Ytringsfrihet i norsk presse? – neppe…!

Av Martin Hovland

Vi liker å innbille oss at det ikke finnes en mer ytringsvennlig og åpen presse enn den norske. De som tror på dette, må nok tro om igjen. Her skal jeg beskrive et eksempel på det motsatte fra Aftenposten, idet vi har kritisert meninger om noe så prosaisk og uskyldig som jordens fysiske tilstand.

‘Kronjuvelen’ i norsk presse skal liksom være Oslo-avisen Aftenposten (AP). Den har en sammensatt og skarpskodd redaksjon, med «kanoner» som Stanghelle i sin stab. Dette er han som stadig forfekter at alle skal kunne si sin mening i norsk presse, selv om det er aldri så kontroversielt og politisk ukorrekt (farlig).

Historikk
Jeg har hovedfag i meteorologi og utførte i perioden 1967-1971 en lokalklimatisk undersøkelse på nord-Jæren som del av hovedfagsoppgaven, ved Universitetet i Bergen. I 1992 ble jeg dr philos, innen fagfeltene oseanografi, geologi og biologi, ved Universitetet i Tromsø. Deretter arbeidet jeg som ekspert og forsker i 20 år hos Statoils  ingeniøravdeling i Stavanger og forskningsavdeling i Trondheim. Lenge var jeg bare perifert interessert i det globale klimaet på jorden, og regnet med at det arbeidet som FNs klimapanel og noen av mine kollegaer holdt på med, var «god fisk».

Erkjennelsen (skepsisen)
Men i 2003 var det noe som fanget min umiddelbare oppmerksomhet. I det ærverdige bladet Nature la jeg tilfeldigvis merke til lederen, som akkurat da omhandlet IPCC (Intergovernmental Panel for Climate Change, FNs organ for klimaendringer). Her sto det, svart på hvitt, noe slikt som: «Nåde den som fra nå av kritiserer arbeidet til IPCC…». I flere dager undret jeg meg over dette utsagnet, før det gikk opp for meg at her var det noe som ikke stemte. Hvordan kunne en ansvarlig redaktør i et vitenskapelig tidsskrift skrive noe slikt? Var det ikke akkurat kritiske holdninger forskere skulle ha overfor alt nytt innen vitenskapen. Dette er jo ett av de bærende prinsippene. («Nullius in verba», som Geological Society har som sitt mantra: «Take nobody’s word for it…»). Det er en forskers plikt å være skeptisk – konstant.

Som fagmann satte jeg meg inn i rapportene fra IPCC og leste meg opp på «First assessment report», «Second-» og «Third assessment report» (FAR, SAR og TAR). Den første av disse er for så vidt grei, selv om den nesten helt har utelatt havets og solens påvirkning på klimaendringer. Hvordan er det mulig å glemme at jorden er en vannplanet, der 71 % av dens overflate er dekket av hav? Svaret ligger selvsagt i mandatet til IPCC – de skal bare konsentrere seg om menneskeskapte klimaendringer og uttale seg om hvordan mennesket kan få jordens klima til å endre seg. Derfor ble karbondioksyd-gassen, CO₂, så sentral. Men ved å lese også SAR og TAR fant jeg ut at dette er jo nesten bare politikk, med henvisning til uferdig vitenskap. Hvordan kan man vurdere klimaendringer på en planet der man ikke kjenner de naturlige variasjonene som påvirker klimaet? Selv om man vet at istidene følger Milankovich-sykluser, vet man for eksempel ennå ikke hvordan disse klimakatastrofene utløses.

Eget bidrag til IPCC
Via mitt arbeidsfelt i Statoil og kunnskap om CO2-håndtering på Sleipner, ble jeg godkjent som «reviewer» (kontrollør) for den fjerde «assessment report» og fikk et glimt inn i en akademisk verden som jeg knapt visste eksisterte. Nå gikk det fort opp for meg hva som bekymret redaktøren i Nature. Transformasjonen fra kvasivitenskapelig klimastatistikk til det politiske budskapet i «assessment reports» er en merkelig forvrengning og «tortur» av nesten-fakta, med veldig lav presisjon, til bastante utsagn, som kan brukes av politikerne i deres daglige virke.

Som «reviewer» for IPCC fikk jeg lov å kritisere både tekst og illustrasjonene som ble brukt. Men, – til hvilken nytte? Jeg var nå definert som én av 2500 vitenskapsfolk som jobbet fram en av rapportene for IPCC. Etter halvannet år, lå den gjennomarbeidede rapporten klar.

Hadde de tatt hensyn til noen av mine mange kommentarer? Nei, slettes ikke, etter det jeg kunne se. De benyttet ennå de håpløse globale kartene sine, i Mercator projeksjon, som forvrenger verden til det ugjenkjennelige, – ett av mine kritiske innspill, jeg hadde kommentert flere ganger.

