Møt beregningsutvalget for klima

Her er informasjon om det nye beregningsutvalget som følger av klimaloven og Norges uforpliktende klimatiltak etter Parisavtalen, samt en analyse av forvaltningen dette utvalget skal rapportere til. Professor Rattsø har fått den absurde oppgaven å lede fire «eksperter» som skal anslå klimaeffekten av nasjonale tiltak på statsbudsjettet.

Hvor mange engler kan danse på et knappenålshode?
Utvalget er beskrevet hos regjeringen, det er forankret i fjorårets klimalov og det viktigste står til slutt i teksten. Utvalget skal ikke jobbe med klimatilpasning eller det vitenskapelige grunnlaget for global oppvarming. Utvalget skal altså se bort fra at det mangler enhver naturvitenskapelig forankring i en kompleks sak som handler om hva man kan observere i naturen..

Ja, det er snakk om den globale oppvarmingen som ifølge klimapanelet og uavhengig ekspertise opphørte eller tok pause for 15-22 år siden.

De uforpliktende tiltakene er ifølge klimaloven 40 % reduksjon i 2030 av utslipp av klimagasser og målet om Norge som et lavutslippssamfunn i 2050. Det siste er definert som et samfunn hvor klimagassutslippene, ut fra beste vitenskapelige grunnlag, utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming.

Reduksjonen er i praksis kun rettet mot mindre enn 5 % av klimagassene (CO₂ og metan; vanndamp som utgjør 95 % er utelatt) og da bare de menneskeskapte 1–4 % av denne gassen i atmosfæren som kan spores til vår industrielle aktivitet, (samferdsel innregnet, ditt utpust ikke medregnet). Tiltakene som skal vurderes er altså betydningsløse, selv om man forutsetter at drivhusgassene samlet er en dominerende klimadriver. Dette er før man tar hensyn til Norges andel av globale utslipp som beregnes til et tall ikke vesentlig ulikt en promille.

Aldri før har så mange i Norge brukt så mye tid og penger på å bekjempe noe som har så liten betydning.

Smutthullene
Legg merke til de enorme smutthullene i klimaloven som kan brukes av politikere som kan tenke selv og evner å skille mellom ekte naturvitenskap og bestillingsforskning. Jeg  har reformulert smutthullene som følger:

Lavutslippssamfunnet, et samfunn hvor klimagassutslippene, ut fra det totalt fraværende vitenskapelige grunnlag, internasjonale utslippsøkninger og hensynet til norsk økonomi kan ignoreres da man ikke trenger å motvirke ikke observerte virkninger av en fraværende global oppvarming.
Geir Aaslid, klimaanalytiker, juni 2018.

Klimaloven definerer altså, for den seriøse politikeren, beregningsutvalget for klima som et supperåd. For troende politikere stiller situasjonen seg noe annerledes.

Og kompetansen?
Så lenge Elvestuen (offisielt foto) er minister for klima, miljø og godvær med hovedansvar for helheten i regjeringens klimapolitikk, vil mediene flomme over av oppspinn fra ukvalifiserte journalister, som i DN her hvor Taran Fæhn, SSB-forsker med klimapolitikk i fagfeltet og medlem av beregningsutvalget for klima, går løs på oljeutvinningen.

DN er ikke kjent for sin seriøse journalistikk hverken på klima- eller oljesektoren, så det er vanskelig å vurdere i hvilken grad klima-kultismen nå har fått et fotfeste i SSBs faglige miljø..

De fleste er klar over at våre ministre er støttet av den beste kompetanse forvaltningen kan mobilisere og at det derfor ikke skal være kritisk at det nå og da dukker opp en minister som uformelt kan beskrives som betong fra snippen og opp. At hver eneste klimaminister vi har hatt svarer til denne beskrivelsen tyder på gruppetenkning i ekkokammeret, og gir større grunn til bekymring.

Miljødirektoratets rolle?
Miljødirektoratet forvalter klimaloven og beregningsutvalget for klima, og dets klimaavdeling er samtidig «klimapanelets nasjonale knutepunkt» ifølge avdelingsdirektør Roslands kommentar i Aftenposten. Rosland (Mdir foto) er utdannet landbrukskandidat fra Ås, har samtidig styreverv i klimaindustrien, i Kristin Halvorsens Institutt for klimapolitikk. Vi er således vitne til et samrøre av motstridende roller, som i all annen politikk enn klimapolitikk hadde vært etisk uforsvarlig i et demokratisk land. At FNs klimapanel helt mangler elementære etiske regler burde ikke være helt problemfritt for statsansatte i rollen som talsperson for et slikt knutepunkt.

På klimafeltet har tydeligvis noe mer sviktet, siden ledende personale i Miljødirektoratet hverken kjenner til klimapanelets mandat, eller ifølge professor Noreng har viten om teksten i viktige deler av saksdokumentene. (Det er ikke sant som Rosland hevder i Aftenposten at Klimapanelet … (skal) gi myndighetene et best mulig vitenskapelig grunnlag for å forstå klimaendringene. Mandatet i første setning pkt 2 begrenser seg til menneskeskapte klimaendringer som forutsettes å være vesentlige til tross for at disse ikke kan observeres i naturen)

Statens ansatte skal ikke spre usannheter i det offentlige rom, men slike restriksjoner gjelder vel ikke for styret i Cicero eller talspersoner for Klimapanelets nasjonale knutepunkt? Klimapolitikk er ikke som annen politikk, og i denne sammenheng kan det være interessant å lese statsansattelovens paragrafer om grov uforstand i tjenesten.

Direktoratets klimaavdeling fungerer ofte som en vaktbikkje for klimaindustrien, ute av stand til å gi objektiv informasjon, eller ifølge Noreng i TU framstår som et presteskap som kanskje ikke kjenner til skriften.

Beregningsutvalget rapporterer altså ikke til den mer seriøse delen av statsforvaltningen.

Beregningsutvalgets medlemmer
Utvalget er ledet av professor Jørn Rattsø, NTNU/samfunnsøkonomi, og tidligere Unge Venstre leder.

De øvrige medlemmene er:
Anne Madslien/TØI, Sivilingeniør NTNU

Taran Fæhn/SSB, Cand.polit.

Steffen Kallbekken, klimapolitisk lobbyist med bakgrunn fra Cicero, CICEP og GreeNudge.

Erik Ø. Sørensen/NHH, professor i statsøkonomi.

Noen konklusjon er overflødig. Den er formulert best før.