Høringssvar til NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi

Forfattet av Stein Bergsmark, Rögnvaldur Hannesson, Martin Hovland, Hans Konrad Johnsen, Morten Jødal og Kjell Stordahl.

En faggruppe med seks personer tilknyttet Klimarealistenes Vitenskapelige Råd har vurdert Klimarisikoutvalgets rapport, som er utarbeidet under ledelse av siviløkonom Martin Skancke, ekspedisjonsjef i Finansdepartementet 2006-12. Du finner vårt høringssvar her sammen med øvrige svar innsendt Finansdepartementet. Våre viktigste funn er gjengitt i sammendraget. Vi konstaterer at scenariene som danner utgangspunkt for Klimariskoutvalgets arbeid hviler på meget tvilsomt grunnlag, der ingen gode fysiske forklaringer eller sannsynligheter ligger til grunn for de scenariene en risikovurderer ut fra. Dette ligger nærmere tankeeksperimenter enn risikovurderinger.

Sammendrag

Utvalgsrapportens første hoveddel er «Analyse av klimarisiko», som igjen har tre deler, «Klimautfordringen», «Risiko, risikoanalyser og risikostyring» og «Klimarisikofaktorer og norsk økonomi». I sammenheng med første hoveddel har vi foretatt en grundig gjennomgang av «Klimautfordringen», som beskriver klimaendringene og deres antatte fremtidige konsekvenser, og som forutsettes å danne grunnlaget for alle risikovurderinger i rapporten.

Kapittel 3 «Klimautfordringen» er den svakeste delen av Klimarisikoutvalgets rapport. Utvalget bygger sitt grunnlag for Kapittel 3 på utslippsdrevne modellbaserte scenarier fra Klimapanelets rapporter «Global Warming of 1.5 °C» (SR1.5) og «Fifth Assessment Report» (AR5). Men risikoutvalgets rapport diskuterer ikke den åpenbart manglende statistiske sammenheng mellom utslipp og temperaturutvikling, det økende avvik mellom temperaturprojeksjoner og temperaturutvikling, samt at nyere forskning tyder på at klimafølsomheten ECS er langt mindre enn det som Klimapanelet legger til grunn.

Kapittel 3 formidler også Klimapanelets modellsimulerte virkninger av 1,5–2 graders oppvarming med issmelting, havstigning, tørke og med ekstreme værhendelser som allerede skal ha tiltatt. Når utvalgsrapporten viser til SR1.5, så hevder denne rapporten at all klimaendring etter 1850 skyldes menneskene. En overveldende klimaempiri viser imidlertid at klimaendringer med ulike virkninger har eksistert i større eller mindre grad til alle tider. Klimasystemet har aldri vært stabilt, og vil heller aldri bli det. Og SR1.5 står her direkte i strid med AR5 og med nyere temperatursimuleringer fra IPCC, der menneskelig klimapåvirkning først blir merkbar rundt 1950, da utslippene tok til å øke.

Fremtredende uavhengige klimaforskere har påvist at klimamodellenes temperaturprojeksjoner feiler og det er ikke påvist unormal økning når det gjelder issmelting eller havstigning. Det er heller ikke påvist noen sikker økning i antall ekstremværhendelser verken globalt eller i Norge.

Vi har utført nye statistiske analyser for å kunne vurdere Utvalgsrapportens prognoser for Norge, og påviser en rekke feil og usikkerhetsmomenter. Eksempelvis fant vi et meget betydelig avvik mellom en sterkt signifikant regresjonsmodell basert på norske temperaturdata, som gir en økning fram til år 2100 på 0,82 grader, og utvalgets temperaturprognoser for Norge, basert på de modellsimulerte utslippsbanene RCP4.5 og RCP8.5, som resulterer i en temperaturøkning på henholdsvis 3 og 4,5 grader.

