Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimanytt 171, Ole Henrik Ellestad
Forslaget til klimalov sendt Stortinget vil i ettertid bli sett på som et politisk forsøk på å etablere en juridisk binding uten holdbare vitenskapelige argumenter for betydningsfull menneskelig påvirkning. Stortingspresidentens ord om at det norske folks respekt for politikere skyldes deres åpenhet og ærlighet står dermed for fall. For døren til kunnskapen om dominerende naturlige variasjoner er åpen som en låvedør. Politikernes «klimaeventyr» bør avsluttes etter rundt 100 milliarder bortkastede kroner og stimulans til økt forurensing fra biobrensel.
Sammenblandingen av vitenskap og politikk er dokumentert i IAC-evalueringen av FNs klimapanel (IPCC) og i «Climategate» e-postene. Der omtaler sentrale forskere at deres beregningsmodeller er for dårlige, og at det må utvikles nye. Men i IPCC-rapportene utelates dette, og modellene opphøyes til en «sannhet» som politikere ukritisk legger til grunn for sine beslutninger.
500 år før vitenskapens gjennombrudd og opplysningstiden viste Kong Knut den mektige for sine folk at selv ikke han kunne temme havet og naturen. Nå, 500 år etter starten av perioden, har Arbeiderpartiet, SV og MDG med støtte av Venstre og Krf opphøyet seg selv til «klimaherskere» og pålagt regjeringen å fremme forslag til klimalov. Alt er basert på en totalt ukritisk holdning til IPCCs konklusjoner og en like total neglisjering av forskningsresultater og historisk kunnskap om vår klode, vårt land og at Parisavtalen bare skal redusere temperaturen rundt år 2100 med 0.1 grad Celsius ifølge rapporter fra MIT og Bjørn Lomborg. Det får være måte på forestillingen om at vårt lille land skal påta seg globalt ansvar basert på en myte som verden som helhet hverken tror på eller følger. Alt er retorikk.
Politikere kan ikke lenger skjule seg bak IPCC-rapportene, som lenge har demonstrert at de ikke holder mål. Det er veldokumentert at IPCCs prosesser er politikerstyrte (KN167) med inngripen i de vitenskapelige rapporter. Norge var av dem som i 2014 anmodet om og bidro til sterkere negativ omtale av effekter uten noen vitenskapelig dekning. Den anerkjente professor Richard Tol trakk seg fra IPCC i 2014, slik en rekke topp rangerte forskere har gjort tidligere (KN156). Det er 8 år siden Storbritannia vedtok sin klimalov. I dag mener kjernen av sentrale politikere at det menneskeskapte bidraget er lite, men oppblåst i media og politisk.
I velvalgte ord omtalte Stortingspresidenten i sin jubileumstale på Eidsvolls plass for Grunnloven at det norske folks solide respekt for politikere beror på åpenhet og ærlighet. Klimapolitikken vil svekke respekten i likhet med rekken av tidligere manipuleringer av vitenskapelige resultater knyttet til utslipp av: klorflurorforbindelser fra kjøleteknologi, deler av sur nedbør (spesielt skogdød som ikke inntrådte), kjønnsforskning (kjønn er ikkje noko man er, men noko man vert, St.meld. 2008) og en rekke andre forsøk på å styre offentlig oppdragsforskning i myndighetenes favør.
Som politiker må Rasmus Hansson som tidligere WWF-leder stå til ansvar for alarmerende web-informasjon om at isbjørnen trues og må reddes, til tross for at maksimalt estimert antall nå er over 30 000, mens det var bare 5000 i 1961. Likeledes at «kloden koker» selv om de senere vel 150 års oppvarming åpenbart skyldes oppvarming etter Lille istid. Også andre planeter og måner i vårt solsystem er blitt varmere, uten menneskelig bidrag. Mange politikere har valgt alarmistenes og ikke vitenskapens språk.
IPCC selv konkluderer at det er ikke blitt mer orkaner/stormer, tørke eller flom globalt. Offentlig ekstremværstatistikk viser det samme for Norge (KN99, KN117). Vindretning og havstrømmer som den Nord-Atlantiske oscillasjon (NAO) dominerer vår region (KN139). Andre kontinenter har sine fenomener. FNs FAO viser bl.a. til dette i sin tekniske rapport fra 2001 med samsvar mellom en 60-års syklus for global temperatur, vindretninger på det Eurasiatiske kontinent og is i Arktis med endring i jordrotasjonen. Og UNESCO gir ut bok om El Niño/La Niña variasjonene som forårsaker 40-50 ulike regionale værfenomener på kloden. Den varme fasen omfavnes av media og politikere til tross for at kloden ikke blir varmere ved at varmt overflatevann strømmer tilbake over kaldere vann i enorme områder. Faktisk leder det til økt utstråling og dermed avkjøling. Ingen sammenhenger med CO2 (KN120).
Norge var 2-3 grader varmere under det mangeårige Holocen optimum, og fritt for isbreer. FAO viser til at økt CO2 gir plantelivet bedre vekstvilkår, mindre vannbehov og mer robusthet mot saltholdig jord og smitte. Professor R. Tol, en ledende ekspert på miljø og klimastrategi med metodebok benyttet av FN, konkluderer at verden vil bli bedre for fattig og rik med inntil 2-3 C høyere temperatur.
Det er fordreiningen av disse kjensgjerninger fra IPCC-leiren inklusive norske politikere, som får professor i Arctic Global Change and Environmental Change, Atle Korhola ved Helsinki Universitet til å konkludere:
«När senare generationer studerar området klimatforskning, kommer de att klassificera början av det tjugoförsta århundradet som ett pinsamt kapitel i vetenskapens historia. De kommer att undra om vår tid och använda skeendena som en varning för hur grundläggande värderingar och kriterier för vetenskap föll i glömska, då den egentliga forskningen inom ämnet klimatförändringar förvandlades till en politisk och social lekplats».
Listen over politiske vedtak som «kaster penger ut av vinduet», er mer enn lang nok: El-biler, elektrifisering av oljeplattform fra land, separasjon og lagring av CO2 på Sleipnerfeltet, Melkøya og Mongstad, grønne sertifikater, feilfokusert norsk klimaforskning og en rekke subsidier og finansiering av miljøorganisasjoner – alt med feil fokus og med bortkastede rundt 100 milliarder kr.
Dette har intet med åpenhet og ærlighet å gjøre. Redningsplanken er å gjøre loven så generell at den innrettes mot klimaendringer generelt, likeverdig for varmere og ikke minst kaldere tider som nå står for døren ifølge solforskere. Da er også ekstremeffektene størst i Norge.
