Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Forfattet av Petter Tuvnes
Vi ser her på årsaker til at global temperatur er som den er. Atmosfæreeffekten for jordens globale temperatur (GT) er forskjellen på GT med og uten atmosfære! Den kan best estimeres ved å se på forskjellen mellom jorden og månen som begge har samme avstand til solen, men månen har i motsetning til planeten vår ikke atmosfære, vann eller vegetasjon.
GT på jorden er ca. 90 grader Kelvin K (likt et 90 grader Celsius-intervall) varmere enn månen, beregnet av forskerne Nikolov & Zeller. Dette stemmer godt med data fra Wikipedia. Altså er atmosfæreeffekten ca 90 K, og blir benevnt som en «drivhuseffekt» på tross av at atmosfæren ikke fungerer som et drivhus (Solheim et al. 2017).
Mange klimaforskere og FNs klimapanel (IPCC) hevder imidlertid at «drivhuseffekten» er 33 K (prof. em. dr. James Hansen tidl. leder for NASA GISS, dr. Kevin Trenberth med flere). Denne «drivhuseffekten» er basert på en tenkt «tilbakestråling» fra en kald atmosfære mot en varmere jord. Denne «tilbakestrålingen» skal være over dobbelt så sterk (342 W/m2) som solens stråling til jordoverflaten (161 W/m2), – altså en sterkere varmekilde enn solen (se figuren, fra IPCC AR5 fig. 2.11).
IPCC-teorien strider mot både første og andre termodynamiske lov (T1 og T2). For det første er det ingen energikilde i atmosfæren som stråler dobbelt så sterkt som solen (brudd på T1), og for det andre kan det ikke overføres varme fra et kaldt legeme (atmosfæren) til et varmere (jordoverflaten, brudd på T2).
Hvordan kan denne diskrepans forklares?
(tillegg, 15.januar) Figuren nedenfor tilsvarer den over fra IPCCs nettside, men har bedre oppløsning og er mer lesbar.
Tidligere leder for NASA GISS, klimaaktivist Dr. James Hansen, beregnet i 1981 at «klimagassene» i atmosfæren, bl.a. H2O og CO2, varmer opp jorden 33 K, fra -18 ᴼ C uten «klimagasser», til virkelig gjennomsnittstemperatur ved jordoverflaten på ca. +14-15 ᴼ C. Men, selv Dr. Hansen har forklart at det er konveksjon (luftstrømmer) som styrer varmetransporten i atmosfæren (hovedsakelig troposfæren), og at nivået på -18 ᴼ C ligger 5-6 km oppe i atmosfæren, men dette blir underslått i forklaringer om «drivhuseffekten». Utstråling fra jorden på ca. 340 W/m2 representerer en utstråling fra atmosfæren, og ikke direkte fra jordoverflaten, og representerer derfor heller ikke temperaturen ved jordoverflaten.
Den virkelige atmosfæreeffekten er forskjellen med og uten atmosfære, som altså er 90 K. De 33 K som Hansen viser til er forskjell mellom temperatur i troposfæren 5-6 km oppe og jordoverflaten. Den virkelige atmosfæreeffekten kan ene og alene forklares med bruk av naturlovene gassloven og loven om konstant energi (T1), og gir som resultat en beregnet temperaturprofil i troposfæren som stemmer med målingene. Slike beregninger ligger til grunn for både internasjonal ISO og «US standard atmosphere» beregnet av NASA på 1950-tallet og fortsatt gyldig. IPCCs «drivhuseffekt» kan ikke forklare temperaturprofilen gjennom atmosfæren, men det kan altså naturlovene. Effekten blir også ofte benevnt som adiabatisk temperatureffekt. Den adiabatiske effekt gjelder for alle planeter og måner i solsystemet som har en atmosfære, men det gjør ikke den uriktige «drivhuseffekten» til FNs klimapanel.
