Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Forfattet av Bjørn Geirr Harsson.
Et drøyt kvart århundre har gått siden klimakonferansen i Rio de Janeiro i 1992 og de første prognosene for økningen i havnivået. I denne artikkelen gjør jeg noen refleksjoner over det at data fra et par tilfeldig valgte vannstandsmålere ikke harmonerer med forventet havnivåendring fra klimamodellene.
Før jeg kommer inn på selve problemstillingen i denne artikkelen, kan det være nyttig å avklare to helt sentrale begreper, nemlig hva er vær og hva er klima. Det er mange måter å oppfatte dette på, men her er innholdet jeg har lagt til grunn:
Vær observeres når du går ut og registrerer skymengde, skytyper, temperatur, lufttrykk, vindstyrke, vindretning og nedbør eller ikke. Helt enkelt konstaterer du om det er fint utevær, fint innevær, eller noe imellom, for å ta en positiv vinkling.
Klima oppfattes som gjennomsnittlig vær over en viss tid. Det er vanlig å regne «normalen» for klima som gjennomsnittet over en periode på 30 år. Ulike geofysiske undersøkelser viser at klimaet på jorden har endret seg gjennom tidene. Det finnes troverdige teorier for disse tidligere klimaendringene, men vi kan ikke bevise noe helt entydig om årsakene langt tilbake i jordens historie. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at de klimaendringene ikke kan være menneskeskapte.
Da jeg studerte geofysikk ved Universitetet i Oslo på 1960-tallet, arbeidet meteorologene med matematiske modeller som satte dem i stand til å varsle været med ganske stor treffsikkerhet to – tre dager frem i tid. Det som den gang satte begrensning i modellene, var, enkelt sagt, friksjonen mellom bakken og luftmassene og friksjonen innen luftmassene i atmosfæren. Friksjonen skapte turbulens og hvirvling av en slik karakter at ingen modeller greide å takle dem fremover i tid med mer enn noen døgn. Derfor var Meteorologisk institutt ikke villig til å gi værvarsler utover noen dager inn i fremtiden. Selv i dag med den teknologiske utviklingen og den store regnekapasiteten, har ikke meteorologene matematiske modeller som kan varsle været med nogenlunde sikkerhet mer enn noen dager fremover. Kanskje er det de samme turbulens og hvirvlings-problemene i modellene som meteorologene fortsatt sliter med? Naturen er rett og slett så komplisert at menneskenes modeller ikke greier å forutsi været særlig langt fremover i tid.
Ser vi på klimaet, så er det allment akseptert i klimamodeller at dersom klimaet endrer seg, vil det vise seg som endringer i havnivået. Blir klimaet varmere vil is- og snemengden på jorden avta, og klimamodellene sier at mye av vannet vil havne i havet, som da vil stige. Teoretisk blir det motsatt virkning på havet med kaldere klima. Dette er enkel tankegang som virker troverdig. Men kan det ligge noe i naturen som klimamodellene ikke fanger opp? Hvis vi ser på data fra vannstandsmålere langs kysten, får vi nemlig et forklaringsproblem.
Langs norskekysten har Statens kartverk 23 vannstandsmålere hvor havnivået følges kontinuerlig. Hver vannstandsmåler registrerer havnivået relativt til et entydig merke i fast fjell på land. Flere av vannstandsmålerne har registrert høyden på havnivået i mer enn 100 år. Kartverket har en hjemmeside på internett som gjør det mulig for alle å gå inn og se på midlere vannstand gjennom en årrekke, for de enkelte målerne for vannstand.
Jeg har gått inn på vannstands-måleren i Tregde (fotoet til venstre), hvor dataene viser at landhevningen i forhold til havnivået er meget nær 0 mm/år, og Oslo hvor den er mellom 3 og 4 mm/år.
Landhevningen i Norge er eftervirkninger fra den store isbreen over Fennoskandia som smeltet for ca. 10 000 år siden. Da regner man med at is- og snemasser av mer enn 1000 meters tykkelse dekket landet og smeltet i løpet av noen få hundre år. Klimaendringen som forårsaket bresmeltingen skjedde naturlig, uten påvirkning av mennesker. Bortfallet av is- og snemasser fikk jordskorpen i Fennoskandia til å heve seg. Da startet landhevningen, som viste seg størst i de sentrale deler hvor ismassene hadde vært mektigst.
