Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Der ikke annet er opplyst, står innlegg for artikkelforfatters mening. Redaksjonen kan redigere og forkorte kommentarer til innlegg.
Et statsvitenskapelig essay, av Mathias B. Dannevig (cand.polit)
I KLIMANYTT 185 omtaler Ole Henrik Ellestad sensurtendensene i Aftenposten. At norske journalister og redaksjoner opptrer arrogant og sneversynt er dessverre ingen nyhet. Når Klimarealistene sensureres i media har det også andre, dype samfunnsårsaker som skaper det materielle grunnlag for slik sensur og skranker for alternativ tenkning. Politiske svingninger i et samfunn går ofte fra den ene grøftekant til den andre, og nå er vi utenfor veibanen, hvor enhver kritikk oppfattes som kjetteri. Dette kan true hele eksistensgrunnlaget til de politikere, mediefolk og naturvitere selv som er ansvarlige for det oppbygde CO2-hegemoniet.
Årsakene til sensurtendensene er mange og sammensatte. Norske skoler er nå langt mindre kunnskapsorientert enn for tidligere generasjoner, i den forstand at kunnskap er noe som er «der ute» – som man til enhver tid kan finne oppslått på Wikipedia eller Google og ikke nødvendigvis analyserer seg frem til selv etter tidligere lærdom. Sosiale medier som Facebook og Twitter skaper et visst grunnlag for «meningsmangfold», men samtidig er dette «meningsmangfold» vulgært og forflatende, helst dominert av sterke meninger og korte «statements» mer enn analyser, kunnskapsformidling og meningsbrytning. Kombinert med at krisen i de tradisjonelle mediehus stadig vokser og avishus må innskrenke sine staber, hersker dermed standardiseringens og de kjappe reportasjers ånd. Det blir lett en belastning å kjøre alternative vinklinger på store spørsmål i tiden hvis man ikke har ekspertise, investert dyrt i gravende journalistikk eller har en fast leserskare som menighet for retningen. Men det har allmenpressen lite av.
Den nye fagligsosiale tyngdekraft
Når Klimarealistene sensureres i media har det også andre, dype samfunnsårsaker som skaper det materielle grunnlag for slik sensur og skranker for alternativ tenkning. Våre forskningsinstitusjoner og universiteter er avhengige av statlige bevilgninger på det årlige statsbudsjett. Professorstillinger skal etableres og besettes og undervisningsstillinger skal fylles. Slik ressursallokering vil ofte skje med bakgrunn i hvor nyttig og støttende den forskning og de mastergradene og PhD-ene som produseres er for det sittende regime som styrer departementer og bevilgninger. Slik har det (særlig innenfor samfunnsvitenskapene) for så vidt alltid vært, men nå er naturvitenskapen politisert i en grad vi må tilbake til 30-årene for å finne paralleller til. Her har det politiske bildet over tid blitt dominert av CO2-determinismen som har nådd opp gjennom de politiske partier, forsterket ved internasjonale avtaler i Paris og Kyoto, forankret i FNs klimapanel (IPCC), og har bitt seg fast i alle politiske leire. Det har dannet seg en egen faglig og sosial tyngdekraft – også i naturvitenskapelige miljøer – rundt disse forhold og «det grønne skiftet».
Vi må da stille en del viktige, men veldig ubehagelige spørsmål: Hvem i departementene vil stå som garantist for finansiering av alternativ forskning som fremmer andre konklusjoner enn at CO2 er en dominant klimafaktor? Blir masteroppgaver og PhD-er om slik spesialproblematikk belønnet med jobb i forskermiljøet etter eksamen? Hvilket naturvitenskapelig institutt ved våre universiteter vil bli kjent for å ha profilerte motstandere av CO2-hegemoniet som fremtredende vitenskapelige representanter? Fremmer det instituttets interesser og levebrødet til dem som er ansatt der? Hvordan innvirker disse mekanismer på den forskning som drives? Om det i forskningsmiljøet gjøres epokegjørende oppdagelser i motstrid til CO2-hegemoniet, hvem tør si ifra om slike funn, og hvem tør eller vil publisere noe slikt?