Bedraget
Nå var bedraget åpenlyst for meg. Men det hjalp ikke å snakke om det offentlig, da IPCC og alle dets hjelpere for lengst hadde sett at de måtte utvikle et system av «portvoktere» som hegnet om «sannheten» om klimaet og menneskets påvirkning av det, via CO₂-gassen. I Norge har vi heldigvis en organisasjon: Klimarealistene, der vi kan komme sammen og diskutere dette. Ellers er det noen få nettsteder, der man også kan få faktisk kunnskap om klimaets utvikling (www.wattsupwiththat.com; www.climate4you.com og www.klimarealistene.com).

Som leder av 21 forskere og spesialister innen generell geofysikk, meteorologi, klima, statistikk, kjemi og astrofysikk, representerer Klimarealistenes Vitenskapelige Råd (KVR) nå en skandinavisk motvekt mot det massive angrepet på naturvitenskapen som IPCC representerer. De som vil ha et alternativt syn på alt fra ekstremvær og havforsurning, til ‘katastrofal avsmelting» og vannstandsøkning, kan få det hos oss. Som del av arbeidet vårt har vi også tatt mål av oss å delta i debatten i norsk presse.

Men dette har vist seg å være nesten umulig, noe som kommer fram av følgende eksempel.

Innlegg og kommentarer i avisene
Vi har inntrykk av at de som skriver ‘politisk korrekt» om klimaet på jorden, får lov å skrive uhindret side opp og side ned, ofte med svære, helsides illustrasjoner og bilder. For oss blir det å gå mot strømmen og nesten håpløst vanskelig å få inn noe som er utførlig og gjennomarbeidet. Dette kommer nok av at ‘de fleste», inkludert medias arbeidere, er fanget i troen på at IPCC har rett.

Det var i 2010 at grunder Siri Kalvig sto fram i avisen, med helsides figur i VG, etter å ha sendt et brev til PFU (Pressens faglige utvalg). Hun hadde argumentert for at «klimaskeptikerne» og «klimaforvirrerne» måtte holdes effektivt ute av avisenes spalter. Det merkelige var et PFU tok hennes henvendelse seriøst og fikk den grundig vurdert.

Det offisielle resultatet av disse vurderingene var: «…nei, det er ikke mulig å utestenge en gruppe fra å uttale seg i norsk presse…». Men, det er ingen tvil om at det reelle resultatet av diskusjonene hos PFU var noe helt annet. Siden den gang er vi blitt nokså effektivt utestengt fra debatt om klima og klimapolitikk.

Aftenposten – ett av mange eksempler
Det følgende er et eksempel som klart illustrerer hva vi står overfor. I Klimarealistenes Vitenskapelige Råd bestemte vi oss for et tilsvar mot noe som sto på trykk i Aftenposten, den 2. februar 2017. I god tro, sendte vi innlegget vårt, på skarve 3000 tegn (ikke ord, men tegn, inklusiv mellomrom). Her er saksgangen, mail for mail.

 

Den 5.2.17

Kjære debattredaktør,
i et innlegg i Deres avis, den 2. februar i år skylder doktorene Rasmus Benestad og Øyvind Nordli på Klimarealistene for å «… undergrave samfunnets interesser…».
Mye av det de hevder i sitt innlegg om klimaet kan tilbakevises. Vi vil derfor gjerne at dere tar inn vårt innlegg som et motsvar, se under og vedlegget (doc-fil).

Med vennlig hilsen
Martin Hovland, Dr philos
Leder av Klimarealistenes vitenskapelige råd (KVR)

Vi signerte innlegget vårt med følgende medlemmer av KVR:
Martin Hovland, Dr. philos (leder av Klimarealistenes vitenskapelige råd, KVR); Ole Henrik Ellestad, Professor, tidligere forskningsdirektør og professor (KVR); Stein Bergsmark, Cand real (KVR); Eigil Friis-Christensen, Professor emeritus (KVR); Jens Morten Hansen, Professor (KVR); Rögnvaldur Hannesson, Professor (KVR); Göran Henriksson, PhD (KVR); Ole Humlum, Professor (KVR); Hans Konrad Johnsen, Dr. ing. (KVR); Claes Johnson, Professor (KVR); Morten Jødal, Cand real (KVR); Nils Axel Mörner, Professor (KVR); Jan-Erik Solheim, Professor emeritus (KVR); Kjell Stordahl, Dr. philos (KVR).

Den 5.2.17

Kjære debattant,
Takk for at du har sendt oss ditt innlegg!
Innlegget er mottatt, men ennå ikke lest. Vi sender deg et svar så raskt vi vet om innlegget trykkes eller ikke. Alle får svar innen tre dager, og vanligvis tar det kortere tid.

