Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Forfattet av Odd Gunnar Skagestad
Aftenpostens faste kommentator Bjørn Stærk boltrer seg på kronikkplass 30. juli i avisen i en serie veklager over den såkalte «høyresiden», som angivelig ikke deler hans oppfatning om hva man skal snakke om – og hvordan.
Mer spesifikt handler det om hvordan man bør forholde seg til det han kaller «klimaspørsmålet», alternativt «klimaproblemet». Bemerk dogmatikeren Stærks bruk av bestemt form éntall. Det er slik man omtaler et fenomén som har en udiskutabel eksistens, og som derfor ikke behøver å defineres. Det underforståtte premiss er at dette dreier seg om tro, og at avvikende oppfatninger – dvs. vantro – følgelig må fordømmes.
Klimaproblemer og -spørsmål har menneskeheten slitt med til alle tider. Men det såkalte klimaspørsmålet/-problemet er av ny dato. Det dukket opp på 1980–90-tallet i foretaksomme, apokalyptisk orienterte miljøer, inspirert av oldtidens pre-aristoteliske oppfatning om at klimafenoméner ikke forårsakes av naturlovene, men av gudenes reaksjon på menneskenes synder.
Klimaspørsmålet (og dets avledede begrep «klimautfordringene» – nå flertall) ble følgelig raskt omfavnet av geskjeftige politikere som her øynet en ny og politisk lønnsom «sak» å målbære.
Stærk hevder at «høyresiden ser ut til å tro at klimaspørsmålet forsvinner hvis man ikke snakker om det». Hva høyresiden måtte tro, vet jeg ikke, men Stærks formulering er god. For mannen har jo rett: Dette er faktisk et «spørsmål» som forsvinner hvis ingen snakker om det.
CO2-skremslene er – i motsetning til det imaginære «klimaspørsmålet» – et reelt og menneskeskapt problem, og det vil det være så lenge det snakkes opp.
Klimaproblemer (inkludert klimaendringer – i den grad de måtte forårsake problemer) vil uansett fortsatt være med oss. Som tidligere vil de kreve av oss mennesker at vi tar rasjonelle forholdsregler, treffer adekvate tiltak og drøfter avbøtende åtgjerder. Og dette vil skje så lenge vi forholder oss til virkelighetens verden, og ikke lar oss forføre av uvitenskapelige forestillinger, skremme av klimareligionens profeter eller forlede av klimalobbyens profitører.
Redaksjonelt tillegg
(Lagt til 1.aug. kl 15.15) Jon Hustad, journalist i Dag og Tid svarer Bjørn Stærk i Aftenposten. Han skriver bl.a «Eg kan ikkje koma på eit einaste tema eg har skrive meir om i Dag og Tid enn klima.» Det er snakk om mellom 100 og 200 artikler om klimaet og Hustad gir eksempler før han avslutter: «Stærk bør be meg om orsaking. Det kjem neppe til å skje.
Men fram til den orsakinga kjem, ser eg på Stærk som ein mann utan skamvit.»
