Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Forfattet av professor Syun-Ichi Akasofu.
International Arctic Research Center, University of Alaska
Formålet med dette notatet, forfattet i 2007 og titulert «On the Fundamental Defects in the IPCC’s Approach to Global Warming Research» var å påpeke at metodikken som ble adoptert av FNs klimapanel (IPCC), er fundamentalt feilaktig, noe som resulterer i en grunnløs konklusjon. Notatet ble publisert bl.a hos Roger Pielke jr og dets konklusjon er gyldig også 11 år og en hovedrapport senere. Oversatt til norsk av Geir Aaslid.
Det meste av den observerte økningen i global gjennomsnittstemperatur siden midten av 1900-tallet skyldes svært sannsynlig den observerte økte mengden av menneskeskapte klimagasser.
I motsetning til denne uttalelsen på side 10 i IPCCs Summary For Policymakers (2007), er det så langt ikke definitivt vist at det meste av nåværende oppvarming skyldes drivhuseffekten. Jeg mener at denne grunnløse konklusjonen er et resultat av den vitenskapelige sammensetningen av IPCCs studiegruppe.
IPCCs studie av dagens globale oppvarming har falt i et vitenskapelig gap mellom meteorologisk og klimatologisk tilnærming. En studie av klimaendringer, inkludert en undersøkelse av nåværende oppvarming bør tilhøre klimatologien slik IPCCs navn angir.
Et av de viktigste forskningsområdene for klimatologer er fortidens klimaendringer, fra jordens begynnelse. Geologer er også interessert i tidligere klimaendringer. Klimatologi har et element av arkeologi som ikke er sentralt for de fleste innen fysisk meteorologi. Dermed er det en grunnleggende forskjell i hvordan meteorologer og klimatologer søker å forstå dagens globale oppvarming, selv om begge er opptatt av det.
Selv om media ofte rapporterer at IPCCs konklusjoner er basert på «konsensus fra 2500 eksperter», er det muligens ikke flere enn noen få hundre ekte klimatologer i verden. Et stort antall av deltagende IPCC-forskerne er i utgangspunktet meteorologer med studieområde fysiske prosesser i værfenomener, ikke nødvendigvis værprognoser. Deres vitenskapelige hovedinteresse inkluderer ikke forståelse av fortidens klimaendringer. Det er også en stor gruppe forskere i IPCCs studiegruppe med hovedkompetanse i datamodellering.
Meteorologer identifiserer og gir modellørene de nåværende kjente klimadrivende funksjoner, for eksempel drivhuseffekten, effektene av solinnstrålingen og vulkanske effekter. Basert på disse inn-verdiene forsøker modellene å simulere klimaendringer de siste 100 årene. De simulerer klimaendringer basert på de kjente drivende funksjonene under antagelsen av at datamaskinen er programmert til å ta hensyn til alle grunnleggende elementer i vær- og klimaprosesser. Derfor kjører de også modellene uten de kjente driverne og tolker hva de får ut av data som naturlige klimaendringer. Denne tolkningen av ut-data er imidlertid tvilsom og er kanskje feil.
Etter denne metoden, siden ingen av de kjente driverne er i stand til å nøyaktig gjengi observert temperaturstigning (0,6 ° til 0,7 ° C over 100 år), har modellørene trimmet parametere knyttet til drivhuseffekten (med noe begrunnelse) og de hevder at modellene kan reprodusere forholdsvis godt observert temperaturøkningen på ca 0,6 °til 0,7 ° C i løpet av de siste 100 årene i forhold til drivhuseffekten. Et viktig poeng her er at svaret (0,6 ° til 0,7 ° C over 100 år) er gitt ved starten. Tidligere har mye av kritikken av klimamodellering fokusert på denne trimmede fremgangsmåte.
Imidlertid er det et mer grunnleggende problem innebygd i IPCC-leirens tilnærming. Hvis naturlige endringer med ukjente årsaker oppstår, kan de åpenbart ikke inkluderes blant de kjente klimadriverne i modelleringen. Dette er et vesentlig mer alvorlig problem enn trimmingen av parametre.
I nåværende modellering er naturlige endringer med ukjente årsaker, inkludert de store istidene, mellomistider, middelaldervarmen, Den Lille Istid og noen flere dekadale endringer, for det meste ikke tatt med i vurderingene av de mange deltagende meteorologer og modellører. Selv om de kjente alle klimadriverne, kan deres positive eller negative tilbakekoblingsmekanismer være for komplekse til å bli forstått når de brukes til jordsystemet.
Jeg er klar over at mange klimatologer og geologer er dypt bekymret for nåværende trend i studiet av global oppvarming, siden de kjenner til mange kjente klimaendringer med ukjente årsaker. Imidlertid kan disse bidra lite til diskusjonen om nåværende oppvarming, fordi de ikke kan tilby konkrete klimadrivende funksjoner, utover endringer i jordens bane rundt solen, slik at mange forblir en taus minoritet. Videre synes geologenes hovedfokus å være på klimaendringer som skjedde før dagens mellomistid, som for eksempel Dansgaard-Oeschger-syklusene og den yngre Dryas-perioden.
