Aftenbladet med klimamagasin

Stavanger Aftenblad har denne weekenden et klimamagasin med 14 kapitler, med gravende og kritisk journalistikk om klimasaken fra Jone Østebø, Fra KVR har følgende fått et kapittel hver, Martin Hovland, Ole Henrik Ellestad, Ole Humlum, Nils-Axel Mörner, Stein Bergsmark, Kjell Stordahl, Morten Jødal og Jan-Erik Solheim.Vi siterer her et lite utvalg fra flere av tekstene, og anbefaler anskaffelse av originalen.

Hovland innleder
Avisen innleder med Al Gore og den smeltende polisen, følger opp med flere detaljer og åpner så med Martin Hovland som presenteres grundig med egen bakgrunn og en lengre referanse til Klimarealistenes Vitenskapelige Råd. Hovland har hovedfag i meteorologi og doktorgrad i maringeologi, geofysikk og biologi. Han er tidligere professor II ved Senter for geologi ved Universitetet i Bergen, har publisert fire fagbøker og rundt 254 vitenskapelige artikler. Forskningen hans er sitert over 6000 ganger i andre vitenskapelige artikler. Hovland jobbet som senioringeniør, forsker og maringeolog i Statoil fra 1976 til 2012. Han har også vært ekspertkommentator i IPCC på rapportene i 2007 og i 2013/2014.

– Jeg var i grunnen ikke så interessert i disse klimagreiene, forteller Hovland om den dagen i 2003
– Jeg hadde sett at FNs klimapanel laget rapportene, og stolte på dem, slik alle andre gjorde. Helt til jeg en dag leste en lederartikkel i det naturvitenskapelige tidsskriftet Nature i 2003. Den handlet om IPCC. Jeg holdt på å ramle av stolen. Nåde den som satte spørsmålstegn ved IPCCs konklusjoner, sto det. Artikler som gikk imot IPCC, ville ikke bli tatt inn i tidsskriftet, var beskjeden. Da tenkte jeg at dette måtte jeg sette meg inn i. Hovland leste klimapanelets siste rapport fra 2001. – Jeg holdt på å ramle av stolen igjen. De hadde ikke med noe særlig om havet. I en rapport om klima.

– Jeg holdt på å ramle av stolen igjen. De hadde ikke med noe særlig om havet. I en rapport om klima.
Martin Hovland om IPCC-rapporten fra 2001

Jorden kalles den blå planeten. Omkring 70 prosent av kloden er dekket av hav. Over 96 prosent av alt vannet på jorden er saltvann i havet. At ikke klimapanelet hadde tatt med mer om havet, syntes Hovland var underlig. – Men da jeg leste hva mandatet til klimapanelet var, forsto jeg mer. De skulle bare undersøke virkningen av menneskers aktivitet på jorden. Derfor var naturens påvirkning på klimaet utelatt. Mandatet deres er det samme i dag. Og det er bare blitt verre. Det virker som de har sluppet opp for argumentasjon. De har ikke fått de resultatene de hadde ventet. Alle prognoser viste at det skulle bli varmere. Men vi har jo hatt en utflating av temperaturen i 18-20 år.

Humlum om CO2-hypotesen
Ole Humlum tar opp den politiserte CO₂-hypotesen:
– Den som fremsetter en hypotese, skal si at dersom det og det skjer, så er den muligens rett. Hvis ikke det skjer, så er hypotesen derimot motbevist. Temperaturen på jorden har ikke steget som forutsatt. Men hypotesen har beveget seg ut av vitenskapen og blitt politisert. Før, når en hypotese var fremsatt og nye observasjoner ikke passet med det som ble hevdet, så trakk man hypotesen tilbake og jobbet videre med saken. Da jeg var ung forsker, ble det å bli kritisert, mottatt med glede, fordi man da lærte noe. Hvis man er kritisk i dag, blir man upopulær.

Ellestad om skyer og vanndamp
Ole Henrik Ellestad påpeker at variasjon i skydekket og vanndamp er mye viktigere enn CO₂:
– I snitt er 65 prosent av kloden dekket av skyer, som reflekterer cirka 20 prosent av sollyset. Periodene med mindre eller mer skyer kan vare lenge. Særlig i perioden 1985 til 1997 ble kloden varmere. Da var det 5 prosent mindre skyer. Den varmeeffekten man får med mer sol inn, er to-tre ganger større enn effekten fra dobling av CO₂-nivået i atmosfæren fra før-industriell tid, da det var på 280 ppm. IPCC har helt fra starten av hatt en teori om CO₂. Modellene til klimaforskeren James Hansen har dominert panelets arbeid, og de har undervurdert den øvrige transporten av varme.

