Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Av Nicolay Stang
Påstanden om global oppvarming fremstilles gjerne som innlysende slik at legfolk skal føle seg dumme hvis de setter spørsmålstegn ved den. En av verdens fremste atmosfærefysikere, Richard Lindzen, som for øvrig også er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, er imidlertid ikke så sikker på om vitenskapen bak påstanden er så åpenbar.
Drivhusfortellingen
I artikkelen Global warming: The science in three nut shellsi beskriver Richard Lindzen tre fortellinger om global oppvarming. Den første fortellingen er gjerne forbundet med Klimapanelets vitenskapelige rapport og dreier seg om at klimaendringene hovedsakelig skyldes menneskenes forbrenning av kull, olje og gass. Dette skal medføre CO2-utslipp som varmer opp planeten. Selv om oppvarmingen antas å være av det onde, gis det lite oppmerksomhet til hva denne trusselen egentlig består i.
Skeptisismen
Den andre fortellingen handler om at oppvarmingen ikke utgjør et spesielt alvorlig problem. Det er mange årsaker til klimaendringene – solen, skyene, havstrømmene, astronomiske forhold etc. Vår forståelse av disse er mangelfull. Det finnes imidlertid ingen bevis for at CO2-utslipp er den dominerende faktor. Observasjoner viser snarere at klimamodellene hele tiden har overdrevet betydningen av CO2. Klimasystemet er komplisert og kan ikke reduseres til en CO2-knapp som kan justeres etter forgodtbefinnende, som en hjemlig termostat, for å kontrollere det globale klimaet.
Felles narrativ
Til tross for forskjellene har disse to fortellingene flere likhetstrekk, som at klimaet alltid endres og at CO2 er nødvendig for livet på jorden. De stemmer også overens når det gjelder temperaturutviklingen etter at Lille istid tok slutt i siste halvdel av 1800-tallet med påfølgende periodevise temperaturstigninger. Begge anslår at bidraget fra menneskenes CO2-utslipp har vært ubetydelig før 1960. De samstemmer også i at fremtidig global gjennomsnittstemperatur ikke lar seg forutsi med sikkerhet. Disse to fortellingenes viktigste fellestrekk er imidlertid at ingen av dem hevder at forbrenning av fossilt brensel leder til katastrofe.
Skrekkhistorien
Den tredje fortellingen skiller seg fra de to andre ved at alle mulige uhumskheter knyttes til menneskenes forbrenning av karbon og hydrokarboner fra jordskorpen. Dette er politikernes og mediefolkenes fortelling. Da disse ser på vitenskapen som en kilde til autoritet og ikke en metode for å oppnå erkjennelse, forsøker de å knytte sine skremsler til vitenskapen. Christiana Figueres, som ledet arbeidet med FNs klimaavtale, legger imidlertid ikke skjul på at målet er å endre den økonomiske utviklingen som har rådet siden den industrielle revolusjon.
Den tredje fortellingen formidler at politikerne har 97 prosent av klimaforskerne i ryggen. Ettersom finansieringen av klimaforskningen er forbundet med fremstillingen av et trusselbilde, er det få av representantene for den første fortellingen som beklager seg over slike beskrivelser da de selv har en egeninteresse av at disse forestillingene opprettholdes.
En historie fra virkeligheten
Men er det også mulig at de to første fortellingene kan ha fjernet seg fra virkeligheten? Disse fremstiller gjerne drivhuseffekten som om den har vært kjent siden John Tyndalls arbeider på 1800-tallet og refererer også gjerne til Svante Arrhenius og Guy Stewart Callendar i samme slengen. Hva om andre prosesser har spilt en viktigere rolle i klimahistorien?
Lindzen hevder at den relativt stabile tropiske temperaturen peker i den retning. Denne tyder nemlig på en sterk negativ tilbakekoblingsmekanisme som stabiliserer klimaet. Lindzen viser til en konferanse om klimadynamikken i 1955 der også nestorene innen meteorologien i Norge, Vilhelm Bjerknes og Arnt Eliassen, deltok. Her var det lite fokus på drivhuseffekten, og slik forble situasjonen i hvert fall inntil begynnelsen av 1980-tallet ifølge Lindzen. Hovedgrunnen til dette skal ha vært at store klimaendringer var forbundet med store endringer i temperaturforskjellene mellom tropene og polene uten særlig temperaturendring ved ekvator. Dette tyder på endringer i varmetransporten mellom lave og høye breddegrader.
På 1960- og 1970-tallet var det global nedkjøling man fryktet og klimamodellen til Budyko og Sellers, som vektla nevnte varmetransport, var den foretrukne. Endringene i global gjennomsnittstemperatur ble ansett som et resultat av endringen i temperaturforskjellene mellom tropene og polene. Tolkes derimot disse temperaturendringene som resultat av drivhuseffekten, kan dette medføre at klimafølsomheten for CO2 blir sterkt overdrevet. Ved å akseptere klimafortellingenes drivhuspremiss, kan vi altså komme til å trekke feil konklusjon.
Konklusjon
Historien om global oppvarming har således blitt kapret av alarmistene. Nå krever de dyptgripende samfunnsendringer med enorme økonomiske skadevirkninger som følge. En tilbakevending til sunn fornuft vil kreve store anstrengelser, men det finnes ingen vei utenom.