Som nevnt ovenfor er det viktig å innse at studier av en hvilken som helst periode med klimaendringer, inkludert nåværende oppvarming, tilhører klimatologien mer enn meteorologien. En alvorlig feil i dagens tilnærming fra IPCC-leiren er at den ikke vier mye oppmerksomhet på mulig tilstedeværelse av naturlige klimaendringer, som er ganske åpenbare når en undersøker klimaendringer bare i løpet av de siste hundre årene. Dette er ganske enkelt fordi de deltakende meteorologene ikke har trening som gjør dem i stand til å hanskes med klimadrivere med ukjente naturlige årsaker. Noen av dem kan tro at alle klimadrivende funksjoner er godt forstått. Naturen er langt mer kompleks enn de i IPCC-leiren ser ut til å være villige til å innrømme.
Naturen er langt mer kompleks enn de ser ut til å være villige til å innrømme
Professor Syun-Ichi Akasofu
Dessverre pleier de fleste meteorologer og modellører å konsentrere seg bare om detaljer ved de kjente klimadrivende funksjonene. Faktisk er de fleste av dem bare opptatt av drivhuseffekten de siste 100 årene, siden drivhusfysikken er godt etablert og aerosoleffekter kan håndteres. Som et resultat av dette undersøker de ikke tidligere klimaendringer, inklusive klimaendringer de siste århundrene. De er også redde for å håndtere lavkvalitets data fra fortiden eller for å legge mye innsats for å samle slike eldre data (sammenlignet med satellittdata). Men dette er utfordringer klimatologene må møte. Derfor nevnte jeg ovenfor at klimatologi har et element av arkeologi. På mange måter er eldre data med «lav kvalitet» mer verdifulle i studiet av dagens klimaendringer enn nøyaktige satellittdata fra de siste 20-30 år.
Hvis de i IPCC-leiren hadde viet mer oppmerksomhet til ekte klimatologers oppfatning av siste århundrers klimaendringer, burde de ha innsett at rekkevidden av observerte naturlige endringer ikke bør ignoreres, og derfor bør deres konklusjon være svært usikker. Begrepet «most» i deres konklusjon er grunnløs. Faktisk ser det ut som at IPCC-rapporten forsøker å vise at dagens oppvarming er svært uvanlig. Det ser ut til at IPCC fortsatt er påvirket av den såkalte «hockey stick» figuren som var fremtredende i 2001-rapporten, til tross for at figuren var diskreditert og ikke tatt med i 2007-rapporten.
Selv en tilfeldig studie av klimaendringer i løpet av de siste hundre årene, basert på den velkjente litteraturen, viser at det er en mulighet for at Jorden fortsatt kommer seg etter Den Lille Istiden. Denne returen til tidligere tiders tilstand kan forklare mye av oppvarmingen på grunn av ukjente årsaker som har oppstått selv i dagens mellomistid. Oppvarmingen her kan utgjøre så mye som 0,5 ° C pr. 100 år fra ca år 1700 til i dag. Dette er sammenlignbart med frekvensen 0,6 ° til 0,7 ° C over 100 år, som IPCC-leiren hevder å være forårsaket av drivhuseffekten. Årsaken til den lille istiden er ikke kjent og følgelig er årsaken til den påfølgende oppvarmingen heller ikke kjent. Derfor kan ikke oppvarmingen inngå som en klimadriver. Likevel eksisterer den. Mange isbreer begynte å trekke seg tilbake fra omkring år 1700, og isen i Arktis begynte å trekke seg nordover fra 1800-tallet, slik at disse fenomenene startet lenge før 1940 da CO2 begynte å øke raskt.
Det ser således ut til at IPCCs studie av dagens globale oppvarming har falt i metodegapet mellom meteorologisk tilnærming og klimatologisk tilnærming.
I tillegg var det en åpenbar temperaturstigning fra 1920 til 1940, og til og med en nedgang fra 1940 til 1975, samtidig som CO2 begynte å øke raskt. Det er utenkelig at IPCC ikke nøye undersøkte oppgangen i temperatur mellom 1920 og 1940. Stigningen og størrelsen på økningen var lik den som vi hadde etter 1975. Legg merke til at det er den overordnede lineære økningen som er forbundet med oppvarmingen etter Den Lille istid og andre, og disse sammen gjør at temperaturen har steget høyest de siste årene. IPCCs konklusjon «most» bør være svært provisorisk inntil årsakene til temperaturstigningen 1920-40 kan identifiseres. Det kan ikke vises at oppgangen i temperatur etter 1975 er forskjellig fra den foregående mellom 1920 og 1940.
Klimamodellene er programmert til å vise at temperaturøkningen i løpet av de siste hundre årene for det meste skyldes drivhuseffekten. Hvis sannheten er at bare ca 10% av dagens oppvarming skyldes drivhuseffekten*, så må klimamodellene omprogrammeres. Hvis gjenopprettingen fra Den Lille Istid skulle fortsette de neste hundre årene, vil det bidra til en temperaturøkning på ca. 0,5 ° C innen 2100. I tillegg kan drivhuseffekten bidra til en ytterligere økning på ca 0,5 ° C innen 2100 , så den forventede temperaturstigningen er ca. 1 ° C innen 2100. I tillegg kan den multi-dekadiske svingningen være enten positiv eller negativ i 2100. Av disse årsakene kan man slå fast at status for dagens studie av global oppvarming ikke er tilstrekkelig sikker til å utgjøre grunnlag for global politikkutvikling basert på den temperaturstigningen innen 2100 som er forutsatt av IPCC.
Det er mange klare og alvorlige grunner til å redusere bruken av energi i fremtiden, helt bortsett fra IPCCs ufullstendige og alarmerende grunner. Det er også veldig pussig at så lite har blitt gjort for å redusere utslipp av CO2, til tross for ramaskrikene om global oppvarming og utallige nasjonale og internasjonale konferanser og forhandlinger.
