Energi og politikk

Av Hans Konrad Johnsen

Denne teksten om energi og politikk og offshore vindkraft i særdeleshet ble opprinnelig skrevet for Adresseavisen, men etter at innsenderen leste vårt oppslag om Ole og Siraprosjektet fant han at dette er en helt naturlig oppfølgning til mandagens oppslag her hos Klimarealistene. Aftenposten gir oss sjelden eller aldri regnestykkene med tilhørende fakta som ligger til grunn for de mange planlagte prosjektene som skal høste «grønn» energi fra vind enten til vanns eller på land. Redaksjonen takker for innslaget og oppfordrer leserne til å sende oss relevante tekster oftere.

Grønne sertifikater og skatteinnkreving
For litt siden kunne vi lese i Adressa at Trønderenergi beklaget seg over å måtte være skatteinnkrever etter at budsjettforhandlingene mellom regjering og støttepartier førte til at el-avgiften ble satt opp med 1,5 øre pr kWh. For noen år siden ble såkalte «Grønne sertifikater» innført etter at politikerne hadde snakket sammen. Jeg kan ikke huske om Trønderenergi var i Adressa den gang, men det er fristende å spørre om hvor store beløp kraftselskapene bidrar til å «kreve inn» fra forbrukerne/skattebetalerne i sammenheng med «Grønne sertifikater»?
Grønne sertifikater og spesielle reguleringer av kraftmarkedet er det som gjør det lønnsomt for noen å investere, blant annet i vindkraft.

Figuren viser følgende:
Vindkraft er mye dyrere å anlegge og produsere enn vannkraft og vindkraft offshore er vesentlig dyrere enn slike anlegg anlagt på land enten det er i lavlandet eller til fjells.

Tysklands «Energiewende»
Tyskland er et foregangsland på dette området. Tyskland har ikke så stor mulighet til å produsere like mye vannkraft pr innbygger som Norge har og de hadde derfor basert store deler av strømforsyningen på atomkraft og kullfyrte kraftverk. Etter at «Energiewende» ble innført har Tyskland satset massivt på vind- og solenergi.

Installert effekt og faktisk produksjon
Sola skinner ikke om natta i Tyskland og det er ikke alltid at det er vind alle steder heller. I praksis har det vist seg at virkningsgraden for denne «grønne» energien, i årsmiddel, gir bare en brøkdel av installert effekt. Se tabell under for ulike typer anlegg.

På grunn av dette må en installere ca fem ganger så mye «grønn» effekt som et gitt marked er antatt å etterspørre. Selv om den grønne kraftproduksjonen er kraftig overdimensjonert i forhold til markedsbehovet når det blåser vind på alle produksjonsstedene, kan det jo være perioder med vindstille overalt – og natt overalt i Tyskland. Markedet vil aldri tillate at strømmen går midt i en hjerteoperasjon på grunn av vindstille, så derfor må en i tillegg til å ha investert i fem ganger markedsbehovet i form av sol/vindkraft, ha noe i bakhånden som kan levere uansett værforhold. I Tyskland benyttes kullkraft for dette formålet. I parallell med utbyggingen av «grønn energi» har en derfor måtte bygge kullkraftverk. Hvem er det så som må ta regningen når en i praksis har investert i kraftanlegg som er mye større/dyrere enn markedet har behov for? Stemmer, – forbrukerne.

