Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
På en bakgrunn av suveren forakt for kjent og troverdig naturvitenskap, krongler de politiske delegasjonene til årets klimakonferanse om disse sakene: klimafinans, rapporteringsomfang, regelbok for skjerpede tiltak, og differensiert ansvar. Alt dette blir sannsynligvis skjøvet til neste klimakirkemøte, men her er nyttig viten om krangelen som nå foregår.
Klimafinansiering dreier seg om de 100 mrd USD årlig som de fattige i de rike landene skal betale til U-landsdiktatorene for deres klimatiltak. 2/3 av alle landene som deltar i Katowice er der ene og alene for å fiske til seg en andel av disse pengene. FNs egeninteresse i dette er å melke strømmen av penger fra tidligere rike land til mottagerne, en interesse de deler med finansielle aktører som skal organisere pengeflyttingen.
Den fikse ideen med klimafinansiering som en straffeskatt for befolkningen i vesten startet med politisk enighet om at det var de rike landene som hadde forurenset kloden med CO2-utslipp, og derfor måtte betale for U-landenes klimatiltak. Bare det å akseptere CO2 som en forurensning krever en høy grad av naturfaglig analfabetisme hos politikere og byråkrater, men å gå med på å utbetale 100 mrd USD årlig til år 2100 for å bekjempe en ikke eksisterende klimakrise, samtidig som man driver deler av industrien ut av eget land med urimelige og diskriminerende tiltak, krever en helt spesiell grad av nedsnøddhet fra de samme aktørene.
Når vi vet at mottagerne av beløpene forlanger å få bruke pengene helt fritt blir situasjonen enda mer absurd. Klimaskattene som må til for å inndrive straffeskatten samt skaffe midler til Frankrikes egne klimatiltak har allerede utløst voldsomme protester i Frankrike.
Torsdag var Kinas delegasjon kompromissløs på dette punktet og forlangte at vestlige land måtte betale klimagjelden.
Det er ingen hemmelighet at stadig flere land ønsker å ta i bruk Trump-metoden for å unnslippe denne straffeskatten, dvs landene vil si takk og farvel til hele klimabedrageriet fordi de skjønner at de er blitt lurt.
U-landene vil ha minst mulig rapportering, dels fordi de har så få klimabyråkrater, dels fordi de kunne tenke seg å heller bruke ressursene på eksisterende utfordringer som økonomisk utvikling, og dels fordi de vil skjule at de ikke akter å løfte en finger for å redde kloden, til stor irritasjon for de mer grønnreligiøse kreftene fra vestlige land.
Her er det ett unntak, man ønsker seg en mer omfattende rapportering fra vestlige land om hvordan det står til med planene om å starte overføringene av 100 milliarder USD årlig.
Samtidig har hodeløs klimapolitikk i vesten blitt den sikreste veien til rikdom, ære og berømmelse for politikere, byråkrater og spekulanter. Taperne her er befolkningen som må betale gildet i form av lavere levestandard.
Regelboka er kjepphesten til vestlige byråkrater og politikere, denne skal omforme de uforpliktende nasjonale tiltakene i Paris-avtalen om til noe mer forpliktende. Her er det bare å ønske byråkratene lykke til.
At det imens blir kaldere ute i naturen og at landene har begynt å forlate Paris-avtalen spiller ingen rolle for regelbok-debatten.
Differensiert ansvar er U-landenes svar på de to foregående punktene, slik det står i skriften i Paris-avtalen, og er innbakt i inndelingen av landene i tre grupper, hvor lavtliggende øystater er den siste gruppen. Øystatene står som produsenter av oppspinnet i media om havnivåstigning, de må nemlig konkurrere med øvrige U-land om pengene fra de rike landene. Her skiller klimaforhandlingene seg fra alle andre internasjonale prosesser som bare har to grupper med land.
De som er definert som U-land skal motta enorme beløp fra de tidligere så rike, men nå forgjeldede vestlige landene. Er man først definert inn i en landtype, så er definisjonen evigvarende, til tross for at land som India og Kina både har atomvåpen og programmer for månelanding (av typen som lander på månen etter mønster fra USA).
Et økende antall stemmer i vest har innsigelser på slike evigvarende definisjoner, spesielt når disse fører til at næringsliv i vesten utslettes, mens Kina og India er unntatt alle restriksjoner og klimatiltak.
Det går altså mot nok en mislykket konferanse, og i likhet med tidligere år lar man det hele gå på overtid to dager etter offisiell avslutning. Som vanlig er nyhetsbildet preget av at grønne journalister intervjuer sine likesinnede i de enda grønnere NGOene, med det resultat at vi utsettes for enda mer misjonerende journalistikk.
Klimasirkuset kommer til å halte videre i enda noen få år, inntil presset fra en kjølende sol blir for sterkt. På klimakirkemøtet i 2020 er det slutt når det ikke ligger 100 milliarder USD i klimaløsepenger på bordet.
