Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Dette er tittelen på et større oppslag hos geoforskning.no forfattet av Kjell Stordahl, medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd. Han var selvsagt interessert i å spre vital informasjon på sitt fagfelt til flest mulig beslutningstagere og tok derfor kontakt med Aftenposten. Vi oppfordrer leserne til å lese begge tekstene for å få en forståelse både av de forholdene Stordahl tar opp, og av hvordan Aftenposten i stor grad ensretter den klimainformasjon man serverer for befolkningen i Norge, hvor viktige opplysninger – i de sjeldne tilfellene stoffet aksepteres – skyves ned til notisnivå og ignoreres av avisens samlede klima- og nyhetsredaksjon.
Hva er fakta for Aftenposten?
Svært mange kunnskapsrike naturvitere har i mange år prøvd å gjøre denne avisen oppmerksom på faktafeil, tendensiøse eller gale oppslag samt mangelen på naturfaglig viten som preger avisens journalistikk når det gjelder klimaet. Holdningen har i stor grad vært at stoffet avisen produserer selv er klimafakta, mens alt stoff som helt eller delvis har opplysninger som motsier avisen består av faktafeil. Ethvert forsøk på å få inn faktabaserte tekster om klimaet i Aftenposten er en Sisyfos-oppgave, og som vanlig fikk Kjell Stordahl både det korte svaret (nei), og det lengre svaret (neineinei) når han henvendte seg til avisen som en av Norges ledende statistikere, med vital informasjon som i stor grad har vært utilgjengelig for våre politikere, og som stilte offisiell klimapolitikk i et underlig lys.
Først etter en lengre meningsutveksling endret debattredaksjonen syn, og som vanlig i de svært sjeldne tilfellene hvor Aftenposten åpner sine spalter for det de selv anser for å være klimakjetteri, ble teksten kuttet brutalt ned i lengde, slik at det meste av innholdet forsvant (forfatteren må vanligvis forkorte egen tekst). Vi oppfordrer leserne til å studere teksten her (kan åpnes i PDF eller som tekstfil) og se hvordan avisen presenterer de to klimainnslagene på samme dag, tirsdag 7.mars: Stordahls sak som en notis, uten illustrasjon, uten portrettfoto eller noen presentasjon av forfatteren, mens dagens forsvarer av klimakrisen, med tareskogen som egen kjepphest, får en lekker ramme rundt egen tekst med alle de nevnte elementene som Kjell Stordahl nektes.
Detaljene som «ble borte»
I den lengre teksten på geoforskning.no får man vite at FNs klimapanel (etter omfattende kritikk) bare omtaler sine prognoser i egne dokumenter som projeksjoner, altså som gjetninger uten vesentlige innslag av vitenskapelig metode. Men Klimapanelet presenterer sitt materiale som om det var vitenskapelige prognoser, og dermed oppfattes materialet naturligvis av leserne som mye mer seriøst enn det egentlig er.
Det er en særdeles viktige opplysning at avstanden stadig øker mellom klimapanelets projeksjoner og den observerte temperatur, det betyr at modellene som brukes for å lage projeksjonene er tilsvarende verdiløse for å anslå fremtidig temperatur. Vil ikke Aftenposten at deres lesere skal få vite dette, siden de forlanget kortere tekster?
Klimapanelet opererer også med feilaktige hundreårsprognoser. Stordahl viser bl.a til at «den globale temperaturen har økt fra 1850 og frem til november 2009 med om lag 0,8°C – altså på nærmere 160 år.» Tallene er basert på data for temperatur fra HadCRUT3.
Hva, bare 0,8 grader på 160 år, er det alt? Det vil den jevne leser tenke hvis faktaene presenteres i media.Så faktaene tillates ikke presentert i media, av en eller annen grunn
Jo dypere man går inn i Stordahls analyse, desto mer pinlig blir det for de mange som skulle vært ansvarlig for offisiell norsk klimapolitikk.
På illustrasjonen over til venstre, fra geoforskning.no, med RSS/UAH-data hentet fra Ole Humlums nettside climate4you, ser man hvor liten økning det har vært i gjennomsnittstemperatur globalt fra 1979 til og med desember ifjor. Ikke minst ser man svært klart hvor kraftig temperaturen sank utover året ifjor, fra rekordnivået i februar.
Pussig nok er Aftenposten svært lite mottakelig for informasjon om den observerte temperaturutviklingen som vist i eksempelet over, og når Klimarealistene en sjelden gang slipper til med slik informasjon, så er avisen deretter særdeles liberal mot de mange i IPCC-leiren som sender inn sjikanøse tekster, men det er komplett umulig å få en saklig debatt i avisen rundt de mange betenkelige forhold som avdekkes av dem som uttaler seg vitenskapelig for klimarealistene.