CO₂ er en svak drivhusgass, påpeker kjemiprofessoren. «Vanndamp er den desidert sterkeste. Og hvor mye vanndamp som stiger opp, varierer med forhold på jorden. Det som er så rart, er at IPCC har lagt hovedvekt på det som varierer minst, altså CO₂. Det er derfor alle beregningene deres blir feil.

Mörner om havnivå
Nils-Axel Mörner blir intervjuet om havnivp og avisen er opptatt av hvordan satellittene kommer til et helt annet tall for havstigning enn det Mörner og hans mange kolleger gjør:
– Synker eller stiger havet nå, mener du?
– Det varierer. Der det stiger mest, i Nordsjøen, Østersjøen, Kattegat og Skagerrak, er stigningen rundt 1 millimeter i året. I Indiahavet, Stillehavet og store deler av Atlanterhavet er det null. Middelhavet null. Dette er observerte fakta, sier Mörner.
– Men satellittene viser 3,4 millimeter per år?
– Ja, noe som gir 34 centimeter i århundret. Ikke så mye, det heller, hvis det hadde vært riktig. Det finnes to organisasjoner som måler havet med satellitt. Begge har korrigert data i ettertid. Fra 1992 til 2000 viste ikke satellittene noen stigning. I 2003 var det plutselig 2,3 millimeter i året, og nå altså 3,4. De sier at stigningen akselererer, men det er bare tull. Det stemmer ikke med virkeligheten. Det finnes ingen steder i verden at det skjer. Det gjør ikke noe om det er litt høyere temperatur. Havet stiger ikke.

Bergsmark om IPCC-leirens modeller
Stein Bergsmark har jobbet mye med modellering og har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere klimamodellene som IPCC bruker. Avisen spør, hva mener du er feil med klimamodellene?
«Det IPCC har spådd, har ikke holdt stikk. De har angitt en to-tre ganger større temperaturstigning enn observert. Da bør modellene endres. Modellene produserer mulige scenarioer, alt etter hvor mye CO₂ de legger inn i dem. 111 av 114 modeller har feilet – det står i IPCCs siste hovedrapport. Men det står ikke i dokumentet «Summary for policymakers», som er det dokumentet som går til politikerne. Det er et ubestridelig faktum at 97 prosent av modellene deres hadde feilet da dette ble publisert.
– Hvordan kan IPCC fortsatt holde fast ved modellene?
– Bordet fanger. De kan ikke innrømme et så stort prestisjenederlag.
– Men IPCC vet vel at noen får med seg dette?
– De vet at ingen politikere vet. De vet at politikerne knapt leser «Summary for policymakers», og der står det ingenting om dette. Sammendraget for politikerne er et politisk fremforhandlet dokument som alle skal være enige i. Det er det ingen tvil om. Politiske representanter fra nærmere to hundre land bearbeider «Summary for policymakers» i et lukket møte, avsnitt for avsnitt, via storskjerm i plenum. Når dokumentet er vedtatt, blir de underliggende fagrapportene endret sånn at det passer.

Solheim om sol
Jan-Erik Solheim har mye på hjertet og  åpner med et underfundig spørsmål:
– Det er et grunnleggende spørsmål hvordan IPCC kan hevde at solens innflytelse er minimal, sier professor i astrofysikk Jan-Erik Solheim.
Solheim beretter om observasjon av solinnstråling (TSI) og solflekker, som begge indikerer at solen vil bli mindre aktiv fram mot 2060. Her i nord kan det være snakk om en nedgang i snitt-temperaturen på 0,5 grader.
Solheim forteller at han ble betenkt over kulturen i klimaforskningen.
– Kritikere ble skviset ut. Slik er det ikke innen astronomi. Der publiserer vi funnene våre, og så diskuterer vi. Jeg er ikke vant til at vitenskapen blir politisk, at det blir bestemt på forhånd hva konklusjonen skal være.

Benestad og falske profeter
Aftenbladet har naturligvis snakket med motparten, både forskningsleder Samset fra Cicero og klimamodellør Benestad. Begge er i beste fall upresise, Benestad poengterer straks at alle som er uenig med ham er falske profeter og følger opp i kjent stil med å blånekte både for at modellene har feilet og at det noen gang har vært en varmepause. Benestad konfronteres med Al Gore og polisen, svarer med å vise til til feilsiteringer og innrømmer motstrebende at polisen er der fortsatt først da han får vite nøyaktig hvor Al Gore uttalte seg om polisen.

