Dette fondet som formelt heter «Green Climate Fund», er hovedorganet som skal finansiere klimatiltak i den tredje verden ved å få ned utslippene av såkalte klimagasser. Fondet skal overføre 100 milliarder USD årlig fra 2020, til noen av verdens mest korrupte diktaturer. Betalerne er noen få rike industriland hvor folk flest skal lokkes, presses og trues til å komme opp med disse pengene. Fondet ser nå ut til å gå i oppløsning mens aktørene krangler om det meste.
Dette er gribbefondet hvor SVs Øystein Djupedal satt i styret de første årene og hvor hovedoppgaven er å disponere milliardbeløp som er manipulert ut fra vestlige land, for å bekjempe en ikke eksisterende klimakrise. Som overalt ellers i den grønne klimainduistrien har man bred kompetanse i å få andres penger til å forsvinne i dype grønne lommer. Norge har i dag et delt styreverv med Østerrike, hvor Norads «klimaekspert» Hans Olav Ibrekk har fått seg et svært lukrativt styreverv som også gir diplomatisk immunitet.

Giftig styremøte
Styrets leder er delt mellom Nicaraguas Paul Oquist og Sveriges Lennart Båge. Svensken måtte lede siste styremøte alene på grunn av politisk uro i Nicaragua. Alle som jevnlig deltar på styremøter vet hvor oppsiktsvekkende det er at det tok to dager før deltagerne var enige om dagsorden for møtet. Og deretter to dager til for å komme gjennom agendaen, uten at det kom noe konstruktivt ut av møtet.
Bakteppet for møtet er slett administrasjon, mangelen på penger samt at USA har stengt pengestrømmen til fondet, mens de fortsatt fører strikt kontroll med hvordan USAs tidligere donasjoner benyttes. USAs styremedlem Okamoto (GCF-foto) uttaler til pressen: «I have never served on a board that is this dysfunctional and toxic in my life».
Administrerende direktør er, eller rettere sagt var, australieren Howard Bamsey. Han trakk seg umiddelbart etter det omtalte styremøtet nylig med begrunnelse i presserende personlige forhold. Dette må man ta med en klype salt i og med at Australians tidligere statsminister Tony Abbott har gått ut med krav om at Australia må trekke seg fra Parisavtalen.
Norges rolle
Regjeringen omtaler gribbefondet slik i budsjettet for 2017:
Det grønne klimafondet (GCF) ble opprettet av partene til FNs klimakonvensjon for å være hovedkanal for storskala multilateral finansiering av tiltak både for utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland. Fondet er den viktigste finansieringskanalen for gjennomføring av Parisavtalen og gis derfor særlig prioritet i norsk multilateral klimafinansiering til utviklingsland de kommende årene. Norge har spilt en sentral rolle i opprettelsen av fondet, som ble operativt i 2015, og er representert i styret som består av 12 medlemmer fra industriland og 12 fra utviklingsland.
Det foreslås bevilget 400 mill. kroner til fondet i 2017. Regjeringen har gitt tilsagn om et norsk bidrag på 1,6 mrd. kroner for perioden 2015–2018. Sverige har gitt 6 mrd. USD, mens USA, Tyskland og Japan var de tre største bidragsyterne. Pussig nok kommer det ikke inn et øre fra de landene som slipper ut mesteparten av klimagassene, hverken Kina, India, eller Brasil bidrar med noe.
En milliard har forsvunnet
Fondet har igjen en kapital på 2,8 milliarder USD og styremøtet skulle ha bevilget til prosjekter for 1 mrd., men var ute av stand til dette. U-landene som har sett for seg en gigantisk pengestøtte fra en dumsnill befolkning i vesten blir bitrere og bitrere for hvert år som går uten at de ser noe til pengene. Og mens tiden går administrerer FNs korrupte klimabyråkrati en andel av de gjenværende midlene ned i egne lommer. Den mest suspekte informasjonen fra møtet var opplysningen om at 1 milliard USD var blitt borte grunnet såkalte «exchange rate fluctuations» siden 2014.
I og med at USA har sagt nei takk til å delta videre i dette fondet eller klimapyramidespillet som ikke har den minste betydning for klimaet på kloden, så betakker de gjenværende industrilandene seg for å fylle opp fondet med de lovede beløpene. Det later til at det meste av bidragene muliggjøres ved å definere inn bidragene som en del av allerede eksisterende bistand som U-hjelp, noe som igjen fører til at det blir mindre penger på den sektoren til å løse utfordringer som både er eksisterende og presserende.