Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Vår leder, biologen Morten Jødal skriver her kort om en episode fra kinesisk historie som er lite kjent for de fleste av oss.
Den kalde folkevandringstiden (ca 300-900 etter Kristus) traff også Kina. I snitt var det antakeligvis bare noen få grader kaldere, men enkelte tiår, og ikke minst enkeltår, kunne det være mye kaldere.
I denne perioden ble det for kaldt å dyrke plommer nord i landet, i sørlige deler døde de varmekjære lichitrærne, og mandarintrær døde i kysttraktene nær Shanghai.
I år 494 flyttet Kina hovedstaden fra Pingcheng (nåværende Datong), til Louyang – omtrent 50 mil lengre sør. Delvis skjedde det av politiske, militære og sosiale årsaker, men den kinesiske historikeren Simâ Guāng skriver i boken Zizhi Tongjian at hovedårsaken var en annen: Keiseren av Wei (red.anm: Xiaowendi) flyttet hovedstaden på grunn av det strenge klimaet som hadde kommet til Pingcheng.
Snøfall i juni var blitt vanlig.
Kulden gjorde det vanskelig å forsyne hovedstaden.
