Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Av Rögnvaldur Hannesson. professor emeritus, Norges Handelshøyskole
Da president Trump trakk USA fra Parisavtalen, troppet en del klimaaktivister opp i media og forkynte at inntil videre ville det bli Kina som tok ledelsen i å frelse verden fra klimagassutslipp.
Så hvordan går det da med dette nybakte miljøfyrtårn? Medfølgende figur (nede til venstre) viser Kinas og USAs utslipp av kulldioksid. Kina har for lengst gått forbi USA, og vi ser ingen tegn på at deres utslipp avtar. USAs utslipp er på nedadgående og var i fjor litt over halvparten av de kinesiske. Denne amerikanske nedgangen har først og fremst skjedd takket være billig skifergass som har erstattet kull, helt uavhengig av noen klimapolitikk.
Hva skal til for å bli et miljøfyrtårn?
Parisavtalen inneholder ingen forpliktelser, kun erklæringer fra de diverse regjeringer om hva de har tenkt å gjøre. Kina har ikke utlovet noen som helst reduksjon i sine utslipp før 2030. Skal det ikke mer til for å bli et miljøfyrtårn? Kanskje er årsaken den at Kina snakker varmt om solenergi og har sågar satset stort på dette. Men det skyldes ikke nødvendigvis deres engasjement for klimasaken. Kina har lenge hatt store miljøproblemer med lokal partikkelforurensing fra kull, så et bidrag fra solenergi er ønsket. Videre har Kina utkonkurrert de fleste andre solcelleprodusenter og ser frem til å kunne selge denne patentløsningen til alle dem som tror at den vil redde verden, til tross for at den er både dyr og dårlig.
Grafen (fra Ed Hoskins – British Petroleum Statistical Review of World Energy 2014) viser også EUs utslipp av kulldioksid. Her har Tyskland stått på stedet hvil de siste ti årene, til tross for landets satsing på sol- og vindkraft, som igjen har ført til at Tyskland har noen av de høyeste elektrisitetsprisene i verden. Det er et magert utbytte for en kostbar satsing. Det har selvsagt ikke hjulpet at de samtidig har stengt noen av sine atomkraftverk.
Så det ser ikke lovende ut for Parisavtalen. Det må da være en trøst at verden med all sannsynlighet kommer til å leve videre aldeles utmerket uten noen reduksjon i kulldioksidutslipp, men du verden hvor mange millioner det vil bli svidd av på symbolpolitikk før dette blir bragt i erfaring.
