Jan-Erik Solheim
‘We have a benefit from Trump’s victory: We scientists may see a liberation from this unscientific closing of journals.
Dr. Nils Axel Morner, Stockholm
“Go straight ahead Mr. Trump with your plans to this end the politicized climate agenda and bring the science back again to its place.”
Dr. Albrecht Glatzle, Paraguay