Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Av Matt Ridley, fra The Times via GWPF
Det siste universitetetspåfunnet er pinlig for akademia og svært underholdende for resten av oss. Filosofiprofessor Peter Boghossian og matematiker Dr James Lindsay har utarbeidet en belærende rapport om «konseptuell penis» som en «kjønnsopptatt, meget flytende sosial konstruksjon» som er «den konseptuelle driveren bak mye av klimaendringene», fylt til randen med tilfeldig sjargong og falske referanser og fikk dette gjennom fagfellevurderingen i et akademisk tidsskrift.
Det var korrekt at det var en lavkvalitativ, betalingsjournal med såkalt «åpen tilgang» som har spredt seg nylig med et primært profittmål, men forfatterne ble anbefalt å prøve denne journalen av en seriøs journal, og fagfellevurderingen var ekte. Som forfatterne har skrevet om sitt eget arbeid: «Vi forstår heller ikke hva vi har skrevet. Ingen gjør det. Dette problemet burde ha gjort det upubliserbart i alle fagfellevurderte, akademiske tidsskrifter.»
Dette skjedde også i fjor da professor Mark Carey publiserte et enda mer absurd papir som hevder at «et kritisk men oversett perspektiv på de menneskelige dimensjonene av isbreer og forskning på globale endringer er forholdet mellom kjønn og isbreer» og innføring av «feministisk glasiologi». I dette forrige tilfellet fortsetter midlertid professoren å hevde, mot alle bevis, at han var seriøs. Tidsskriftet «Science» ga ham et langt, snillistisk intervju for å rettferdiggjøre eget arbeid etter at det var ledd ut på internett. Jeg tror fortsatt han er en godt kamuflert spøkefugl.
Ingen av disse rapportene ville ha blitt publisert dersom de ikke hadde støttet fordommene til mye av akademia: venstreorienterte, postmoderne, relativistiske, feministiske og moraliserende. «Akademia er overkjørt av venstrevridde fanatikere som forkynner farlig nonsens,» sier Boghossian. «De har lært studentene å skru av rasjonell tenkning og bli moralske korsfarere.»
Som et system for å sikre kvalitet i forskning er systemet for fagfellevurdering i dype problemer. Det gjør det mulig for etablerte akademikere å forsvare sine kjæreste ideer og belønne sine medløpere. Systemets ensidige anonymitet, der dommeren beholder sin anonymitet, men forfatteren ikke, kunne neppe være bedre utformet for å sikre kameraderi.
Verre, som det ble konkludert med i en fersk rapport fra Donna Laframboise, en kanadisk undersøkende journalist: «Et tidsskrifts beslutning om å publisere en rapport gir ingen garanti for at konklusjonene er gode. . . Svindelforskning kommer forbi portvokterne i selv de mest prestisjefylte tidsskriftene. Selv om vitenskapen skal være selvkorrigerende, er prosessen der dette skjer tilfeldig og bysantinsk.»
Fagfellevurderingens mangler gjør nå folk med egne kjepphester i stand til å avvise selv den strengeste og forsiktigste vitenskapen som nonsens. Det er på tide for vitenskapen, og spesielt de mykere samfunnsvitenskapene, å få orden i eget hus.
