Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimakonferansen WCC4 i Roma er over, et arrangement hvor begge hovedgruppene innen klimaforskningen kom til orde og hvor Carl Zeller og Ned Nikolov hadde en «keynote» presentasjon på innpå en time. De to har i sin siste forskning vist hvor viktig det atmosfæriske trykket er for klimadebatten. Med andre ord, IPCC-leiren er ikke bare på villspor, de er på et galt villspor!
Situasjonen siden 1996
For klimaforskningen har situasjonen lenge vært at man ikke kan observere den globale oppvarmingen man skulle se i atmosfæren i henhold til CO2-hypotesen og de medhørende klimamodellene. Striden har stått mellom flere fraksjoner, hvor først og fremst IPCC-leiren har vært førende med sin holdning at denne hypotesen har status som et ufeilbarlig dogme, og hvor man inntil hovedrapporten i 2014 til og med ignorerte opphøret i global oppvarming og trendskiftet til en Hiatusperiode som markerte CO2-hypotesens andre falsifikasjon siden 1940.
Denne leiren inkluderer forskningsmiljøer som lenge i strid med vitenskapelig metode har jukstert dataene på alt fra temperatur, solinnstråling (TSI -se illustrasjonen, klikk på den for lesbar versjon eller nedlastning) og havnivå, Andre har diskutert om modellene bare er litt for varme men ellers på riktig spor, mens ytterst få har formulert hypoteser som har en forankring i det man kan observere på flere planeter.
Mens verden er i en «Hiatus» for naturvitenskapelig innovasjon og med utbredt politisk trakassering av alle som påpeker feilene ved CO2-dogmet, så dukker det altså opp noen forskere som har pekt på veien videre.
Nikolov og Zeller
Ned Nikolov og Carl Zeller har påvist at økningen i temperatur på jordens overflate på grunn av atmosfærens tilstedeværelse ikke er 33K som den nåværende drivhusteorien angir men 90K, og dette skyldes atmosfærisk trykk på overflaten av planeten, ikke den såkalte tilbakestrålingen fra det man i klimanytalen viser til som «klimagasser».
De to forskerne har gitt et kort intervju til Roger Tallbloke på WCC4-konferansen, som vi viser til her:
Forskningen deres kan leses her (2017), eller her (2014). Som man ser av forfatternes navn i den første rapporten, så var det betraktelig vanskeligere for akademikere i USA i 2014 å publisere noe hvor man i det Hvite Hus og/eller lengre ned i systemet ikke likte konklusjonen. Se informasjon her, hvor Nikolov utdyper:
«As with any other new paradigms in the history of science, there is an initial fierce resistance by the Establishment (in form of attempts to suppress inconvenient publications), and it takes time for such fundamental new ideas to get widely accepted…»
«Lengre ned» i denne sammenheng er U.S. Department of Agriculture, hvor disse forskerne har en formell tilknytning. Det har altså ikke vært spesielt høyt under taket for akademikere i president Obamas USA, en politisk overstyring av forskningen hvor USA, EU og land som Norge alle har gått i samme felle. Det politiske ønsket om en klimakrise har vært så sterkt at aktørene i klimaindustrien sammen med sine politiske allierte har kunnet overkjøre all opposisjon i strid med all forskningsetikk.
Det enkelte i IPCC-leiren ikke ønsker å se publisert eller debattert er altså forholdet mellom trykk og temperatur i atmosfæren til en rekke planeter og måner i solsysstemet (visualisert av Ned Nikolov i figuren under). Rådataene er fra den delen av NASA som har drevet med romutforskning i over 30 år.
Hovedpunktene
Fra 2017-rapportens konklusjon på side 17 henter vi følgende fem hovedpunkter formulert av Nikolov og Zeller som basis for en videre naturvitenskapelig diskusjon.
The ‘greenhouse effect’ is not a radiative phenomenon driven by the atmospheric infrared optical depth as presently believed, but a pressure-induced thermal enhancement analogous to adiabatic heating and independent of atmospheric composition;
The down-welling LW radiation is not a global driver of surface warming as hypothesized for over 100 years but a product of the near-surface air temperature controlled by solar heating and atmospheric pressure;
The albedo of planetary bodies with tangible atmospheres is not an independent driver of climate but an intrinsic property (a byproduct) of the climate system itself. This does not mean that the cloud albedo cannot be influenced by external forcing such as solar wind or galactic cosmic rays. However, the magnitude of such influences is expected to be small due to the stabilizing effect of negative feedbacks operating within the system. This understanding explains the observed remarkable stability of planetary albedos;
The equilibrium surface temperature of a planet is bound to remain stable (i.e. within ± 1 K) as long as the atmospheric mass and the TOA mean solar irradiance are stationary. Hence, Earth’s climate system is well buffered against sudden changes and has no tipping points;
The proposed net positive feedback between surface temperature and the atmospheric infrared opacity controlled by water vapor appears to be a model artifact resulting from a mathematical decoupling of the radiative-convective heat transfer rather than a physical reality