Samset er mer profesjonell enn Benestad, han avstår fra personkarakteristikker og snakker istedet bort både middelaldervarmen og sola:
– Nylig kom en forskningsrapport som hevder at det var varmt på hele kloden i middelalderen. Hva tenker du om det?
– Jeg har så vidt sett på den, og det så ut som det var brukt et annet utvalg av måledata enn det jeg pleier å se. Men jeg vil sjekke dette nærmere. Uansett var det andre forhold på den tiden. Nå har vi sjekket alt opp og ned for å finne årsaken til oppvarmingen de siste hundre årene, og naturlige variasjoner har nesten ikke bidratt. Solen er blant annet blitt litt svakere.
– Er det enighet om det blant solforskere?
– Ja, det er enighet om at solaktiviteten har vært så jevn at den ikke kan forklare den økte temperaturen.

Varmepausen
Den er naturligvis tema og mens Von Storch i et intervju med Der Spiegel er ærlig nok i juni 2013 til å nevne at bare to prosent av modellene har forutsatt en 15-årig stagnasjon i global oppvarming og at ikke en eneste klimamodell har forutsatt en varmepause på 20 år, så kommer Samset med en helt annen historie om varmepausen.
– I den grad den var der, så var den slik vi forventet. Vi har alltid hatt naturlige variasjoner. Også i varmepausen har vi hatt varme og kalde år. Økt drivhuseffekt gjør verden varmere over flere år, og det er det vi ser i klimamodellene. Det er en diskusjon i forskningsmiljøet om det faktisk var en varmepause, og det er lærerikt. Uansett er varmepausen over nå. De siste tre årene har vært varme, og de siste 10-15 årene er fortsatt blant de varmeste vi har hatt.

Alle gullkorns mor
Bedre enn dette får vi neppe noen gang se det, når det gjelder gullkorn til støtte for klimaevangeliet. Benestad kommer ikke godt ut av det når temaet blir ekstremvær, hvor han hevder det øker og derpå blir spurt:
– Men tall fra nettsiden til Meteorologisk institutt, hvor du jobber, viser at det har vært en svak nedgang i ekstremværhendelser siden registreringen startet i 1994?
– Det må jeg sjekke. Det har jeg ikke sett. Men ekstremvær kan ha flyttet på seg, til andre land.

Stordahl og Pielke om ekstremvær
Etter intervjuet med Benestad kommer turen til Kjell Stordahl og Roger Pielke Jr, som ettertrykkelig klargjør at det ikke er mer ekstremvær nå enn det var før. Aftenbladet følger opp mer å gi en detaljert oversikt over hva klimapanelet skriver om ekstremvær, og leserne sitter igjen med et solid inntrykk av at det faktisk ikke er mer ekstremvær nå enn tidligere.

Avisen illustrerer poenget med flere figurer, inklusive en variant av denne fra Tony heller som viser hvordan temperaturer vi vises offisielt er justert vekk fra hva rådataene viser, Det er tekstreferanser til justerte temperaturer, men det forsvinner i mengden av stoff. Kanskje det blir en oppfølger?

Jødal om temperatur og CO2
Morten Jødal er biologen som stoler på naturen. Hvis temperaturen øker med ytterligere 1 grad, betyr ikke det noe, mener Jødal.
– Det finnes ikke noe vitenskapelig belegg for at det blir noen katastrofe hvis temperaturen går opp to grader. Togradersmålet er et politisk vedtak.
– Hvordan var verden før i varme perioder?
– Vi vet at varmeperioder har gitt oss velstand tidligere. Vi fikk produsert mer i landbruket, noe som gjorde menneskene mer velstående og ga overskudd til å utvikle en rikere kultur. Det var i en slik periode Nidarosdomen i Trondheim ble påbegynt, og mange andre domer nedover i Europa. Kuldeperioder har ofte gitt sult, fattigdom og nød. Den franske revolusjonen, som startet i 1789, var påvirket av flere uår i landbruket. Flommen Storofsen i Norge skjedde også dette året, etter sen snøsmelting og mye nedbør. Generelt dør mange flere av kulde enn varme, også i dag. Ingenting tyder på at vi nå lever i miljøkatastrofenes tidsalder.

Avisen avslutter med intervjuer med mediefolk og aktivister, samt en omfangsrik liste over kilder, inklusive noen henvisninger hit.