Konsensus – en dårlig ledesnor

Forfattet av biolog Morten Jødal

Vi gjengir her en tekst fra Morten Jødals blogg, som er et tilsvar til en kronikk i Aftenposten den 8. oktober hvor Katja Sverdlilje hevder at manglende forståelse av vitenskapelig konsensus er et demokratisk problem. Underforstått: sannheten bæres fram gjennom konsensus. Tilsynelatende enighet skal brukes for å unngå debatt: det hele er allerede avgjort. Aftenposten trykket en sterkt forkortet versjon av teksten under nylig.

Tvilen er forskningens kronjuvel
Det sentrale prinsipp i all naturvitenskap er imidlertid empirisk falsifisering. Det betyr at alle vitenskapelige hypoteser skal testes, og testes, og testes igjen, for å se om de holder stand. Ingen ting er avgjort. Forskningen er anti-autoritær. Oppnås det resultater som står i strid med selv den mest etablerte hypotese eller teori, må den forkastes. Selv om det skulle være Darwins utviklingslære.

Konsensus står derfor i kontrast til den naturvitenskapelige metode. Den har intet med forskningen å gjøre, og hører utelukkende hjemme på politikkens arena. I forskningens verden handler det om å oppnå resultater som kan reproduseres. I dag sliter store deler av forskningen med nettopp dette: Sannsynligvis gir langt mer enn halvparten av forskningen gale svar. Nettopp derfor foregår det en stor debatt om menneskeskapte klimaendringer.

Verdens virkelig store forskere kom fram til ny erkjennelse fordi de brøt med konsensus. Charles Darwin gjorde det med sin utviklingslære, og Alfred Wegener med sin kontinentaldriftteori. Det tok lang tid før deres tanker ble akseptert. Den ungarske kirurgen Ignac Semmelweis oppdaget årsaken til barselfeber. Hans forskning ble ikke akseptert i hans levetid. Han ble oppsagt fra klinikken, og endte sitt liv på et mentalsykehus. Gruppetenkning og vitenskapelig konsensus resulterte i at mellom 10 og 30 prosent av fødende kvinner fortsatte å dø på sykehusene omkring i Europa i mange år framover. Mikrobiologen Carl Woese møtte enorm motstand fra konsensus-forskningen, da han plusset arkebakteriene til som et tredje domene i biologisk artsklassifikasjon.

Gruppetenkning
Påstanden om konsensus innen klimaforskningen – og andre miljøforskningsområder – indikerer en dynamikk forskningen ikke vil være bekjent av: Gruppetenkning. Den kjennetegnes ved at deltakerne skjermer seg fra alternative forklaringer, troen på at gruppen alltid har rett, at medlemmene har høye etiske standarder, stereotypiske syn på opponentene, konformitet og selvsensur, og forekomsten av tankevoktere. Dette innebærer at det ikke lenger eksisterer noen pro og contra i den vitenskapelige diskurs. Slik vil kritisk forskning bli stående i ”skammekroken”, og i liten grad få forskningsmidler.

Dette er alvorlig. Professor Benn Folkvord har skrevet: Retten – og plikten – til å være uenig med flertallet, er ett av de viktigste og mest fundamentale av alle vitenskapelige prinsipper. Klimabevegelsens korstog mot klimaskeptikere er derfor en trussel mot akademisk ytringsfrihet, og derfor også en trussel mot forskningen.Og jeg kan føye til: mot demokratiet.

—————–

Redaksjonen kommenterer
(Avsnittet her forfattet av Geir Aaslid) Her gjengir vi toppen av Aftenposten-oppslaget hvor Sverdlilje som er stipendiat ved UiO med fagfelt, står som forfatter  Figuren kommer fra Klimaforskeren Madhav Kandekhar som har distribuert den i sitt nettverk, som vist på våre sosiale medier. Figuren har åpenbart provosert stipendiaten, som reagerte på påminnelsen av at det økte innholdet av CO₂ i atmosfæren etter 1960 har medført betydelige avlingsøkninger.

Professor Richard Lindzen (MIT-meteorologi) var inne på noe av det samme i sin GWPF-forelesning nylig: I den perioden vi har hatt en grad Celsius med global oppvarming har verden opplevd en velstandsutvikling som er unik i menneskehetens historie. At vi derfor må ha tiltro til FNs klimapanel når de hevder det er konsensus på at vi må hindre den neste halve graden av oppvarming – det er ikke troverdig.

Hersketeknikk erstatter seriøs debatt
Legg også merke til Sverdliljes fornærmende hatretorikk (klimafornektere) og den etterhvert obligatoriske hersketeknikken i debatten hvor kritikere av offisiell klimapolitikk i fravær av seriøse argumenter likestilles med motstandere av vaksine og flat jord tilhengere.

Det stipendiaten ikke har fått med seg er at man i vitenskapen ikke teller hoder for å avgjøre hva som er vitenskap. Man ser på observasjonene, og de tilhørende argumenter og hypoteser.

For Wegener og Darwin er man etter å ha studert fagfeltet, enige i at dette holder mål, man har ingen observasjoner som falsifiserer hypotesene som over tid har fått en sterkere status som teori. Man slutter seg ikke til her noen hodetellende konsensus, men man sier seg enig i at data og observasjoner overbeviser.

IPCC-leiren feiler
Men i IPCC-leirens klimaforskning er det intet som overbeviser. Svært mange av de mest erfarne fagfolkene har lenge fastslått at dataene ikke holder mål og at CO2-hypotesen er falsifisert, mens man i den politiserte IPCC-leiren vil se bort fra all kritikk og avgjøre på konsensus. Stipendiat Sverdlilje må gjerne være uenig med kritikken i klimadebatten, som forøvrig er fjernt fra hennes eget fagfelt. Noen vitenskapelig grunn står hun ikke på med sitt konsensusargument, i og med at en observasjon som falsifiserer er tilstrekkelig.

Selv om konsensus ikke er vitenskapelig relevant, er det sterkt overbevisende for de vitenskapelig ukyndige.
Professor Richard Lindzen (MIT)

Når Sverdlilje opptrer vitenskapelig ukyndig i «klimadebatten» som for det meste er en velregissert offisielt preget propagandakampanje så er det dette som er det mest presserende demokratiske problemet.