Denne tyngdekraften forsterkes ved at det i næringslivet nå blir flere større CO2-aktører med sterke materielle interesser rundt «Det grønne skiftet» – som inn mot det politiske miljø gjør Statoil-lobbyen til en enslig svale. Bare se hvordan NHO er blitt dominert av disse de siste år, sammen med regjeringens mantra om «den nødvendige grønne omstilling». Statkraft skal investere milliarder i vindkraftprosjekt, strømkabler må bygges til utlandet for salg av «ren kraft» og påfølgende betydelige inntektspotensiale for kraftselskapene på bekostning av husholdningene her hjemme. Videre skal solcelleprodusenter, varmepumpeleverandører og vedovnsfabrikanter selge sine produkter, skogbruksnæringen kan satse på biobrensel, elbil-importører har sin elbil-lobby, bygging av e-ferger til sjøs promoteres og all verdens «grønn teknologi» popper opp som løvetann om våren. Mye av dette skaper ny innovasjon og bidrar positivt til næringsliv og arbeidsplasser – bevares – men poenget er at det samtidig skaper sterke økonomiske drivkrefter som slår tilbake på politikk, forskning, media og kunnskapsutvikling. Og dette tilbakeslaget har da både positive og negative sider.
Den kollektive konsensus
For det er velkjent i samfunnsvitenskapen at det I kjølvannet av disse kjernereaksjoner danner seg en kollektiv konsensus det skal stort mot og spesiell posisjon til å utfordre. Derfor finner vi kanskje færre yngre forskere som offentlig tør bekjentgjøre seg til Klimarealistene?
De som gjør det, er ofte pensjonerte, eller vel etablerte kapasiteter det ikke er så lett å rokke, og som danner ryggraden i det som er av opposisjon? Media bidrar da til å konservere og drive denne utviklingen ytterligere. Kommentarene i diskusjonen rundt Klimanytt 185 er illustrerende, her kan man eksempelvis lese «Nesten alle klimaforskere mener at bidraget (fra CO2, min anmerkning) er ganske stort, så da kan man velge hvem man vil tro på: Det brede flertallet av opplyste forskere, eller den lille gjengen som tror alle de andre bedriver en eller annen form for konspiratorisk klimareligion.»
Mens denne diskusjonen rundt klimarealiteter burde vært konsentrert om forskning rundt et snevert, spesialisert vitenskapelig felt, er det altså i stedet blitt en sak der man skal «velge hvem man vil tro på». Som vi skjønner så er troen her selve beviset – ikke kunnskapen. Og troen kommer fra hvor mange som tilhører de rett-troende eller hvor FÅ kjetterne er. Som om vitenskapelige fakta her skal avgjøres via den almene stemmeurne.
Velkjente sosiale mekanismer
Poenget er da at antallet på den ene eller andre side påvirkes sterkt av de materielle interesser rundt forskningsutførelse og fag-diskusjoner, til dels da fremtvunget gjennom en sosial og økonomisk tyngdekraft. Og her er det ingen konspirasjonsteori – for ingen konspirerer – dette er velkjente sosiale mekanismer i aksjon. Selv om et slikt flertall også er bredt sammensatt og uten CO2 /atmosfærefysisk spisskompetanse, blir en vitenskapsgruppes antall som i størrelse også er skapt av sosiale mekanismer, plutselig et vitenskapelig «argument» innenfor et annet, spisset naturvitenskapelig felt. Som så tvinger vekk den alternative forskning og fagdiskusjoner, og henviser dem til skammekroker for egen sekterisme og konspirasjonsteorier.
En klassisk samfunnsvitenskapelig diskusjon
Vi er egentlig inne på en klassisk diskusjon innenfor samfunnsvitenskapene, hvordan de materielle interesser former det tankemessige overbygg i samfunnet. Karl Marx (1818-1883) utviklet i sine omfattende og fundamentale arbeider på 1800 tallet teoriene om den «dialektiske materialisme» , og utfordret filosofen G. W. F. Hegels (1770-1831) forestilling om at ideverdenen levde sitt eget isolerte liv, der den ene nye ide måtte bryne seg mot de andre, og dypere kunnskap fremkom gjennom slike «dialektiske» prosesser kun ideene imellom. Nærmest uten ytre påvirkning. Tilbake i 2017 kan det jo virke som om det er slik CO2-deterministene tenker, når antallet av «forskere» som støtter det ene eller det andre blir avgjørende for hva som er sant. Men Karl Marx, og senere sosiologiens grunnlegger, Max Weber (1864-1920), påviste altså allerede for over 100 år siden at de materielle interesser (samfunnsklassene og sosiale normer ) også for en stor grad formet den til enhver tids herskende verdensanskuelse, og at en ideverden ikke levde isolert.