Den 8.2.17

Kjære Martin Hovland,
Takk for mail og innlegg. Vi tar gjerne et svar fra dere, men teksten må forkortes noe. 2000 tegn (inkl mellomrom) kan vi klare. Innlegget er nå 3000 tegn.

Med vennlig hilsen
Erik Tornes
Debattredaktør og fungerende kulturredaktør, Aftenposten

Den 9.2.17

Takk, Erik,
jeg vedlegger innlegget i så kort utgave som er forsvarlig. Dersom vi korter det mer nå, blir det fullstendig uforståelig. Det er nå på 2300 tegn, inklusiv signatarer, som også er kortet ned til et absolutt minimum.

Den 9.2.17

Fint, takk skal dere ha. Da tar vi den på i løpet av noen dager. Det er litt trangt rundt helgen, så det kan hende det blir i begynnelsen av kommende uke.

Med vennlig hilsen
Erik Tornes
Debattredaktør og fungerende kulturredaktør, Aftenposten

Den 15.2.17

Hei Erik,
den 9. februar sendte jeg inn vårt omskrevne innlegg som du ville sette på trykk.
Har dere ombestemt dere, eller var det for langt, se under.

Hilsen Martin Hovland

Falsifisering av klimamodellene

Benestad og Nordli (BN) har i Aftenposten 2. februar et interessant innlegg.

CO₂ absorberer og avgir infrarød varmestråling. Det har vært kjent i over 100 år. Denne evnen er imidlertid logaritmisk avtagende med konsentrasjon. De første 50 ppm (0,005%) CO₂ i atmosfæren har mye større virkning enn økningen fra 350 til 400 ppm. Økt konsentrasjon av CO₂ fra dagens nivå betyr derfor lite. Den del av spekteret der CO₂ er aktiv, domineres nesten fullstendig av vanndamp, som er en mer effektiv drivhusgass. Klimamodeller benyttet av IPCC bruker en økning i temperaturen som følge av økt mengde vanndamp i atmosfæren. Den ekstra vanndampen kommer etter sigende fra ekstra fordamping som den lille temperaturøkningen fra CO₂ bidrar til.

Målinger med millioner av værballonger og satellitter har ikke klart å påvise denne vanndampen. Den finnes ikke! Klimamodellene overdriver oppvarmingen i betydelig grad. Det har blitt litt varmere på Nordpolen, men Antarktis har siden 1980 blitt noe kaldere. Dette er ubekvemt for klimaforskerne, fordi Antarktis er stedet der oppvarmingen skulle vært mest synlig.

Skyer reflekterer solenergi før den kan varme jorda. IPCC innrømmer at det er stor usikkerhet mht mengde skyer til enhver tid. Dette gir en usikkerhet i den varmestrålingen jordoverflaten mottar fra sola. Usikkerheten er mer enn hundre ganger større enn energipådraget fra årlig økning av CO₂ i atmosfæren. Når klimamodellene beregner seg framover i tid, stegvis fra et kjent utgangspunkt, har de med seg denne usikkerheten. Beregnet temperatur burde derfor angis med et formidabelt usikkerhetsområde på 10-15 grader. Beregninger av framtidig temperatur er helt ubrukelige.

Men, det viktigste argumentet mot klimamodellene og CO₂-hypotesen kommer fra annet hold. Målinger av temperatur og CO₂-innhold fra iskjerner gir data tusener av år tilbake. De viser at temperaturen endres først og så følger CO₂-konsentrasjonen etter. Al Gore viste i sin tid samvariasjonen mellom temperatur og CO₂-innhold i atmosfæren, men han unnlot å si noe om i hvilken rekkefølge. Dette er nå kjent – og CO₂ kan ikke være så viktig for klimaet, om årsak skal komme før virkning.

Martin Hovland, Dr. philos, leder: Klimarealistenes vitenskapelige råd
Ole H, Ellestad, Prof.; Hans K. Johnsen, Dr. ing.

Den 16.2.17

Hei,

Nei, vi har ikke ombestemt oss. Vi har litt kø nå, og innlegget er av en slik lengde at det ikke er så lett å flette det inn. Men det kommer i løpet av noen dager.

Med vennlig hilsen
Erik Tornes
Debattredaktør, Aftenposten

Så gikk det ennå 4 dager, før det forkortede innlegget vårt endelig sto på trykk i AP, den 20. februar. Men med en feil i teksten. I tillegg til treneringen (på 14 dager) av vårt lille bidrag, klarte redaktøren også å lure inn en faktafeil, uvisst om det var tilsiktet eller ikke. Vi hadde beviselig skrevet i vårt innlegg: «…formidabelt usikkerhetsområde på 10-15 grader.» I det trykte innlegget står det imidlertid: «…formidabelt usikkerhetsområde på 10-5 grader.» Hvordan er det mulig å få dette til, når man tar «copy-paste» av allerede skreven tekst?

