Dagsvik, Geelmuyden og klimapredikantene

Virkeligheten trenger seg gradvis på og IPCC-leirens klimapredikanter opptrer stadig mer hysterisk. Siden i vår har det gått i dommedag og svovelprekener, senest påpekt sent 18.november av Hans Geelmuyden i Nettavisen. Er vi nå i den fasen av klimapolitikken hvor vi i større medier kan kalle en spade for en spade?

Det er mange dyr i Vår Herres hage

Dette konkluderer Hans Geelmuyden med når han kommenterer 200 «klimaforskeres» brev til statsministeren 16. november, her omtalt i VG, hvor det som vanlig i VG ikke stilles et eneste kritisk spørsmål når IPCC-leiren går ut med sin klimapropaganda i media.

Utspillet i brevs form er en del av propagandaen foran klimatoppmøtet i UAE, hvor analytikere ikke venter noe som helst resultat fra toppmøtet, bortsett fra at de statlige delegasjonene i form av et dramatisk kompromiss på overtid blir enige om at de skal møtes igjen neste år for å fortsette å diskutere tiltak mot en klimakrise som ikke eksisterer. Regien er den samme hvert år, og det dreier seg om å få tak i andres penger.

Hva er en klimaforsker, spør Geelmuyden, og konkluderer «Bak tittelen skjuler det seg sosialantropologer, oseanografer, samfunnsgeografer, agronomer, meteorologer, geologer og samfunnsøkologer.» Disse jobber alle på «anstalter» hvor premisset for anstaltens eksistens og forskerens ansettelse er at man er faste i troen på den menneskeskapte klimakrise.
Professor Karen O’Brien som lar seg intervjue i VG, har til og med vært ansatt i Cicero, hvor troen på krisen var vedtektsfestet da anstalten ble opprettet. Hun er, ifølge VG, «en av Norges mest anerkjente klimaforskere», og avisen utelater da at anerkjennelsen er intern, for hennes utrettelige innsats er som misjonerende predikant – i strid med observert vitenskap (Se siste avsnitt).

Vi har altså med et klimapresteskap å gjøre, takk Hans, for denne avklaringen i Nettavisen. Du har nå lagt deg ut med Norges nye statsreligion, Klimatismen, som har ekstremoppslutning blant mediefolk og politikere og utøver total kontroll over de tre minipartiene MDG, SV og Venstre. Du må selvfølgelig nå regne med heksejakt og korsfestelse for denne typen klimakjetteri.

De onde oljeselskapene

Den utpekte synderen i klimapresteskapets brevkampanje er som vanlig ond kapitalistisk industri som utvinner hydrokarboner som dekker 81 % av klodens energibehov. Et behov som i 2050 er forventet å fortsatt være ca 80 % av et vesentlig større totalbehov. Nøkkelen til velstand er som kjent leveranse av mest mulig pålitelig energi til lavest mulig pris. Det er i overveiende grad gass, kull og olje, kjent som hydrokarboner, men omtalt som fossil energi av de troende.
Presteskapet ønsker istedet mest mulig upålitelig energi levert til en subsidiert og ikke bærekraftig pris. Veien til frelse kan være krevende, men intet offer er for tungt i kampen mot CO₂-demonene.

Listen over syndere er lang (tenk på enda ondere besteforeldre som med fossilbilen kjører barnebarna til skolen eller idrettstrening), avlatshandelen i form av karbonkvoter eller elbilsubsidier er forlengst etablert. Ofrene for en fortsatt politisk-religiøs klimapolitikk er til syvende og sist befolkningen i Norge.

Støre sier nei

Jonas Gahr Støre er den siste i rekken av ledere for det som var ørnen blant partiene i Norge, men som nå fremstår som et vingeklippet Ap. Støre regjerer over det som blir et konkursbo av et land, dersom kravet i dette brevet skal oppfylles. Derfor et høflig nei, begrunnet med snikksnakk.
Støre vet utmerket godt at ingen utenfor klimapresteskapets rekker etterspør Norges klimalederskap, nesten alle spørsmål som ankommer norske myndigheter i dag gjelder økte norske leveranser av olje og gass, eller krav om gaver, støtte eller subsidier grunnet våre inntekter fra eksport av hydrokarboner.

Men Støre vet også at han regjerer på klimapresteskapets nåde i form av støtte fra SV, så han kan ikke gjøre det enhver seriøs politiker ønsker, å be disse fanatikerne dra seg langs den brolagte stien med gode intensjoner, til det sedvanlige varme siste oppholdsted.
Ca 40 % av statens inntekter kommer fra hydrokarboner, så en sluttdato for olje og gass, betyr at 40 % av alle offentlig ansatte må vekk, sammen med 40 % av all offentlig velferd. Ingen seriøse partier kan vinne valg på en slik politikk når befolkningen er skeptisk. Det er ikke politikerne som setter sluttdato for olje og gass, det er geologien.

