Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimanytt 191
Av Ole Julian Eilertsen og Arild Eugen Johansen
Her er en kort og konsis oversikt over atmosfærens gasser. Det vil forundre alle som ser den, at en så forsvinnende liten mengde som CO2 utgjør, skal kunne dominere klima på jorden. Det sier heller ikke IPCC som konkluderer at varmen fra økt CO2 gir mer vanndamp med forsterkning fra 3–4,5 ganger. Teksten viser hvordan vanndampmengden varierer i atmosfæren, med et volum nesten 100 ganger større enn CO2.
Figuren viser de viktigste luftgassene, hvorav nitrogen (N2) utgjør ca. 78 % og oksygen (O2) ca. 21 % regnet i volum ut i fra i tørr tilstand. Den siste prosenten fordeler seg på edelgassene, hvorav argon (Ar) er den største med ca. 0,9 %, og CO2. I tillegg kommer varierende mengder vanndamp mellom 7 % i tropene og meget lite ved polene, i gjennomsnitt ca 3 %. Det innebærer at prosentsatser må justeres etter hvor på planeten man befinner seg. CO2 utgjør som kjent bare ca. 0,04 %, m.a.o. fire 10 000-deler eller kun noe over 1 % av vanndampsnittet. Vann virker også dempende på temperatursvingninger ved de betydelige energimengder som frigjøres eller tas opp ved smelting eller frysing (+/- 80 cal/g), fordampning og kondensering (ca -/+ 480 cal/g) eller oppvarming/avkjøling ( -/+1 cal/g).
Luftens gassmolekyler er listet ut i fra lavest molekylvekt (øverst) til største (nederst), deriblant CO2. Atmosfæren er et kaotisk system i stadig endring. De ulike gassene er godt blandet uten klar lagdeling mellom dem. At CO2 skulle utgjøre et unntak og danne en reflekterende barriere for lavfrekvent tilbakestråling av varme, slik IPCC-leiren hevder, er et feilaktig bilde. Også IPCC aksepterer at i atmosfæren bidrar mer CO2 til økt utstråling i visse lag og redusert utstråling i andre. Under solstormer sender CO2 og nitrogenoksid (NO) betydelige varmemengder tilbake til verdensrommet fra termosfæren (øvre lag, NASA). CO2 er således samlet sett en svak drivhusgass.
I de lavere lag (og i havet) gjør CO2 sammen med vann sin livsviktige oppgave som nøkkelfaktor i fotosyntesen ved dannelse av sukkerarter i alle ‘grønne vekster’. Det økte innholdet av CO2 i atmosfæren har medvirket til en 20 % grønnere klode siden 1979 ifølge NASAs satellittmålinger. Alt gror og vokser bedre, noe som er fordelaktig når verdens matproduksjon skal mette en raskt voksende befolkning. Skulle CO2-innholdet i atmosfæren f.eks. halveres, ville det få betydelig negative virkninger for verdens matproduksjon. Når man samtidig vet at samlet «menneskeskapt» CO2-mengde i atmosfæren utgjør under 4 % av totalt nivå (nye data viser kun 1,5 %), er det vanskelig å forstå at disse utslippene kan utgjøre et klimaproblem.
Derimot vil lokale menneskeskapte utslipp av organiske molekyler, SOx, NOx-partikler, sot, og svevestøv mm. kunne medføre miljøproblemer. Også naturen selv bidrar med en rekke «miljøutslipp» til atmosfæren (nedbrytning, vulkaner mm).
*Alle mål er avrundet
