Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimanytt 247, forfattet av Ole Henrik Ellestad.
IPCC-leiren har i likhet med de «tre små griser» laget et «CO2-byggverk» bestående av grener og strå uten grunnmur. Men med Trump-administrasjonens komite for evaluering av klimavitenskapen kommer de vitenskapelige motargumenter som vil blåse huset i filler. Det truer den konstruerte «sannhet» og må bekjempes av IPCC-leiren, politikere og mediene.
President Trump er iferd med å etablere en nasjonal vitenskapelig komite som skal gjennomgå klimavitenskapen. Helt greit for alle som vil legge de vitenskapelige prinsipper til grunn. Men NTB formidlet gjennom Aftenposten en artikkel fra New York Times (NYT)om at «klimafornekteren» William Happer skal lede komiteen og med tilhørende lite flatterende omtale – langt fra dekkende.
William Happer er en særdeles kompetent vitenskapsmann til å lede arbeidet: tidligere fysikkprofessor ved Colombiauniversitetet (leder av strålingslaboratoriet) og nå Princeton, prosjektleder for Department of Energys store energiprosjekt (3 milliarder dollar) og medlem av JASON (uavhengig komite som gir myndighetene råd i vitenskapelige spørsmål innen naturvitenskap og teknologi ved kritisk gjennomgang av prosjekter primært innen sensitive tema).
Sentralt i Happer-komiteens vurderinger står det fysikalske fundamentet for IPCCs beregningsmodeller som ligger til grunn for IPCCs arbeid og konklusjoner, og at beregningene ikke stemmer med observasjonene.
Mens det i mange industriland har vært praksis å evaluere forskningens kvalitet med jevne mellomrom (5-10 år), har IPCC i løpet av sitt vel 30-årige virke bare blitt evaluert én gang. I kjølvannet av den famøse «Climategate»-avsløringen i 2009 var man tvunget til å bedre omdømme, men valgte å begrense evalueringen til IPCCs organisasjon og virkemåte. Det faglige grunnlaget ble omgått. Evalueringen ga IPCC alvorlig kritikk for manglende vitenskapelige prosesser, manglende bruk og omtale av usikkerhet, blanding av roller og sammenblanding av vitenskap og politikk (KN 167). Alvorlig, skrev NYT, Economist og Aftenposten i september 2010 uten at det ledet til forbedringer.
Noen vil hevde at man ikke trenger å evaluere en studie der eksperter har vurdert den samlede litteratur. Men kritikken omtalt ovenfor viser jo at prosessene ikke er objektive iht. vitenskapelige kriterier. Når IPCC benytter 20-åringer og miljøaktivister uten formell vitenskapelig kompetanse i sentrale roller i rapportskrivingen burde alarmene gå. Flere eksperter har også sluttet å delta i IPCCs arbeid, andre ledende eksperter er aldri blitt spurt.
En evaluering er i tråd med forslaget om å lage en ‘rød’ og ‘blå’ ekspertgruppe for å gi sine vurdering slik lederen for Environmental Protection Agency (EPA) foreslo. Det er videre helt i tråd med slik vitenskapen skal fungere og med juridiske prinsipper. Slik IPCC ensidig får råde grunnen blir det som om myndighetene skulle være både aktor og forsvarer i en rettssak.
Happer er ingen klimafornekter. Faktisk er han på linje med faglige syn som står sentralt i den internasjonale, mer nyanserte vitenskapelige debatt. Mye av dette stemmer også med faglige omtaler dypt inne i IPCCs fagrapporter, men som behendig forsvinner på veien mot «Summary for Policymakers» som politikerne benytter og som mediene eskalerer ytterligere. IPCC har med sine mange dementier av tidligere oppslag om alarmerende klimaeffekter også tilnærmet seg Happers syn.
Happers syn har bred dekning i den vitenskapelige litteratur og kan kort oppsummeres:
IPCC er gjennom FN-systemet og landenes politiske kretser og medier blitt gitt en dominerende posisjon i formidling av klimainformasjon. Over år er posisjonen systematisk bearbeidet til konsensus og «science is settled» om at menneskeskapte årsaker bidrar til såvel oppvarming som økte ekstremeffekter. Men det stemmer ikke med observasjoner. Det er lett å påvise at IPCCs CO2-hypotese bryter med velkjente naturvitenskapelige forutsetninger og primært er forankret i utilstrekkelige og feilaktige beregningsmodeller. Har man som makthaver eller ‘Sannhetsministerium’ satset på det Orwellske ‘uvitenhet gir styrke’ blir det farlig med opplysende evaluering. Enorm prestisje står på spill for politikerne. Mediene er jo vant til å feile.
Den nye evalueringen vil reetablere CO2 som en svak drivhusgass med primært positive effekter. Nok en gang har politikerne innen miljørelatert virksomhet fulgt opplegget til de «tre små griser» og laget et dårlig byggverk som ikke tåler ‘vindene’ fra de anerkjente vitenskapelige prinsipper.