Utvalgsrapportens risikovurderinger bygger i det store og hele på data fra modellbaserte scenarier. Vi vet at temperaturscenariene ikke er validerte, de avviker sterkt fra de observerte temperaturene. Det er derfor liten grunn til å anta at scenarier for havstigning, ekstremvær og andre forhold relatert til vær og klima er mer korrekte enn temperaturscenariene. Spesielt når det gjelder Norge mener vi det er riktigere å basere seg på statistiske analyser som de vi presenterer. Vi håper derfor at våre analyser kan bidra til en gjennomgang av og justering av deler av utvalgsrapporten.

I det følgende presenterer vi den faglige bakgrunnen for vår kritikk av utvalgsrapporten og starter med den manglende sammenheng mellom global temperatur og CO₂ og at klimamodellenes temperaturprojeksjoner feiler. Vi kommer deretter med velbegrunnet kritikk på områdene temperaturutvikling, nedbør og vannavrenning i Norge. Vi viser også at antall ekstremvær i Norge er nedadgående og at det heller ikke er noen økende trend globalt.

Global temperatur og CO₂

Det følgende utsagnet fra utvalgsrapportens Kapittel 3 fremstår som meget autoritativt og ligger trolig til grunn for alle utvalgets analyser og anbefalinger:

«Det er en sterk, konsistent, nesten lineær sammenheng mellom det totale akkumulerte netto utslippet av CO₂ og global oppvarming på lang sikt.»

Dette utsagnet er imidlertid grovt feilaktig. Det finnes ingen sterk, konsistent, nesten lineær sammenheng mellom det totale akkumulerte netto utslippet av CO₂ og global oppvarming på lang sikt. Her er empirien helt entydig.

Mens utslippene og CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren har steget relativt jevnt etter 1850, har temperaturen mellom 1850 og 2018 både steget og falt, og det er intet samsvar over perioden som helhet mellom CO₂-konsentrasjon og temperatur.

Figuren nedenfor viser en kurve som representerer alle mulige 30-års temperaturtrender for månedsmiddelverdiene basert på data fra HadCRUT4.

Dette betyr ikke at utslippene ikke har hatt noen påvirkning på temperaturen, men at effekten av utslippene er langt svakere enn de modellbaserte temperaturprojeksjoner angir. Det er åpenbart at naturlig variasjon ikke sluttet å gjøre seg gjeldende i 1950 som enkelte hevder, og det er opplagt at naturlig variasjon fortsatt har en betydelig virkning på alle klimatiske forhold.

Klimapanelet utgir ikke kvalitetssikrede prognoser, men bare datamaskinbaserte scenarier av ulike klimaindikatorer. Temperaturscenariene kalles projeksjoner og det er et ubestridelig faktum at temperaturprojeksjonene feiler.

«I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig».

IPCC WG I: The Scientific Basis, Third Assessment Report (TAR), Chapter 14 (final para., 14.2.2.2),

I rapporten SR1.5 sier Klimapanelet (IPCC) at all oppvarming etter 1850 er antropogen, men dette er uten støtte både i IPCCs «First Assessment Report» (FAR, 1990), i AR5, og i en overveldende klimaempiri. Legger man SR1.5 til grunn slik utvalget sier at det gjør, vil dette selvsagt trekke alle risikovurderinger i mer alvorlig retning, på meget svakt grunnlag.

I Klimapanelets rapport AR5 WG1 SPM sies det at mer enn halvparten av økningen av den globale atmosfæretemperaturen fra 1951 til 2010 er menneskeskapt. Dette er et svakt utsagn som åpner for at 49 % av temperaturøkningen kan være naturlig. Og dette støttes av rapporten FAR 1990 der det heter:

«Så er det viktig å iaktta at de naturlige klimavariasjonene er betydelige og vil modulere alle fremtidige endringer forårsaket av menneskene.»