En av teoriene om global temperatur må være feil. Er det teorien til FNs klimapanel om en tenkt «tilbakestråling» fra en kald atmosfære mot jordoverflaten, og som strider mot naturlover og termodynamiske lover, eller er det den adiabatiske effekt som er basert på naturlovene, og som stemmer for alle planeter med atmosfære? Svaret er enkelt for dem som mener at naturlovene gjelder.
Den sterke atmosfæreeffekten er altså en adiabatisk effekt på ca. 90 K basert på gassloven, og det forklarer forskjell i GT mellom månen og jorden. GT på jorden har imidlertid variert +/- flere grader K i jordens 4,6 milliarder års levetid. Forskning på historisk klima over millioner av år har vist at det ikke er noen sammenheng mellom CO2 og GT. I visse perioder har temperatur endret seg før CO2 (Vostok iskjerner), og det skyldes sannsynligvis naturloven om absorbsjon av CO2 i væske (Henrys lov), treghet i havet og variasjon i biologisk aktivitet som funksjon av temperatur. Det er mer biologisk aktivitet over større områder i varme perioder. CO2 kan derfor ikke være årsak til variasjon i GT, men omvendt kan GT styre CO2 sammen med flere parametre. Heller ikke i nyere tid er det CO2 som styrer GT, men omvendt, se Humlum, Stordahl og Solheim 2012. CO2 kan derfor utelukkes som noen farlig «klimagass» som kan påvirke GT i noen skadelig grad. Tvert imot er CO2 plantenæring som har ført til mer plantevekst og matproduksjon på jorden (Klimanytt 173).
Klimaet på jorden er påvirket av variasjoner i temperatur omkring den sterke adiabatiske atmosfæreeffekten. Det er over 100 faktorer som i tillegg påvirker klimaet (prof. em. Philip Stott). Klimarealistenes hefte «Naturen styrer klima» (kan anskaffes her) og mange «Klimanytt» har beskrevet en rekke av disse faktorene, f.eks. Klimanytt 150, 153, 159 m. fl. Blant de viktigste klimafaktorer er variasjoner i forskjellige typer solstråling (UV-stråling som trenger ned i havet kan variere 100 %), jordens posisjon, bane og helning i forhold til solen (Milanković-sykluser), kosmisk stråling, konveksjon, skyer og havet.
FNs klimapanel undervurderer variasjoner i solens påvirkning og vurderer bare en naturlig faktor, nemlig total solinnstråling TSI, til bare å ha variert < 0,1 W/m2 varmepåvirkning på jordoverflaten siden 1750 (IPCC AR5 2013). Nyere målinger viser variasjon på 3-4 W/m2, altså en faktor på 30 – 40 ganger mer (se f.eks. Soon, Connolly, Connolly 2015). I tillegg er påvirkning av CO2 så sterkt overvurdert av FN IPCC at klimamodellene som er programmert til å vise temperaturøking når CO2 øker med IPCC/Myhre-formelen, blir fullstendig upålitelige (Klimanytt 88 og dr. J. R. Christy 2017).
Tilhengere av FNs klimapanel påstår at vitenskapen om GT og klima er avgjort (f.eks. Gro Harlem Brundtland «det er umoralsk å tvile» og fredsprisvinner Al Gore). Men, det er uvitenskapelig å hevde at vitenskap er avgjort, og stadig oppdager forskere ukjente påvirkningsfaktorer. F. eks. så kan jordvarme og utgassing av varme til havet muligens være nesten 10 ganger sterkere enn antatt, og kan påvirke vær og klima gjennom El Nino/La Nina, som vist her. Eller kan elektromagnetiske fenomener også ha en betydning?
Av de over 100 faktorer som påvirker global temperatur og klima, er bare noen få forstått, og IPCC vurderer bare en (1!) naturlig faktor, nemlig variasjon i total solinnstråling, og undervurderer den med en faktor på minst 30, mens CO2-påvirkningen ikke er målbar i det hele tatt (dr. Roy W. Spencer, UAH i boken «The Great Global Warming Blunder»). FNs klimapanel har ingen vitenskapelig holdbar eller troverdig forklaring på global temperatur ettersom de ignorerer en rekke naturlige fenomener som styrer klima.
