Klimagigantomani i krisetid for Europa

Dette Klimanytt nr 375 er skrevet av Klimanytts redaktør Ole Henrik Ellestad, også leder av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.

Klimagigantomani i krisetid for Europa

Det Orwellske Sannhetsministerium i boken «1984» har innhentet oss. CO₂ skal styre klima, men er i stedet den ekstremt kostbare gjøkungen. Hundrevis av milliarder kroner brukes til klimatiltak med minimal klimaeffekt. Vanndamp og skyer, ikke CO₂, er klodens viktigste reguleringsmekanisme. Norge og EU må derfor prioritere sikkerhet i Europas skjebnetime.

Mange utfordringer i Europa 

Europa er tungt engasjert i oppbygging av Øst-Europa og må håndtere en flodbølge av immigranter langt ut over tradisjonell flyktninghjelp. Russlands angrep på Ukraina er en tidlig fase av Putins planer om å gjenreise Sovjet-imperiet. Samtidig bidrar vi til utviklingsland. Viktige oppgaver skal løses, og de kommer i tillegg til våre egne, tradisjonelle politiske gjøremål. På toppen kommer nå en ustadig amerikansk president som truer den sikkerhetspolitiske situasjon i en krisetid. Kostnadene er enorme.

Da må det prioriteres mellom de nevnte prisverdige tiltak. Den mest akutte situasjonen er å sikre en god fred i Ukraina og derigjennom egen og europeisk varig sikkerhet. Den utfordringen har vi nå, og den må vi gripe – avgjørende for nåværende og senere generasjoner.

Klimapolitikken – en gjøkunge

Midt oppe i de nevnte utfordringer troner klima som politikernes og medienes ‘keiser’ med enorme kostnader til omstilling som skal gjennomsyre samfunnet. Det haster er det falske imperativet – en gedigen bløff «hjemlet» i en politisk FN-organisasjon. Greta Thunberg som ikke har forutsetning for å forstå kompliserte klimateorier, heies frem av mediene i «keiserens nye klær». Richard Lindzen, professor i atmosfærefysikk ved MIT og leder for kapittelet om klimafysikken i 2001 rapporten da IPCC måtte styrke sitt noe tvilsomme renommé, motarbeides og ble refusert i Aftenposten. Avisens mange reportasjer om varme tider, like store klimaendringer og klimaforbedringer i Norge og Arktis i 1920-40-årene får heller ikke plass. Se Klimanytt 244, naturlige variasjoner i Arkitis og Klimanytt 128. Nå kalles det krise.

Det er velkjent at klimapolitikken ikke virker. Den røde linjen i Figuren viser prosentandelen fossilt brensel mellom 1965 og i dag. Omfanget av «grønn energi» har økt, men med økt energibehov, en nøkkelfaktor i bedre velstand, forblir andel fossil energi konstant på omtrent 85 %. Kina, India og Russland bygger ut kullkraft i stor stil og bistår andre land. Flere av dem har vitenskapsmenn som påviser betydningen av

naturlige variasjoner og ikke har tillit til IPCCs manipulerte CO₂-hypotese. USAs utslipp er redusert ved overgang fra kullkraft til gasskraft, et virkemiddel som motarbeides aktivt av norske organisasjoner som basis for norsk oljepolitikk. Mye tyder på at norsk rettsvesen heller ikke har forstått spillet om CO₂, vist her og her, der EU (og Japan, Australia og New Zealand) har vært den flinkeste gutten i klassen med bare 11 % av globale utslipp.

Ifølge rapport fra MIT la Parisavtalen opp til minimale utslippsreduksjoner. Den er et «forblommet» rammeverk for å holde oppe «klimaimaget» og en FN-prosess. Den egentlige kampsak er å få midler fra de rike lands fond på 100 milliarder $ forsøkt øket til 1000 milliarder $ på siste COP-møte. 

Norge i rimelig utslippsbalanse

Hvorfor skal Norge gi seg selv strengere CO₂-utslippsregler enn andre land i EU og øvrige land i verden? Stor elkraftproduksjon reduserer kraftig våre CO₂-utslipp og reduksjonsmuligheter. Når all vegetasjon inkluderes, er vi i rimelig god balanse for CO₂-utslipp og opptak. En av de ledende vitenskapsmenn innen feltet, prof. Erik Trømborg, NMBU skrev i avisa Klassekampen 23.09.2021 under «Naturen har sin egen klimakur»: «...Det færre er klar over, er at vi allerede har et karbonfangst-system som tar opp i seg mer karbon enn det vi slipper ut her i Norge. Jeg snakker om de biologiske karbonfangerne: trær, busker, gress og jordsmonn». 

