Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimanytt 160, av Ole Henrik Ellestad
«Drivhuseffekten» er et atmosfærisk fenomen med bidrag fra stråling. IPCCs populærforklaringer med dominerende tilbakestråling til bakken av infrarød stråling (IR) fra CO2 har dårlig forankring i teori og observasjoner. Skyer på 62-68 % av jordoverflaten bestemmer utstrålingen der – ikke CO2. Økt CO2 gir både svekket og økt utstråling. Samlet blir det bare en beskjeden effekt (se KN 145,147,150 og 153).
Molekylenes absorpsjonsbånd blir smalere ved lavere temperatur
Dette er et nøkkelpunkt. Lavere temperatur skyldes lavere hastighet på molekylene med mindre energi i systemet. Men all absorbert stråling blir likevel umiddelbart overført til varme ved kollisjoner (termalisering). Absorpsjonsbåndene blir gradvis smalere oppover i en standard atmosfære (KN 153) der temperaturen avtar med høyden slik prinsippskissen her viser (høyde som vertikal akse og bølgelengde som horisontal akse).
Det betyr som hovedregel, at utstråling fra de ytterste delene av båndene, som øker ved mer CO2, passerer uhindret videre oppover og blir ikke reabsorbert av høyereliggende CO2-molekyler. Det betyr også at eventuell stråling fra CO2-mole-kyler nedover raskt blir absorbert av de nedenforliggende molekyler (termalisert) og når ikke bakkenivå.
IPCC-leirens fokusering på tilbakestråling fra CO2 strider mot teorien, men kan finne sted i mindre omfang under spesielle atmosfæriske betingelser som f.eks inversjon (KN 153).
Skyene dominerer inn- og utstråling
Jordoverflatens IR-utstråling beregnes under forutsetning av «klar himmel». Men 62-68% av klodens overflate dekkes av skyer som bestemmer utstrålingen. Skyene befinner seg i forskjellige høyder med avtagende temperaturer oppover, fra de lave ca en km over bakken til «makrellskyer» i stratosfæren. Skyene blir, som for jordoverflaten, det «sorte» legeme som sender ut IR-stråling (KN 150) basert på deres temperatur og således bestemmende for jordens utstråling i angjeldende områder. Skyenes overflate sender ut stråling mot verdensrommet og ned mot jorden.
Observasjoner fra satellitt
Satellittobservasjoner fra Nimbus av jordens utgående infrarøde stråling foreligger fra 1970-årene. Figurens akser viser bølgelengde (cm-1) horisontalt og strålingseffekt vertikalt. Utstrålingen sett fra bakken foregår særlig i «vinduet» mellom 750 og 1150 cm-1 (14.5-8.5 µm) (figur KN 150). Vi gjenkjenner mønsteret i kurven (sort) fra satellitt med reduksjon i særlig i tre hovedområder, ved 675 cm-1 (15 µm) av CO2 og fra vanndamp over 1200 cm-1 (8.5 µm) og under 550 cm-1 (18 µm). I tillegg observeres en betydelig topp rundt 1050 cm-1 (9.5 µm) for ozon.
IPCC-leiren profilerer ikke at økt mengde ozon over bakken absorberer stråling i det viktige «vinduet» (KN 150) (knfr. omtale av ozonhullet). De prikkede linjene er beregnet temperatur i grad Kelvin (0 C er 273 K) for utstråling fra et sort legeme. Ved å sammenholde dem med den sorte kurven fremgår at utstrålingen generelt kommer fra bakken ved ca 295 K (22 C) i «vinduet» og i CO2-områdets ytterkanter. Etterhvert som båndene blir smalere ved lavere temperaturer flytter utstrålingnivået seg gradvis oppover i høyden, litt høyere ved økt CO2.