Grønn energi kan destabilisere elektrisitetsnettet
På grunn av kullkraftverkene har ikke de Tyske utslippene av CO₂, minket som forventet. Et kullkraftverk lar seg ikke fyre opp på kort varsel, så de går stort sett på tomgang med lav CO₂-virkningsgrad. En doktorgradsavhandling viser i tillegg at ethvert elektrisitetsnett destabiliseres hvis andelen vind- og solenergi overstiger 23%. Enkelte land, for eksempel Tsjekkia, har måttet stenge kraftimporten fra Tyskland i perioder på grunn av importert ustabilitet.
Men, det stopper ikke her. Fordi vindkraft og solkraft medfører dyre investeringer pr produsert kWh, har en innført kjøreregler i kraftmarkedet som skal sikre inntekter til produsentene når vinden blåser eller sola skinner. Dette innebærer at de som produserer «grønn energi» er garantert førsterett til å levere i markedet til en subsidiert pris. Uansett hva markedsprisen er i øyeblikket, så skal de ha sitt. Ja til og med når det er overskudd av kraft (for eksempel masse vind), får de betalt som om de hadde levert, selv om de ikke leverer. I noen situasjoner flyter nettet over av vindkraft og markedsprisen for strøm blir negativ – dvs. en må betale for å få dyttet strømmen ut i nettet. Men dette rammer selvsagt ikke «grønn energi», de får avtalt pris. Og forbrukerne må betale differansen mellom avtalt pris og negativ markedspris.
Hvordan ser eierne av kullkraftverkene på denne ordningen? De må sjonglere egen kraftproduksjon opp og ned i takt med vind og vær – og de må ta til takke med markedspris. Fordi dette gir dårlige vilkår for kullkraftverkene, har Tyskland vært innom ulike tiltak for å hindre at de stengte ned pga. regnskapsunderskudd. Det første tiltaket var å gjøre nedstenging ulovlig og etter det, har en diskutert om subsidier også av kullkraft, var nødvendig. Hvem tror dere i så fall måtte betale også disse subsidiene?
Det foregår nå en omstrukturering av energiselskapene i Tyskland, der risikoutsatte deler av selskapene skilles ut i egne enheter. I Spania er landets største konkurs under mulig oppseiling hvis en ikke blir enig med kreditorene. Den er knyttet til solselskapet Abengoa, med mer enn 20 milliarder USD i potten. I USA har staten Nevada sagt takk og farvel til ordningen med overpris på solkraft. Nå er det markedspris som rår og prisen til solkraftprodusentene er redusert til 1/6 – som er lik markedsprisen for tiden.
I England diskuteres det om «Grønn energi» skal måtte bære kostnadene for back-up-kraftverkene og andre kostnader som de påfører markedet på grunn av mangel på stabile kraftleveranser.

Blir vannkraften vår mindre verd?
Tilbake til Norge. Her har vi stort sett vannkraftproduksjon i tillegg til «grønn vindkraft». Liknende markedsregler er innført i Norge som i Tyskland i forhold til subsidier ved etablering/kraftproduksjon og fortrinnsrett i markedet. Om et kraftselskap har anlegg for å produsere både vannkraft og vindkraft, vil de ikke tape så mye dersom de har muligheten til å holde igjen vannet, evt. pumpe opp vann i magasinene, når vindkraftproduksjonen er høy. Men, dersom en lokal vannkraftprodusent får inn en konkurrent som produserer vindkraft i eget marked, forrykkes det hele. Dette vil i praksis føre til at vannkraften blir mindre verd og at den risikerer å ende opp som ulønnsom svingproduksjon i parallell med vindkraften fra konkurrenten.
Det er veldig dyrt pr. produsert kWh, å anlegge vindkraftanlegg og derfor er den statlige deltakelsen og subsidienes størrelse, helt avgjørende. Faren er stor for at det blir dårlig butikk, enten i seg selv, eller for den vannkraften som står i fare for å bli «utkonkurrert».
Det er i dag et kraftoverskudd i Norge. Det vi mangler er overføringskapasitet til Midt-norge. Det vil være mye bedre for kraftselskapene og for forbrukerne om en i stedet for fordyrende, miljøødeleggende og unødvendig vindkraft, bygger ut overføringskapasiteten.
Vi kan bare håpe at Statkraft og NVE har såpass fornuftige folk i sin ledelse at de klarer å demme opp for alle forslagene om utbygging av «Grønn energi» fra hodeløse politikere og andre som bare ønsker et sugerør ned i den norske «skattekista».