De boreale skoger har gunstige biologiske mekanismer for opptak og lagring av CO₂, mye bedre enn tropiske regnskoger som produserer mest CO₂ på kloden. Amazonas-skogene slipper også ut 20 milliarder tonn med vanndamp per døgn (Prof Soares Filoh), den dominerende drivhusgass som inklusive skyeffekter står for over 90 % av drivhuseffekten. Likevel støttes Brasil årlig med mange milliarder kroner – muligens med en annen begrunnelse? 

Enda mer påfallende er det at mens EU tar skog med i sitt CO₂-regnskap er det forbud mot dette i Norge. Erna Solberg avviste et forslag på Høyres landsmøte om å følge EU, og Støre-regjeringen har ikke ønsket å endre dette. Folk flest er ikke klar over det. Vi burde også få godskrevet vår el-eksport i vårt utslippsregnskap? I stedet får vi ekstraregning på «hjemmebane».

Med direkte bevilgninger til ulike formål, subsidier, støtteordninger mm. anslås Norges kostnader til mellom 50 og 100 milliarder kroner årlig. Opp gjennom tidene har man hatt Sleipner CO₂-lagring, «CO₂-månelandingen» på Mongstad, elektrifiseringer av flere oljeinstallasjoner og nå er Melkøya aktuell. Gjentatte bevilgninger til CO₂-fangst og lagring skal nå styrkes med 10 milliarder kroner til Klemmetsrudanlegget i Oslo. Subsidier til vindkraft og solenergi toppes av urealistisk hydrogenteknologi som i mange sammenhenger genererer vanndamp med 9 ganger større drivhuseffekt enn CO₂. 

CO₂ skal paradoksalt nok fjernes fra en atmosfære som er like over «sultegrensen» for planter og som vil gjøre kloden grønnere. Mens kloden er inne i en geologisk istidperiode, Pleistocen, med historisk lavere temperaturer. Klodens klimatrussel kommer fra den nye store istid som forventes om rundt 1500 år om mønstrene følges.  

CO₂-hypotesen – også en vitenskapelig gjøkunge

Ved hersketeknikker er CO₂-hypotesen gitt rollen også som vitenskapens gjøkunge. Observasjoner av naturlige variasjoner er «kastet ut av redet’» anerkjent vitenskapsteori likeså. Først ved at IPCC- mandatet er begrenset til effekter fra menneskenes utslipp. Deretter er vitenskapens primære kriterium, at modeller må overensstemme med observasjoner, forkastet. Nå er modellene fasit mens observasjonene tilpasses. Vitenskapelige skandaler om CO₂-hypotesen er mange, og dementiene forties som med «Climategate» skandalen.

Steve Koonin, en meget respektert fysikkprofessor med 20 års erfaring i kompleks modellering ved Caltech og energirådgiver for Obama, skriver i sin bok «Unsettled» at «det er besnærende å tro at man kan modellere klima (fra fysiske grunnprinsipper), men det er ren fantasi». Naturvitenskapelig uskolerte journalister formidler det motsatte, og skjuler at de fleste planeter og måner i solsystemet er blitt varmere under siste 100 års «Grand Solar Maximum», Mars med 0.5 C. Men ikke jorden, der er det bare CO₂ som gjelder.

Modellene kan ikke beregne effekter av skyer som er en av klodens sentrale reguleringsmekanismer. Satellittmålinger viser at temperaturvariasjonene følger skyvariasjonene, inn- og utstråling (drivhusbalansen) likeså.

Ikke rart at ved IPCC-evalueringen i 2010 (eneste på 35 år) utført av IPCCs støttespillere, fikk de likevel kraftig kritikk for manglende faglige rutiner og vurdering av alternative teorier/resultater, manglende bruk av usikkerhet og formidling av denne; sammenblanding av roller og av vitenskap og politikk. Med en rekke feil omtalt som en skam for vitenskapen, og flere dementier settes de av politikere og støttespillere likevel opp på pidestallen.

Konklusjon

Ved å inkludere skog, all vegetasjon og jordsmonn er Norge i rimelig CO₂-balanse, og bidrar ytterligere til europeisk omstilling med eksport av elkraft. Dette må ligge til grunn, og CO₂-politikken må parkeres. Videre produksjon av hydrokarboner må prioriteres i en krisetid for Europa. 

Økonomiske ressurser må benyttes til samfunnstiltak som bygger på vitenskapelig relevans, ikke mangelfulle modeller. Til gavn for land og folk – ikke minst for å sikre en varigfred i Europa. Da har de naturlige variasjonene kanskje igjen kommet i en kaldere fase som er vanskelig å overse.