Styringspartiene (Ap+H) har derfor utviklet kreativ men absurd politikk for klimalederskap, med bl.a. elektrifisering av sokkelen, slik at spart gass kan eksporteres fremfor å brennes med utslipp i Norges private atmosfære. Så får heller den tyske gasskunde brenne mer gass i Tysklands private atmosfære.

Klimalederskap utøves også, ifølge Støre, med å «stå på for å utvikle energisystemer uten klimagassutslipp.» Kreativiteten er stor mht å skjule at et grønt skifte uten klimagassutslipp er fundamentalt ulønnsomt. De vil ha vindmøller som de facto totalt har større utslipp og ødelegger mer natur, eller hydrogen hvor utslippene flyttes til prosessen med å gjøre hydrogen til energibærer, og uten at hydrogen kan konkurrere med annen energi (pumpepris i Europa 145 – 280 kr/kg, levert som flaskebatteri 350 – 450 kr/kg.)

Støre avslutter i VG med egen trosbekjennelse, hvor han mener dette målet er oppnåelig: «På klimatoppmøtet i Dubai skal vi gjøre vårt for at verdens land kan nå målet om å holde global oppvarming til 1,5 grader.»
Men hva hvis målet og narrativet om veien til målet er bygd på en livsløgn?

Hva om det ikke er sant?

Hva om det ikke er sant at menneskets utslipp påvirker global temperatur? Påstanden er enten sann eller den er usann. Dette er det eneste vitale spørsmålet du trenger å ta stilling til, for å vurdere grunnlaget for Norges og Vestens klimapolitikk.

Alt det andre naturfaglige blir irrelevant hvis dette kan besvares som usant.
Eksempler er: Hva kommer først, endring i temperatur eller endring i atmosfærisk CO2? Hvorfor det blir varmere over de siste 400 årene? Hvorfor det ble kaldere de siste 50 millioner år? Hva er det optimale CO2-nivå i atmosfæren, og hvordan kommer vi dit? Hva betyr, sol, måne, vind, havstrømmer for klima?

Dette faller på plass automatisk, eller vi kan leve med usikerheten, dersom vi vet at mennesket påvirker ikke. Påvirker skal i denne sammenheng forstås som målbart påvirker. Altså påvirker mer enn tallet 0.

Når det gjelder tall, så stoler vi i Norge på Finansdepartementet når det gjelder penger, og for annen tallforståelse i politikken har Statistisk sentralbyrå det siste ordet. Dette gjør faktisk statistikere til det viktigste fagfeltet innenfor klimaforskningen, fordi ingen forskning kan være gyldig med mindre våre beste fagfolk har kontrollert at de andre klimaforskerne regner riktig. IPCCs Hockekøllesvindel har forlengst avdekket at politisk korrekte klimaforskere både jukser med tall og dikter opp egne ugyldige statistikkmetoder (se KN 228 for detaljer).
At man i IPCC-leiren søker å tåkelegge dette sentrale forholdet ved å redefinere klimaforskning, viser igjen at saklighet er fraværende i den politiserte klimaforskningen.

Statistiker John K. Dagsvik, en av Statistisk sentralbyrås mest erfarne forskere, har besvart spørsmålet, formulert som «I hvilken grad endrer temperaturnivået seg på grunn av klimagassutslipp?», først i fagfellevurdert forskning i 2020, og nå igjen i årets diskusjonsnotat på SSBs nettsted. Dagsvik skriver selv i konklusjonen. «Vi finner, i likhet med Dagsvik mfl. (2020), at hypotesen om at temperaturprosessen varierer tilfeldig rundt et konstant nivå (stasjonaritet) ikke blir forkastet. Dette kan tyde på at effekten av CO₂ utslipp de siste 200 årene ikke er sterk nok til å forårsake systematiske endringer i temperatursvingningene. (redaksjonens uthevning).

Interessant her er at Dagvik konkluderer likt med IPCCs første hovedrapport, som også fastslo at menneskets utslipp til nå (dvs 1990) ikke var sterke nok til å påvirke globale temperaturer.

Konklusjon

Temperatursvigningene er altså de samme før og etter at våre utslipp påvirket klima, og i årets notat klargjøres at dataseriene han har analysert nå er oppdaterte, til og med 2021. Dermed forsvinner det naturfaglige grunnlaget for vestlige lands klimapolitikk.
Det gjenværende grunnlaget for klimapolitikken finner vi i psykologien, som gruppetenkning i ekkokammeret, eller hos politikere som bekjenner seg til klimatismen som vår nye statsreligion, hvor begge disse erkjennelsene resulterer i en politikk basert på livsløgn.