Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Forfattet av Cand.polit Mathias B Dannevig
Er det slik at det norske folk er ivrige studenter i spørsmål om CO2s innvirkning på globalt klima ? De fleste har nok registrert at det her er forskjellige oppfatninger, men det er lite sannsynlig at denne diskusjonen er bestemmende for at «Folkeopprøret mot klimahysteriet» på Facebook nå er på vei mot 200.000 medlemmer.
Jeg tror ikke denne gruppen er dannet for teoretiske diskusjoner omkring CO2s klimasensitivitet. Til det oppfatter jeg Folkeopprøret langt mer praktisk orientert. Jeg registrerer at man er opptatt av det grønne skiftets PRAKTISKE konsekvenser for vår velferdsstat – og vindmølleødelagte natur – når vi nesten skal redde verden alene samtidig som Kina, Russland, USA og India pluss den andre store majoritet ikke er med på noen dugnad.
Samtidig er folk oppgitt over at folkets tillitsvalgte og store deler av landets media er ensidige og arrogante i sin behandling av den folkelige motstand. Vi opplever bl.a fra NRK at demokratiet og anstendig journalistikk manipuleres bort og at vi bombarderes med ensidig klimapropaganda hver eneste dag.
Norge og samarbeidende EU land for CO2 nedrustning har under 15 % av verdens menneskeskapte CO2 utslipp, mens resten av verden og de store nasjoner her ikke bryr seg særlig. Kina har alene 28 % av alle menneskeskapte klimautslipp, brenner over 50 % av verdens kull og er økende. India vokser sterkt, og sammen med Russland og USA har disse land alene over 50 % av det som kalles de globale klimautslipp, Og det er ingen ting i verdens energiprognoser som tyder på at verden vil stoppe forbruk av fossile energikilder, uansett hva vi foretar oss.
Klimakampen dreier seg derfor ikke om klima, men storpolitikk i FN og stormaktenes spill for eget økonomisk herredømme. Det dreier seg om årlige 100 milliarder i Klimafonds fra FN som skal deles ut til lykkelige vinnere, og der dystre klimarapporter fra IPCC derfor får sterke politiske drivkrefter, og det dreier seg om enorme finansinteresser internasjonalt og nasjonalt som skal tjene penger på alt det som må kastes når det «grønne skiftet» overtar i nordens og deler av Europas økonomi. I Norge er eksempelvis vindmøller derfor blitt et yndet investeringsobjekt for utenlandske investorer,og er samtidig blitt en nasjonal og lokal ulykke.
Norge har kun 1,2 promille av verdens menneskeskapte CO2 utslipp og mer enn 50 % av dette opptas av egen skog. Vi hadde vårt grønne skifte allerede for 100 år siden da vannkraften ble utbygd. Det er derfor slik at uansett hvilke teorier om global oppvarming som er mest korrekte, så har det ingen hensikt å søle bort oljefondet til internasjonale klimasubsidier og nedlegge norsk oljevirksomhet. Samt å påføre vår velferdsstat milliarder i virkningsløse klimatiltak slik at velferdsstaten ikke kan oppfylle sine løfter, hetse vårt jordbruk for rødt kjøtt, gjøre personlig transport og fergestrekninger kun for de med masse penger og så ødelegge vår natur med vindmøller, når utbyttet for alt dette kun er for noen politikeres «feel good». Alt dette får jo 0 – null- betydning på verdens klima når nye kullkraftverk som bygges i Asia hver måned, uansett vasker vekk alle tiltak vi måtte finne på her hjemme frem til 2030.
Det er motstand mot det daglige klimatyranni vi utsettes for som sammen med denne konsekvens-etikken er det viktigste grunnlag for den folkelige motstand vi nå ser reise seg – Ikke teorier om gasser i luften. De arrogante media og regjeringsmedlemmer kan inne i boblene sine merke seg disse årsaksfaktorene før nedsettende og arrogante kommentarer gis ved neste korsvei.