Kommentarer på (dette) Prosa-manuset
Etter å ha sendt dette manuset ut på høring (til kontroll av fakta) blant de 21 forskerne i KVR (Klimarealistenes Vitenskapelige Råd) fikk jeg tilsendt noen kommentarer som viser at det ikke bare er i Norge den pressebestemte ensrettingen foregår. Her er tre av disse kommentarene

A  Fra en dansk kollega i KVR:

«Fint Indlæg.
Om muligt står det endnu værre til i Danmark. Politiken, der kalder sig selv organet for det højeste oplysning, optager ikke IPCC-kritiske indlæg. Det gælder også svenske Dagens Nyheter, der har meddelt mig, at man ikke optager indlæg over temaet Kejserens Nye Klæder, hvilket vel skal forstås som, at Dagens Nyheter ikke optager kritik af magthavernes fejltagelser.»

 

B Fra en norsk kollega i KVR:

«Bare en liten supplerende kommentar, som indirekte har noe med din overordnede problemstilling å gjøre, hvis vi ser begrepet ‘pressefrihet’ som uttrykk for ‘informasjonsfrihet’.

Inntil for 2-3 år siden, var det vanlig at jeg (eller andre) IPCC-kritiske personer ble invitert til å gi foredrag i forskjellige foreninger. Aldri alene, men alltid var minst én IPCC-støtte invitert samtidig til å gi en annen versjon av historien.

Men så skjedde noe. ‘Man’ besluttet (i Norge, og muligens også i andre land) fra den IPCC-vennlige side at man ikke mer ville stille opp til slike debattmøter, vel vitende at ingen organisasjoner ville ha mot til å arrangere et møte med kun deltakelse fra den IPCC-kritiske siden.

Resultat: Ingen klimadebattmøter med deltagelse fra begge sider, men gjerne med alenedeltakelse fra den IPCC-vennlige siden. Dette er noe jeg har hørt indirekte fra ledelsen i en av de organisasjoner som tidligere arrangerte deltakelse fra begge sider.

Nettoresultatet av dette er naturligvis ensidig informasjon i motsetning til idealet om informasjonsfrihet.»

 

C Fra en svensk kollega i KVR:

«Hej,
Mycket intressant att läsa om dina erfarenheter vid kontakt med media.  Mycket liknar min erfarenhet. T.ex. skrev en redaktör att min text inte bevisade växthuseffekten så den ville de inte ha.

Dina erfarenheter är genomgående lika mina. Jobbigt att seriösa texter inte accepteras men flum får hur mycket plats som helst.

Min norska är inte tillräckligt bra för att jag skall kunna kommentera detaljer i texten, men i mina öron låter det bra.»

 

Avslutning: Stein Storlie Bergsmark (KVR) om «Konsensus»

«…uansett hvor faglig tungt et kritisk leserinnlegg er, og uansett hvor mange velkvalifiserte forskere som undertegner, eksempelvis fire professorer, så får et kritisk innlegg langt mindre plass enn et trivielt innlegg fra en stipendiat. Balansen er for dårlig. Det er dessverre også slik i Aftenposten at to av avisens redaktører har en lei praksis med å henge ut klimaskeptiske politikere…» «Noen aviser er derimot åpne for alle typer fornuftige ytringer om klimaet, og fortjener oppmerksomhet: Fritt Ord, for eksempel, samt Fædrelandsvennen og Agderposten. Stor honnør til redaktørene her. Uten å være sikker, regner jeg med at redaktørene sogner til den politiske konsensus. Da står det respekt av at de har åpne spalter. Av dette har andre avisredaktører mye å lære.»

 

Konsekvensene av pressens ensretting
Det triste bildet som utkrystalliserer seg, er at det meste av norsk presse (kanskje også skandinavisk) er rammet av samme ‘sykdom’: ‘Man skal ikke slippe til kritikere av FNs klimapanel, IPCC, for her råder en (behagelig) consensus’.

I det lange løp vil denne ensrettingen gjøre at vi får (eller kanskje allerede har fått) en generasjon som tror på klimabedraget, – nemlig at jorden går mot katastrofal oppvarming, – at havet vil oversvømme kyststrøkene, – at havet blir surt og – at dyreliv dør ut, osv. De blir innprentet om at årsaken til dette er levesettet som du og jeg har, i vårt daglige virke. Stakkars unger som vokser opp i dette ensrettede regimet og som ikke får de nødvendige motforestillingene.

Inntil videre må man nok bare innse at det blir veldig få og meget avstumpede motforestillinger så lenge den naturlige debatten i daglig presse er sensurert, slik som nå. Imidlertid har verken Klimarealistene eller dets Vitenskapelige Råd gitt opp. Vi er rede når noen vil ha hjelp til å forstå mer av de meget innviklede naturlige prosessene på planeten vår.