Fenomenet landhevning kan forklares med følgende sammenligning: Du står på en flåte i vannet hvor du representerer is- og snemassene, og flåten representerer jorden. Når du hopper av flåten vil den reagere med å stige litt opp i vannet. Flåten reagerer ganske momentant, men jordskorpen er treg og reagerer over flere tusen år.
De første hundre årene var landhevningen stor, men den avtok med tiden, og for Oslo-området er den i dag fortsatt mellom 3 og 4 mm/år. For Tregde, som lå i utkanten av den fennoskandiske isbreen, er det altså ingen synlig landhevning i dag.
Om man ser på den gjennomsnittlige vannstandskurven (den midterste kurven på figuren) for de to vannstandsmålerne Tregde og Oslo, ser man at forløpet av kurven fra start til slutt (frem til året 2018) følger en tenkt rett linje, med svært små avvik. Vi ser ingen signifikant endring i det gjennomsnittlige havnivået, hverken de siste 10 år, 20 år, eller tidligere. Den årlige gjennomsnittsverdien for havnivået ligger litt ut på hver side av den tenkte rette linjen. Det skyldes at atmosfærens høytrykk og lavtrykk samt vindstyrke og vindretning vil påvirke havnivået, som dermed vil variere litt fra år til år.
Satellittbaserte målinger, som tar utgangspunkt i jordsenteret, indikerer at havnivået absolutt sett synes å stige med ca. 1 mm/år, i forhold til det faste jordsenteret. Hvis dette er riktig skulle landhevningen for Tregde være ca. 1 mm/år og for Oslo mellom 4 og 5 mm/år.
Og denne havnivåendringen er, ifølge vannstandskurven, den samme gjennom disse ca. hundre årene.
Da den første rapporten fra FNs klimapanel kom i juni 1990, ble det vist til at havet kunne komme til å stige med 65 cm innen år 2100. Videre hevdet rapporten: «The predicted rise is about 20 cm in global mean sea level by 2030. There will be significant regional variations». (Red.anm. siste siterte setning lagt til 12. febr.) Følgende figur med estimert havnivåstigning ble presentert
(Revidert avsnitt 12. februar, red.anm.) Dersom den prognosen var riktig, skulle havet i løpet av årene frem til i dag ha steget med ca. 15 cm ut fra «Best estimate». Selv om rapporten tar forbehold om «signifikante regionale variasjoner», skulle man forvente en synlig endring i havnivået på to tilfeldig valgte vannstandsstasjoner for perioden 1990 til 2018.
De to kurvene fra Tregde og Oslo viser imidlertid ingen endring i løpet av disse årene. Om havet har steget med 1 mm/år, så har landhevningen de to stedene allikevel vært uendret, og kurvene for middelvann har forløpt helt normalt» i alle disse årene.
I Klimapanelets rapporter om klimaendringer har man brukt modeller for havnivåendringene, og det er modellene som har indikert at havet skulle stige så mye som oppgitt i rapportene. Modellene har nu vært i aktivitet gjennom nesten et kvart århundre, så vi burde, ved å betrakte data fra vannstandsmålerne, kunne få de første verifiseringer av endring i hastigheten til havnivåets stigning. Men antydning til slik endring kan vi altså ikke se på vannstandsmålerne i Tregde og Oslo.
Da er det fristende å stille spørsmålet: Kan det hende at modellene som brukes for havnivå-endring ikke greier å fange opp alt som skjer i den kompliserte naturen som omgir oss? Kan modellene til klimaforskerne ha noen svakheter i seg av samme type som friksjonen i forhold til langtidsvarsel fra meteorologene? Siden meteorologene ikke kan varsle været mer enn noen dager fremover, hvorfor skal vi da tro at klimamodellene kan varsle havnivåendringer 100 år fremover?
Slik media og enkelte forskere har hauset opp klimastemningen, grenser det efter min mening nesten mot hysteri. For mange, særlig blant barn og unge mennesker, kan slikt skape pessimisme og uro for fremtiden, basert på tro. Det er fortsatt mye usikkerhet knyttet til vår viten om klimaet og virkningen av fremtidige klimaendringer. «Bedre føre var» er et fornuftig prinsipp, men handling og innsats må stå i forhold til faktiske farer. Kan det tenkes at vår tids konsentrasjon om klimamodeller tar fokuset bort fra to farer som kanskje på sikt vil utgjøre en større trussel for menneskeheten, nemlig plasten i havet og befolkningsveksten?