Dette underbygges av den svært svake empiriske sammenheng mellom utslipp, økning av CO₂ i atmosfæren og temperatur. Fra rundt 1950 til 1975 sank temperaturen mens CO₂-konsentrasjonen økte. Bare fra rundt 1975 til 1998 steg utslipp av CO₂ og temperatur samtidig. Etter 1998 har temperaturen i betydelig grad flatet ut, mens utslippene har vokst mer enn noen gang. Dette viser ingen tydelig kausalitet. Det kan også legges til at temperaturen også sank mellom 1880 og 1910. All empiri viser at utsagn om fremtidig temperatur basert utelukkende på modellbaserte scenarier om effekten av en CO₂-økning, er beheftet med så stor usikkerhet at de må anses lite egnet som grunnlag for gode risikovurderinger.

For avsnittet om temperaturutvikling, nedbør, vannavrenning, ekstremvær og naturkatastrofer i Norge viser vi til høringsnotatets sider 4 til 7. For avsnittet om den norske olje- og gassformuen viser vi til høringsnotatets side 8.

Konklusjoner

Alt i alt bygger utvalgsrapportens risikovurderinger på et svært usikkert grunnlag, i hovedsak basert på usikre datamaskinbaserte modellscenarier som ikke er empirisk verifiserte. Sammenhengen mellom utslipp, CO₂-konsentrasjon og temperatur er ikke sterkt signifikant og tilnærmet lineær slik utvalget legger til grunn. En overveldende klimahistorikk som viser betydelig naturlig variasjon, og som tilsier en moderat fremtidig temperaturutvikling, er ikke vektlagt.

Antall ekstremværhendelser globalt og i Norge har ingen økende trend. Tvert imot viser en regresjonsmodell at antall ekstremværhendelser i Norge er nedadgående.

Temperaturutviklingen i Norge er feilaktig gjengitt i utvalgsrapporten, og det er et meget betydelig avvik mellom en sterkt signifikant regresjonsmodell basert på norske temperaturdata som viser en temperaturøkning fram mot år 2100 på 0,82 grader, og utvalgets temperaturprognoser for Norge, basert på de modellbaserte utslippsbanene RCP4.5 og RCP8.5, og som resulterer i en temperaturøkning på henholdsvis 3 og 4,5 grader.

Utvalgsrapporten viser en figur med feilaktig utvikling av årsnedbøren i Norge. Stigningskoeffisienten for nedbøren svarer imidlertid bare til en forventet økning på 2,8 mm per år, noe som overdramatiseres i rapporten.

Flomskader skyldes vannavrenning, men den totale vannavrenning har ligget på et jevnt nivå i hele perioden fra 1917 til 2014, og det er intet som
tyder på at den gjennomsnittlige årlige totalavrenningen er økende. Utvalget har lagt vekt på å omtale nedbørsutviklingen i Norge, men har lite kunnskapsrike formuleringer som også viser liten innsikt. Eksempelvis er total vannavrenning i det hele tatt ikke nevnt, heller ikke statistikk over utviklingen og prognoser for totalavrenningen.

Det er opplagt at veksten innen vind- og solkraft på lang sikt vil redusere verdens forbruk av kull, olje og gass. Men det som omtales som en dramatisk økning i vind- og solkraft utgjør samlet sett i dag bare 2,6 % av verdens energiforbruk. Selv om vekstraten er høy (22 % fra 2016 til 2017), vil det ta lang tid til sol- og vindkraft blir likestilt med fossile brensler, og da er intet sagt om at disse energikildene trenger back-up når solen ikke skinner og vinden ikke blåser. En verden uavhengig av olje og
gass synes ikke oppnåelig i overskuelig fremtid.

Og når mange land i framtiden vil erstatte kull med gass, tyder alt på at risikoen relatert til den norske petroleumsformuen ikke tilsier snarlige endringer i dagens politikk.

Vi konstaterer derfor at scenariene som danner utgangspunkt for Klimariskoutvalgets arbeid hviler på meget tvilsomt grunnlag, der ingen gode fysiske forklaringer eller sannsynligheter ligger til grunn for de scenariene en risikovurderer ut fra. Dette ligger nærmere tankeeksperimenter enn risikovurderinger.

(Red.anm. Vi har uthevet enkelte formuleringer med fet skrift. For forfatternes faglige kompetanse viser vi til kortversjonen av den enkelte forfatters CV her.)