Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Av Stein Storlie Bergsmark
Dette er tittelen på Stein Storlie Bergsmarks siste essay om klimaet som kan leses i sin helhet her. Temaet er som det fremgår av overskriften – konsensus. Påstandene om 97%-konsensus er tilbakevist før av KR, høsten 2014 i Klimanytt 78. Her følger flere utdrag fra Bergsmarks tekst: Påstanden om at det finnes en konsensus på 97 % om menneskeskapt global oppvarming blant klimaforskerne stammer først og fremst fra en artikkel av Cook et al i 2013. Artikkelen har graverende metodefeil og burde vært trukket tilbake. En etterprøving av Cook et al 2013 viser utrolig nok at bare 0,6 prosent gir utvetydig støtte til utsagnet om at klimaendringene er menneskeskapte.
Klimamodellene brukes til å utforme politikken
Klimamodellene brukes til å utforme politikk. Derfor er det avgjørende viktig at modellfremskrivningene testes mot virkeligheten, som er de faktiske observasjoner. Men når modellene feiler, og temperaturstigningen nærmest stopper opp, er politikerne ute av stand til å fange opp og reagere rasjonelt på dette, for de ikke får tilgang til, eller de selv stenger seg ute fra, relevant og korrekt informasjon. En viktig grunn til dette er at det politiske miljøet er fullstendig dominert av meningspress og selvsensur.
Konsensus om hva?
Dette er et spørsmål det er avgjørende viktig å klargjøre. Jeg tør påstå at det er 100 % konsensus blant klimaforskerne, både de skeptiske og de andre, om følgende tre utsagn.
• Klimaet har endret seg de siste 110 år
• CO2 er en drivhusgass som andre gasser i atmosfæren
• Økt konsentrasjon i atmosfæren av CO2 har ført til oppvarming
Dette er imidlertid hva jeg vil kalle den «trivielle konsensus». Her er ikke tatt stilling til grad av oppvarming eller alvorlighet av oppvarmingen. Her er det bare snakk om en enighet om visse observerte klimaendringer og fysiske sammenhenger. Den trivielle konsensus rommer heller ingen utsagn om hvor mye temperaturen skal ha økt pga CO2 eller hvilke konsekvenser dette måtte ha. Det er heller ikke disse forhold, slik de er formulert ovenfor, debatten bør dreie seg om.
Det er forøvrig verdt å merke seg at i analysen av artikkelen Cook et al 2013 viser det seg at den andelen av underlagsmaterialet som uttrykker støtte til klimaendringene, støtter en konsensus som er atskillig svakere enn den trivielle konsensus. Dette svekker artikkelens konklusjoner.
Det relevante diskusjonsgrunnlaget
Det som bør diskuteres, og der det er stor og reell uenighet blant forskerne, er følgende spørsmål
1. Hvor mye av oppvarmingen er menneskeskapt?
2. Hvor mye oppvarming vil økningen av CO2 kunne føre til?
3. Vil denne oppvarmingen føre til dramatiske og irreversible endringer til stor skade for natur og mennesker og som krever tiltak for å stoppes eller reverseres?
Rasjonell skeptisisme
Det er hevet over all tvil at det er faglig uenighet blant forskerne om de tre spørsmålene i forrige avsnitt, og alt dreier seg således om «graden av oppvarming og alvorlighet». En overveldende historisk klimarealitet med istider, mellomistider og perioder med høyere temperaturer enn i dag, uten påviselig samvariasjon med konsentrasjonen av CO2 viser at man ikke kan avskrive naturlig variasjon. En rekke av verdens fremste forskere uttrykker derfor en rasjonell skepsis i vurderingen av de tre spørsmålene i forrige avsnitt. Noen av disse fremragende forskerne er
• Freeman Dyson, Princeton University, av mange kalt nåtidens Einstein
• William Happer, Princeton University
• Ivar Giæver, den eneste norske nobelprisvinner i fysikk
• Richard Lindzen, Massachusetts Institute of Technology
• John Christy, University of Alabama in Huntsville
• Judith Curry, tidligere Georgia Institute of Technology, nå Climate Forecast Applications
Network
• Roy Spencer, University of Alabama in Huntsville
Disse forskerne hevder at en vesentlig del av klimaendringene skyldes naturlig variasjon, at det meste av temperaturstigningen som skyldes CO2 allerede har inntruffet, at ytterligere vekst av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vil bidra lite, og at en beskjeden temperaturøkning heller er et gode enn et onde for menneskene og naturen.
Konsensus er ikke sannhet
Det eksisterer ingen alminnelig vitenskapelig konsensus om at CO2 er den vesentligste driveren til de klimaendringene som er observert, rett og slett fordi titusener av kompetente forskere har signert petisjoner som går mot Klimapanelets konklusjoner, og med svært gode begrunnelser. Dette er dessverre lite kjent. Vitenskapelige konklusjoner avgjøres for øvrig ikke ved konsensus, men ved samsvar mellom prediksjon og observasjon. Konsensus er et politisk, og ikke et vitenskapelig begrep. Og det er svært svakt. Det falsifiseres av en eneste kontrær observasjon. Klimapanelets konsensus er for lengst falsifisert, nettopp på slikt grunnlag.
Hvem står bak den «vitenskapelige» konsensus?
Det er ingen tvil om at det innenfor en gruppe klimaforskere hersker en konsensus. Hvem inngår først og fremst i denne gruppen, og hvorfor?
I årene etter siste krig og fram til rundt 1975 viste den globale middeltemperaturen en fallende trend og et stort antall forskere varslet om en kommende istid. Men så begynte temperaturen å stige, og fra 1975 til ca 1998 var det en klart stigende trend som falt sammen med en økning av CO2 i atmosfæren. I denne perioden begynte man for alvor med modellering av klimaet og etablerte modeller som kunne fange opp temperaturstigningen, og der varmevirkning fra CO2 sammen med vanndampforsterkning ble innprogrammert som viktigste temperaturdriver i modellene. Naturlig variasjon ble det lagt svært liten vekt på. Klimamodellering ble sett på som svært fremtidsrettet og mer og mer av klimaforskningen ble utført som modellstudier og mindre og mindre forskning ble utført på naturlig variasjon. Denne trenden med sterk tiltro til modellene har tiltatt og blitt selvforsterkende. At det særlig de siste 15 år har vist seg at klimamodellenes temperaturprojeksjoner ikke stemmer overens med de observerte temperaturer har merkelig nok ikke svekket forskernes tiltro til sine modeller.
Modellene feiler
Christys figur (her i en tilsvarende versjon som i hans klimavitnemål) viser hvordan et gjennomsnitt av scenarier fra klimamodellene over en lang periode gir en temperaturtrend som langt overstiger de observerte temperaturer. Jeg anbefaler leserne å ta en titt på Christys klimavitnemål der denne..(forskjellen mellom modellert og observert oppvarming er drøftet, red.anm.).
Redaksjonen vil bemerke at Bergsmarks essay er den beste gjennomgangen som til nå er skrevet om konsensus og øvrig problematikk som normalt knyttes til dette spørsmålet. Det inneholder en del om pressen i Norge og deres klimajournalistikk, som vi i denne omgang har unnlatt å referere til. Hans essay er på 23 sider, dokumenterer klart hvordan 97%-konsensusen er bygd opp med manipulering av tall, bruk av skifende definisjoner og annen useriøs metodikk. Essayet hører hjemme i ethvert bibliotek hos alle som tar del i klimadebatten.