Figurteksten til ovenstående figur er som følger: Global temperatur ved UAH MSU og RSS MSU (kvalitetsklasse 1). Månedlige observasjoner Januar 1979 – desember 2016 (Climate4you.com) og 37 måneders glidende gjennomsnitt.
(Red.Anm.12.mars kl 14.55) Kjell Stordahl har ytterligere kommentarer til egne prognoser, som følger:
Kjell Stordahls kommentarer IPCCs prognoser
I løpet av de siste ukene har Aftenposten og andre media presentert leserinnlegg der kvaliteten på IPCCs klimamodeller diskuteres. IPCC har i mange år anvendt sine klimamodeller til å lage langsiktige prognoser for global temperaturutvikling.
Jeg har siden 2007 fulgt opp IPCCs globale temperaturprognoser og det må understrekes at jeg har advart mot disse prognosene som meget usikre. Dette går frem av en rekke artikler og kronikker som ligger på www.forskning.no
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/02/er-usikkerheten-i-klimaprognosene-undervurdert
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/04/klimaprognoser-og-usikkerhet
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/04/ipccs-prognosemodeller
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/04/ipcc-og-temperatur
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/04/fortsatt-uklarhet-rundt-klimaprognoser
http://forskning.no/meninger/kronikk/2009/04/global-temperaturutvikling-store-usikkerheter
http://forskning.no/meninger/kronikk/2010/01/global-temperatur-og-veksten-i-co2-utslipp
http://forskning.no/klima/2010/09/ipcc-granskning-og-handtering-av-usikkerhet
Jeg syntes nå tiden var inne for å evaluere IPCCs langsiktige prognoser over en lengre periode. Dette arbeidet ble da presentert her http://geoforskning.no/12-mening/1431-klimapanelets-feilaktige-estimater.
Her er må det understrekes at de dataene jeg hovedsakelig analyserer er IPCCs egne, dvs. deres egne langsiktige globale temperaturprognoser hentet fra deres egne 6-årige hovedrapporter.
Jeg har foretatt en evaluering av IPCCs langtidsprognoser som de har presentert i sine hovedrapporter i 1990, 2001, 2007 og 2013. Det er prognoser som går frem til år 2100. Sammenligninger viser at prognosene ligger langt over de observerte, globale temperaturmålingene. Det fremgår også at IPCCs langsiktige prognoser er blitt redusert for hver ny 6-års periode de er laget for. IPCC selv har i periode etter periode fra 1990, innsett at temperaturprognosene har vært for høye.
IPCCs langtidsprognoser er basert på utslippsscenarier eller prognoser for årlige globale utslipp i Gigatonn karbon (C) fra produksjon av olje, gass, kull og sement. Ved å sammenligne utslippsprognosene som IPCC lagde i år 2000, med de reelle målte utslippene, konstateres det at IPCC i sine scenarier eller vi kan godt kalle det prognoser med for høye utslipp.
En annen sak som det vil være anledning til å kommentere senere, er at metan som ifølge IPCC er den sterkeste drivhusgassen etter CO2 har IPCC i sterk grad overvurdert effekten av ved stadig å presentere for høye prognoser. Også dette fører til at klimamodellene feiler.
De fleste skjønner at når prognosene til de grad feiler, må det også være feil og usikkerheter i IPCCs klimamodeller. Også det vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning.
Så til slutt: I den norske debatten er diskusjon av usikkerheten i prognosene nesten fraværende.
Det er verdt å merke seg at Klimapanelet, selv, i Technical Summary TS.6.1-4 i sin siste hovedrapport lister opp en lang rekke punkter som de kaller nøkkelusikkerheter.
Jeg har selv arbeidet med prognoser i nærmere 40 år både for det nasjonale og det internasjonale markedet og for internasjonale organisasjoner.
Det må forventes en viss ydmykhet av de som presenterer prognoser og at også brukerne skal kunne forstå usikkerheten knyttet til prognosene. IPCC har i sine hovedrapporter presentert sine resultater og prognoser slik at det ser ut til at brukere ikke skjønner at det er store usikkerheter i resultatene.
Klimadebatten har vist oss at norske politikere hverken har kompetanse eller innsikt i IPCCs klimamodeller og effekt av ulike tiltak. To eksempler her er tidligere subsidiering av dieselbiler og nå mulig innføring av store volumer av biodrivstoff.
Det er sterkt bekymringsfullt at politikere og andre ser ut til å ha full tiltro til IPCCs klimaprognoser og ikke har kompetanse til å forstå klimamodellene eller forstå den usikkerheten og de feil som ligger i temperaturprognosene.
Kjell Stordahl
