Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Vi har temperaturdata for april måned fra UAH. Globalt satellittmålt temperaturavvik fra gjennomsnittlig temperatur (TLT) for april viser en liten oppgang, men er også i samsvar med det lange opphøret i statistisk signifikant global oppvarming som er beskrevet i FNs klimapanels siste hovedrapport fra 2014. For mer informasjon om værfenomenet El Nino som hadde sin topp i februar 2016, se Klimanytt120. TLT-dataene er fra lavere troposfære.
UAH Data
UAH står for «University of Alabama Huntsville», som publiserer månedlig avvik fra et gjennomsnitt for perioden 1981-2010. April 2017 har med (+0,27 o C) gitt oss en liten oppgang fra verdien (+0,19 oC) i mars. Nordlige halvkule er kaldere (0,27 oC nå, ned fra 0,30 oC i mars). Sydlige halvkule ble varmere (0,26 o C for april, opp fra 0,07 o C i mars) (Klikk i figuren for å se en større versjon). En detaljert forklaring på dataene i figuren er her.
Hvorfor er satellittmålt temperatur viktigst?
Mange spør seg hva man skal forholde seg til, satellittmålt eller bakkemålt temperatur? Her er det en skal huske på den opprinnelige alarmistiske påstanden: Våre utslipp av CO2 skulle forårsake kraftig global oppvarming i form av en større varmeflekk («hotspot») i troposfæren ved ekvator. For å få bekreftet at denne påstanden er gal, (bygd på hypotesen om den CO2-drevne globale oppvarming), så må man følge temperaturen i troposfæren, og ikke der det tilfeldigvis befinner seg termometre på bakken.
Siden satellittmålingene viser at hypotesen om den CO2-drevne globale oppvarming er feil (falsifisert), så ønsker de i IPCC-leiren å forholde seg til bakkemålt temperatur fra HadCRUT eller NOAA/NASA-Giss istedet (jfr. neste figur lengre ned).
Hvordan er teknologien for satellittmålinger?
Satellittmålingene har vesentlig bedre dekning og gjøres oftere og med mer kontrollerbare metoder enn bakkemålinger.
Målingene baserer seg på mikrobølgemålinger for oksygen i atmosfæren. Målingene kalibreres mot høypresisjons platina termometre som igjen er kalibrert mot laboratoriestandarder før satellittene skytes opp. Roy Spencer forteller at nøyaktigheten ligger fra 0,01 til 0,1 grad. Infrarød temperaturmåling er en moden teknologi, først tatt i bruk for 100 år siden. Leserne er sikkert også kjent med de infrarøde febertermometrene som måler temperaturen i øret med en oppløsning på 0,1 grad. At satellittmålingene gir representative og korrekte data bekreftes av at resultatene stemmer godt overens med måleresultater fra værballongene.
Vær er ikke klima
For de som er interessert i været der de bor, er det selvsagt det lokale termometeret som er viktigst. Men dette termometeret er satt opp for å gi deg værdata, ikke for å identifisere lange klimatiske trender.
Målingene i troposfæren og på bakken måler ikke det samme, og for sistnevnte er største utfordring at man ikke er i nærheten av å ha tilstrekkelig med termometre for å måle gjennomsnittlig global temperatur, en verdi som langt på vei er verdiløs fordi klimaet bestemmes av regionale forhold. Og fordi observert temperatur regionalt enten vil være kaldere eller varmere enn det globale gjennomsnittet.
Skandaløse manipulasjoner av bakkedata for temperatur
Målingene fra NASA-Giss gjort på bakken blir systematisk etterjustert, slik at den temperaturrekorden fra f.eks NASA-Giss som du jevnlig kan lese om, i løpet av de neste 12 månedene vil vise opptil 12 ulike verdier. Bare en av disse kan være riktig. NASA-Giss har ca 600 globale soner med termometre, de ønsker seg nesten 3000 soner for å kunne beregne globalt gjennomsnitt for temperatur og må derfor konstruere resten av dataene. I praksis utgjør justeringene til NASA-Giss administrativt menneskeskapt oppvarming fordi man ustanselig endrer på fortidens temperatur.
http://www.geoforskning.no/blogg/item/administrativt-menneskeskapt-klimaendring
Manipulasjon av data kan gjøres på mange måter, eksempelvis er det stor forskjell på y-aksene i figurene for temperatur fra sted til sted.
Institusjoner som er eller har gjort seg avhengige av midler som er bevilget av politikere som er skremt av klimautviklingen, vil rimeligvis bruke en oppblåst skala på y-aksen som vist i figuren til venstre (nederst til venstre i figuren navn på noen av dem som holder på slik). Bratte kurver kan gi et større konkurransefortrinn når det gjelder bevilgninger. Normalt får man forskningsmidler hvis man sannsynliggjør at det er et problem på et fagfelt, fulgt av forskning som går inn i problematikken. Klimafeltet er unikt fordi det er omvendt, med politisk beslutning først om at det eksisterer et klimaproblem. Deretter strømmer pengene ut slik at forskerne kan lete etter problemet.
Men for folk flest som skal forholde seg til det daglige liv, med en temperaturskala som reflekterer vår virkelige verden, så er det naturlig med en y-akse som er mer lik den vi har i vanlige termometre. Bruker man hele grader Celsius eller hele grader Fahrenheit som i figuren til venstre, så ser det noe annerledes ut Og det sier seg selv at det ikke er lett å få forskningsmidler til å forske på global oppvarming ved bruk av figuren til venstre. Temperaturen er faktisk bemerkelsesverdig stabil, noe også Nobelprivinner Ivar Giæver kommenterte i Aftenposten den ene gangen i 2011 redaksjonen tillot ham å skrive om klimaet i avisen.
Hva er da korrekt?
Det som interesserer folk flest, er om det i et lengre perspektiv blir kaldere eller varmere. Av en eller annen merkelig grunn får man alltid forelagt seg temperaturdata som starter for 100 eller 150 år siden. Men alle vet at med data fra lengre epoker får vi et riktigere bilde av situasjonen enn med en kortere tidsskala. La oss istedet spørre om vår planet er inne i en uvanlig kald eller uvanlig varm epoke, eller noe midt imellom?
Figuren til venstre er et resultat av analyse av oksygenisotoper i sjøvann, hentet fra denne forskningen. Som man ser har vår planet opplevd flere lange epoker hvor istidene kommer og går, avbrutt av lange epoker uten istider. Vi må faktisk hele 300 millioner år tilbake for å finne en lengre epoke som er like kald eller kaldere enn den vi nå er inne i.
Det er altså ingen tvil om at Erik Tunstad hadde rett da han skrev på forskning.no at vår planet nå er inne i en av sine kaldeste og mest CO2-fattige epoker noensinne.
