Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Mens forrige president i USA holdt «State of the Union» – tale til kongressen 8 ganger og fikk med klimaendringene 7 av gangene, er trenden nå en helt annen – både hos republikanere og demokrater. Her er en kort oversikt, samt litt om neste klimahøring på Stortinget som ekstra innhold.
Global oppvarming, senere omdøpt til klimaendringer da oppvarmingen stanset, har vært et sentralt budskap fra demokratene helt siden Al Gore var visepresident og «solgte inn» konseptet både blant demokratene og til FNs klimapanel, som ble instruert i detalj om hva de skulle mene om den menneskeskapte andelen av oppvarmingen. Al Gore var førende blant de politikerne som ikke ville vente til mellom 2050 og 2100 for å kunne identifisere vår andel av oppvarmingen, slik panelets forskere mente var påkrevd i en seriøs prosess.
President Obama vil utvilsomt gå inn i historien som en av USAs mest prominente medlemmer av klimavekkelsen, her er ett av gullkornene fra hans SOTU-tale i 2015:
«And the best scientists in the world are all telling us that our activities are changing the climate, and if we don’t act forcefully, we’ll continue to see rising oceans, longer, hotter heat waves, dangerous droughts and floods, and massive disruptions that can trigger greater migration and conflict and hunger around the globe. The Pentagon says that climate change poses immediate risks to our national security.»
Heller ikke i 2016 slapp lytterne unna, men fikk servert mer av det samme til tross for at man da var på vei inn i det 20. året uten signifikant global oppvarming:
«Look, if anybody still wants to dispute the science around climate change, have at it. You’ll be pretty lonely, because you’ll be debating our military, most of America’s business leaders, the majority of the American people, almost the entire scientific community, and 200 nations around the world who agree it’s a problem and intend to solve it.»
Årets SOTU-seanse var merkbart annerledes. Ikke bare var temaet helt fraværende i år, men den tradisjonelle kritikken mot sittende presidents SOTU-tale inneholdt ikke et eneste ord om klimaet fra ledende demokratiske politikere. Til fortvilelse for NGOene som har levd godt på klimaskremslene i mange år.
De siste årenes snørike og kalde vintre i USA har utvilsomt kjølt ned misjonslysten hos de fleste av landets politikere, bortsett fra i nedsnødde Vermont hvor den uavhengige senator Bernie Sanders var sjokkert over utelatelsen. Som man ser av dagens illustrasjon hentet fra Twitter fikk han sitt pass påskrevet av analytikeren Steve Goddard.
I kulissene har forsvaret i USA tatt klimaendringer helt vekk fra listen over strategiske trusler, EPA-leder Pruitt har mer enn antydet at litt global oppvarming bare er til fordel for fattig og rik, og budsjettene for det som er fornybarsubsidiert eller en del av den korrupte klimaforskning skal kuttes drastisk.
Kontrasten til Norge
Kontrasten til Norge er betydelig. Her hjemme omtaler man i Stortingets dokumenter den uteblevne globale oppvarmingen som «klimautfordringen» og siste sak på Stortingets klimadagsorden er følgende høring i miljø- og energikomiteen, som avholdes mandag 12. Februar med to saker på dagsorden: 1) Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid 2) Representantforslag om å gjennomføre Stortingets mål i klimaforliket om å kutte norske klimagassutslipp fram mot 2020. Jfr. Meld. St. 41 (2016-2017), Dokument 8:16 S (2017-2018).
Tradisjonelt er det de ekstreme som dominerer i denne komiteen, og naturfaglige argumenter framført her i klimasammenheng er uansett som å skvette vann på gåsa. Selv om de mer troende representantene fra den forrige stortingsperioden har forlatt komiteen (Hansson (MDG) og Elvestuen (V), er det fylt på med nye hoder fra klimavekkelsen: Tina Bru (H), Lars Haltbrekken (SV) og vår gamle kjenning klimapsykolog Per Espen Stoknes som i 2018 vikarierer for Une Bastholm (MDG).
Første sak på dagsorden er ikke helt god, siden premissene for den klimastrategien som skal diskuteres er helt feil. Klimarealistene har innlevert et høringsnotat og professor Ole Henrik Ellestad stiller opp på høringen for Klimarealistene.
Sak to, som er et SV-forslag, ligger likevel tynt an, siden siste nytt fra EU er at både Frankrike og Tyskland har gitt opp sine utslippsmål for 2020, noe som bør være godt kjent. Sistnevnte land har på kreativt vis spilt ballen videre til neste generasjon politikere når man foretrekker å snakke om klimamålene for 2030.
Enkelte på stortinget har utvilsomt merket seg at SV-forslaget om klimakutt for å bekjempe global oppvarming kommer opp midt i den snørikeste vinteren i Sør-Norge på nesten 20 år.
