Klimadebatten ødelegger ytringsfriheten

Klimanytt 229, forfattet av Ole Henrik Ellestad

Da øvrigheten ga opp å bestemme «sannheten» i naturvitenskapen og de vitenskapelige hovedprinsipper ble rådende på 1600-tallet, skjøt utviklingen fart. I dag har utviklingen snudd på samfunnsområder der politikere og myndigheter regisserer prosesser med medier og myndighetstøttede organisasjoner som redskap. Demokratiet trues.

Twitring om å belyse partenes syn kritiseres
En direktør i Equinor har twitret om at det er bra at Stavanger Aftenblad publiserer innlegg som gir innblikk i alternative syn til det offentlige standpunkt i klimadebatten. Slike ytringer faller noen forståsegpåere særdeles tungt for brystet. De trekkes frem i Dagens næringsliv og Dagbladet solid understøttet av journalistene.

Det er ikke måte på hvor ille det er. For det skal jo være konsensus (?) om at klimaendringene er menneskeskapte. Klimarealistene skal ikke få informere om vitenskapelige arbeider som viser betydningen av naturlige variasjoner. Det er over 900 slike vitenskapelige arbeider bare i årene 2016 og 2017. Hvor er konsensus?

En varm sommer er ikke klimaendring
Den varme sommeren har gitt ytterligere oppsving for slike holdninger som det alltid gjør i varmere perioder. Mens den kalde siste vinteren med rekordkulde i mars, ble nedtonet. Ved kulde påpekes at klima er værtendens over mange (ofte 30) år. Som selvfølgelig gjelder også for varmeperioder inkludert årets deilige og varme sommer, takket være en velkjent mekanisme om blokkering av høytrykk – ikke CO₂. At solen skinte fra skyfri himmel som gir ca 30 % mer innstråling enn med gjennomsnittlig skydekke nevnes ikke, heller ikke at FNs klimapanel (IPCC) selv skriver at beregningsmodellene er dårlige på skyeffekter. Mellom 1984 og 2000 ga redusert skydekke anslagsvis 3 ganger mer energiinnstråling enn økt CO₂ iht. IPCCs beregninger. Heller ikke det skal Klimarealistene få spalteplass til.

Selv i den viktigste avisen i oljehovedstaden Stavanger skal det ikke være lov med en aldri så liten «twitring» om at alternative syn på klimaendringene vil være på sin plass. Til tross for at det er sentralt for å opprettholde landets viktigste næring som legger det økonomiske grunnlaget for vår solide utvikling av landet, velstand for dets innbyggere, bidrag til den tredje verden og flyktningesaken.

Angrep på ytringsfriheten
Et slikt angrep på ytringsfriheten er alvorlig fordi ytringsfriheten er en viktig rettighet og en forutsetning i et demokrati. Så viktig at det er nedfelt i Grunnlovens paragraf 100 at myndighetene skal legge til rette for en offentlig samtale om viktige samfunnsspørsmål. Det innebærer selvfølgelig både for- og motforestillinger. Erfaringer fra opplysningstidens inntreden og fremover taler sitt overbevisende språk. Rettssystemet er også en god illustrasjon på at partene må få fremme sin sak på optimal måte.

Men i Norge skal det indoktrineres. Skolebøkene formidler de groveste vitenskapelige manipulasjoner som bl.a. «hockeykølla» som selv IPCC og FNs miljøprogram (UNEP) har tatt avstand fra. Da er det vel greit at Klimarealistene også formidler det? Og ekstremeffektenes menneskeskapte årsaker omtales hyppig til tross for at norsk statistikk og IPCCs rapport fra 2012 ikke tilsier økning fra menneskeskapte forhold.

I andre land er det mer nyansert. I Storbritannia omtaler flere aviser med ærverdige The Times i spissen, hyppig svakhetene i IPCC-hypotesen og de mange tendensiøse oppslag fra IPCC-leiren. I USA har det alltid vært debatt, og i Tyskland, Australia og India følger opp. Konsensusen er gjennomskuet.

Miljøaktivisten og journalisten Lawrence Solomon intervjuet vitenskapsmenn som dissenterte fra IPCCs konklusjoner og fant ut at de ikke bare var seriøse vitenskapsmenn, men på hvert hovedfelt innen global oppvarming hadde de oppnådd langt bedre resultater og var mer eminente i sine fagfelt enn meningsmotstanderne innen IPCC-leiren («The Deniers» 2008).

De naturvitenskapelige hovedprinsipper
Nobelprisvinner i fysikk Richard Feynman uttrykte det naturvitenskapelige hovedprinsipp slik:

«Det spiller ingen rolle hvor god du er. Det spiller ingen rolle hvor god teorien din er. Om den ikke stemmer med observasjoner, om den ikke stemmer med eksperimenter er den gal. Det er alt».
Richard Feynman

Før ham fastslo vitenskapfilosofen Karl Popper at en teori måtte formuleres slik at den kunne tilfredsstille krav til falsifisering (Klimanytt 118). Det er et paradoks at IPCC-leiren, politikere og mediene har snudd de vitenskapelige hovedprinsipper på hodet. Utilstrekkelige beregningsmodeller er manipulert til å bli bevis, mens observasjoner er degradert. De som aksepterer og følger observasjoner gjennom historien fordreies til fornektere, mens hypotese- og modelltilhengere står for «sannheten». Og dette skal være konsensus?

IPCCs sentrale forskere er enige med Klimarealistene
Konsensusargumentet gjelder ikke i vitenskapen. I det refererte arbeid er 33 % blitt til 97 %. I politikken skjer slikt. Men enda verre er det at dersom det hadde vært konsensus så hadde det vært basert på IPCCs feilaktige beregningsmodeller. I «Climategate»epostene mellom ledende forskere i IPCC-rapportene, omtaler de at deres beregningsmodeller er så dårlige. Jeg bruker dem ikke lenger skriver en, det må utvikles nye. Dette er til forveksling det samme som Klimarealistene siterer den vitenskapelige litteratur på.

Intet tyder på at «science is settled» eller konsensus. Det er derimot tydelig at dette bare er et spill for å sikre definisjonsmakt ved hjelp av hersketeknikker.