Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Av Nicolay Stang
Tekna arrangerer 5.april frokostseminaret ”Klima og media” på Litteraturhuset. Målet skal være å skape en felles forståelse rundt mediedekningen av klimasaker i Norge. Analysen under viser at det TEKNA nok etterstreber, er en enda sterkere ensretting av media, som igjen vil kunne forsterke en gryende tillitskrise
Teknas seminar Klima og media skal skape en felles forståelse rundt mediedekningen av klimasaker i Norge. I beskrivelsen av seminaret beklager arrangøren seg over at dialogen mellom media og forskningsmiljøene ofte ikke er planmessig.
Under den rødgrønne regjeringen innkalte Miljøverndepartementet sentrale klimaformidlere og klimaforskere til en workshop der statssekretær Ketil Raknes gjorde det klart hvilke forventninger regjeringen hadde til klimaformidlerne. Her ble det blant annet utmeislet hvilke historier som skulle serveres det norske folk.
Forskningsrådet bevilget rundt 10 millioner kroner til forskningsprosjektet Climate Crossroads der medievitere og meteorologer undersøker hvordan journalistikken kan bidra til å endre samfunnet for å redde klimaet: http://climcross.org
Utgangspunktet her, som det ikke settes spørsmålstegn ved, er påstanden om at autoritetene er enige i at vi står overfor en eksistensiell trussel som følge av vår forbrenn-ing av hydrokarboner fra jordskorpen som vår livsførsel medfører. Løsningen på dette er å endre samfunnet slik at hydrokarbonene blir liggende der de er. Journalistenes oppgave blir først og fremst å mobilisere massene slik at denne samfunnsendringen kan gjennomføres.
Forskningsprosjektet viste imidlertid at det fortsatt fantes lommer av gjenstridighet blant journalister, som betvilte at forsakelsen av grunnlaget for velstanden kunne mobilisere folket.
Ettersom det ikke tillates å sette spørsmålstegn ved påstanden om en kommende katastrofe forårsaket av vår levemåte, har ikke journalister hatt behov for å sette seg inn i klimasakens argumenter. Dette medfører igjen at de ikke er i stand til å imøtegå eventuelle motargumenter og derfor heller opptrer i rollen som portvoktere som de da også kalles i nevnte forskningsprosjekt. Førsteamanuensis på Institutt for journalistikk og mediefag ved HiOA, Andreas Ytterstad, argumenterer for at både forskningen og journalistikken må styres av et moralsk imperativ utledet av forestillingen om en kommende undergang slik disse formidles av autoriteter på området. I dette henseende blir kritisk tenkning irrelevant. Tidligere skulle både journalistikken og forskningen undersøke om påstander stemmer med virkeligheten. Vitenskapelige forutsigelser ble kritisk etterprøvet. Nå må ingen journalister sjekke klimaforskernes gamle påstander.Virkeligheten skal bare tjene til å bekrefte fortellingen om en kommende katastrofe som bare kan unngås hvis vi underkaster oss et nytt regime. Det tradisjonelle skillet mellom vitenskap og politikk opphører. Det er ikke lenger verden som den er som teller, men moralske forestillinger om hvordan verden bør være som gjelder.
Forholdet mellom medier, vitenskap og politikk er godt beskrevet som et jerntriangel av Richard Lindzen. Dette består i at media fanger opp alarmerende påstander fra forskere hvorpå politikere svarer med økte bevilgninger. Det er dette triangelet som Tekna nå tydeligvis vil gjøre mer strømlinjeformet. Kritisk journalistikk og tradisjonell vitenskap er motsatsen til dette. Da sjekkes påstandene mot virkeligheten.
En avvisning av kritisk tenkning i media og forskningsinstitusjoner vil få konsekvenser. Klimaideologien krever bekreftelser på absurde påstander, men vil til slutt innhentes av virkeligheten. Ettersom journalister ikke tok seg bryet med å sette seg inn i klimasakens argumenter, men heller erklærte debatten for over, utspilte de sine roller. De som interesserte seg for klimasakens mange fasetter, måtte finne andre og mer pålitelige kilder. Tapet av tilliten til norske medier og forskningsinstitusjoner begrenser seg først til noen kritisk tenkende individer, men etter hvert som påstandene blir mer ekstreme og virkelighetsfjerne, vender stadig flere seg bort fra ideologien, og politikerne innser at påstandene ikke har rot i virkeligheten og stopper pengestrømmen. Tillitskrisen kan også utvikle seg til en systemkrise. Det er vanskeligere å bygge tillit enn å miste den, så tillitstapet kan få langvarige og dyptgripende følger. Muligens vil flere mediehus og forskningsinstitusjoner aldri bli helt de samme etter klimaideologiens uunngåelige endelikt.
En enda sterkere ensretting av media som Tekna etterlyser, vil bare virke mot sin hensikt og kun fremskynde denne prosessen.
