Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimanytt 219, forfattet av Ole Henrik Ellestad
Cicero omtaler drivhuseffekten for nybegynnere og viderekomne. Begge artikler inneholder en serie av feilinformasjon, unnlatelser om essensielle faglige forhold og tendensiøse omtaler. Alt med en overdreven vekt på CO2 mens det er vanndamp og skyer som dominerer.
FNs klimapanels (IPCCs) mandat er å belyse menneskeskapte årsaker til global oppvarming. De faglige forklaringer er i realiteten konstruert for å gi lekfolk et tilsynelatende inntrykk av at klimavariasjoner styres av CO2-økning og stråling. Det blir som å si at i «Peer Gynt» har den «Grønnkledde» hovedrollen og dominerer teaterstykket. I sin omtale av drivhuseffekten i to artikler på Ciceros hjemmeside (1, 2) fremkommer dette tydelig.
Vanndamp dominerer atmosfæren ved stråling og den hydrologiske syklus
Men hovedrollen, «Peer Gynt», i atmosfærens mekanisme har vannmolekylene, som det er nesten 100 ganger mer av i atmosfæren, og som har langt mer betydningsfulle strålingsegenskaper enn CO2. I tillegg er det den hydrologiske syklus med fordampning (som kjøler hav og bakke) og oppadgående luftstrømmer (konveksjon) som (utenfor strålingsvinduet) transporterer enorme energimengder (latente) fra bakkenivå og opp i troposfæren, frigjør energien under danning av vanndråper og ispartikler ved skydannelse og returnerer den som nedbør. Den første kilometer oppover foregår energitransport med vanndamp i oppadstigende luftstrømmer (og i strålingsvinduet). Denne transportform er ca 10 ganger mer effektiv enn ved stråling. Etter en kilometer overtar gradvis stråling, men dyp konveksjon kan gå helt opp til 17 km (stratosfæren).
«Varm luft kan holde på mer vanndamp» skriver Cicero og tillegger kvikt vanndampen en forsterkningseffekt. Men der hvor IPCC selv beregner økt effekt oppe i atmosfæren observeres ikke mer vanndamp over tiår, hverken med satellitt eller værballonger, men tvert imot nedgang i vanndampmengden. Det medfører mindre absorpsjon og økt utstråling som motvirker eventuelt bidrag fra CO2-økning til oppvarming.
«Skyer holder kloden varm om natten» skriver Cicero og skjuler det faktum at refleksjon av solinnstråling fra lave skyer gir en netto avkjøling av kloden. Skyer stråler som et «sort legeme», og under skyene (66 +/- 3 % på kloden) betyr CO2-mengden lite. I fagdelen av sine rapporter konkluderer IPCC at skydannelse er dårlig forstått. Beregningene blir derved tilsvarende feilaktige og upålitelige. Men i «Summary for Policymakers» eller i media utelates dette og profileringen blir «science is settled».
IPCC og Cicero omtaler bare strålingsdelen og finner at i det komplekse system der 340 W/m2 (gjennomsnitt) sirkulerer og vekselvirker mellom de ulike prosesser har de «beregnet» at 1,9 W/m2 fra økt CO2 skal dominere klodens klima og tilhørende effekter. Det trodde ikke verdens ledende meteorologer inkludert våre eminente Jacob Bjerknes og Arnt Eliassen. Men da IPCC ble dannet endret dette seg gradvis basert primært på beregningsmodeller til tross for velkjent manglende forståelse og datamengder.
Grunnleggende om molekyler og infrarød (IR) stråling
Skulle Cicero først omtalt absorpsjon av IR-stråling, burde de påpeke at energiabsorpsjonen følger Lambert-Beers lov med en logaritmisk absorpsjon av stråling ved økt konsentrasjon (3). Således vil de første 20 ppm CO2 absorbere en energimengde motsvarende en teoretisk oppvarming på 1,7 o Celsius, mens økning på 20 ppm fra dagens nivå på 400 ppm bare gir økning på noen få hundredels grader. Som en våt svamp som bare kan ta opp litt mer vann. Med opp mot 100 ganger mer vanndamp enn CO2 i atmosfæren vil vanndampen absorbere nesten all energi i de infrarøde områdene med unntak av det omtalte «vinduet» der strålingen går direkte ut i verdensrommet (3). Det er bare liten rest igjen for CO2 for ytterligere absorpsjon. I det viktige vinduet vil også økt ozon absorbere, men det nevnes ikke.
Grunnleggende IR-teori blir også feil. De feilbetegner ett av CO2-båndene og nevner ikke at et annet bånd ikke absorberer IR-stråling. Den detaljerte omtale av CO2 fjerner oppmerksomheten fra det desidert viktigste molekylet, vanndamp. Det beskrives ikke til tross for at det har fire brede båndområder som absorberer i IR-stråling.
Figuren viser ikke absorpsjon, men fra hvilket temperaturnivå CO2 sender ut stråling.
Cicero presenterer (2) en figur som viser CO2s ‘absorpsjon’ målt fra satellitt over Saharaørkenen.
Samme bilde er vist øverst i vedlagte figur (Nimbus-satellitt). I tillegg viser jeg forholdene målt over Middelhavet (midten) og Antarktis (nederst). Den heltrukne kurven viser utsendt stråling (W/m2) som kan sammenlignes med sort stråling ved forskjellige temperaturer angitt ved de inntegnede stiplete kurver ved ulike temperaturer. De tre bildene er svært forskjellige til tross for at det er omtrent like mye CO2 i områdene. Cicero beskriver det som absorpsjon, men det er feil. Den heltrukne kurven viser fra hvilken atmosfæretemperatur CO2-molekylene (og vanndamp, ozon mm) sender ut stråling (emisjon) mot verdensrommet. Da blir det mening.
I øverste bilde beskriver Cicero en skarp topp pekende oppover ved ca 675 cm-1: «Denne dippen skyldes at CO2 har fanget opp energi før den nådde opp til satellitten». Men de underslår hovedpoenget at emisjon fra denne delen av absorpsjonsbåndet for CO2 skjer i stratosfæren (over 220K). Der stiger temperaturen med høyden, og mer CO2 vil da gi økt utstråling, det motsatte av hva som skjer i troposfæren. Dette reduserer effekten av CO2.
Middelhavsområdet (midtre bilde) har lavere temperatur enn Sahara (øverste bilde). Det endrer ikke CO2-effekten, men temperaturforskjellen mellom bakkenivå og stratosfæren blir mindre. Kurven for Antarktis i nedre bilde er helt annerledes. Der stiger temperaturen med høyden (som for ‘dippen’) fra de ekstremt lave temperaturer ved bakkenivå.
Jeg forstår jo nå at vi på vår henvendelse for 9 år siden til Cicero om deres forklaring på drivhuseffekten ikke fikk noe skikkelig svar. Enten feilinformerer de eller så har de ikke har forstått drivhuseffekten.
Noter