Det vil føre for langt å utdype denne samfunnsfaglige idehistorien ytterligere i denne fremstillingen. Men nå må vi bare konstaterere at slik det for tiden er i Norge, så kan den frie forskning i 2017 og fremover nå bli alvorlig skadelidende. Vi er på vei til middelaldertilstander der rettroenhet til CO2-kirken i disse spørsmål blir en betingelse for personlig suksess eller sogar yrkesutøvelse i naturvitenskapelige og politiske miljøoverhodet.
Vi er på vei til middelaldertilstander der rettroenhet til CO2-kirken i disse spørsmål blir en betingelse for personlig suksess eller sogar yrkesutøvelse i naturvitenskapelige og politiske miljø overhodet.
Mathias B. Dannevig
Opprettelse av stilling om «klimapsykologi» som skal sykeliggjøre enhver med naturlige motforestillinger mot de herskende dogmer, er foreløpig klimaks, og minner her unektelig om Sovjet-Russlands innleggelse av dissidenter på psykiatriske sykehus i 1960–70-årene.
Her er det noen som føler seg truet:
For hva har ikke samfunnet til nå investert på bakgrunn av dagens CO2-hegemoni? Det foregår en enorm og økonomisk kostbar omveltning rundt disse spørsmål. Folks dagligliv tyranniseres av nye forordninger og avgifter. Fra 2020 får du ikke lov til å fyre en enslig oljebrenner i parafin-kaminen din når det er minus 20 ute. For da er også den, sammen med de store sentrale fyringsanlegg blitt ulovlig å bruke. Du skal ha dårlig samvittighet om du bruker fly. Dieselbilen din er for lengst kriminalisert, men det fremkommer f.eks sjelden analyser over hva euro 5- og euro 6-utslippstandard faktisk betyr sammenlignet med elbilers samlede CO2-regnskap. Elektrifisering av offshore-anleggene våre koster store summer, investering i vindmølleanlegg er dyrt, og kabler til utlandet påfører etter hvert husholdningene enorme utgifter for strømleveransen og vil i neste omgang gi kjempeinntekter for kraftselskapene. CO2-utslippsreduksjoner preger etter hvert hele hverdagen vår ned til minste detalj. For ikke å snakke om CO2-besvergelsene som dominerer ethvert politisk program i kommune, fylke og Storting.
Tilbake til dagens klimadebatt i media
Hvilken innflytelse all dette som man her strever med har på det reelle klima vi opplever, er jo regnestykker som i et demokrati egentlig er helt fundamentale å få frem. Det kan jo være at en nærmere kost/nytte analyse vil måtte medføre at noen tiltak kan reduseres eller tas vekk fordi virkningen uansett er marginal. Eller andre kanskje prioriteres høyere? Problemet er da at slike regnestykker lett kan bli kjetteri, og kan true hele eksistensgrunnlaget til de politikere, mediefolk og naturvitere selv, som har bygget sin virksomhet opp rundt CO2-hegemoniet.og faktisk står ansvarlig for alt som settes i verk. Den dag det eventuelt – jeg understreker eventuelt – skulle vise seg at CO2-hegemoniet bygger på feilslutninger og er mer sosialvitenskapelig enn naturvitenskapelig fundamentert, så ryker mesteparten av den nasjonale eliten i media, politikk og offisiell forskning ned fra pidestallen. Og ikke bare det – hele det politiske systems legitimitet er alvorlig truet.
Hvis … CO2-hegemoniet bygger på feilslutninger og er mer sosialvitenskapelig enn naturvitenskapelig fundamentert, så ryker mesteparten av den nasjonale eliten i media, politikk og offisiell forskning ned fra pidestallen.
Mathias B. Dannevig
Allerede nå kan noen politikere «surfe» på at misnøye finnes. Men da gjerne med påfølgende konsekvenser også på andre politiske områder disse «drar med seg», og som kanskje ikke er så ønskelig eller synlig for dem som måtte bite på denne form for opposisjon.
Klimarealister bør derfor holde tungen rett i munnen, samtidig som de selvsagt skal ta imot all den støtte de får, uavhengig av avsenders politiske ståsted.
Konklusjon – en klimadebatt utenfor veibanen
Politiske svingninger i et samfunn går ofte fra den ene grøftekant til den andre, og nå er vi utenfor veibanen. Men dette betyr selvsagt ikke at alt som sies om CO2-betydning må være galt, og at alt som står på nettsidene for Klimarealistene må være riktig. Poenget er at særlig media (og mange politikere) har mistet evnen til nøktern kalkulasjon av virkemidler og fornuftige dialoger for å se konsekvensene av det vi til enhver tid gjør. En helt nødvendig betingelse er at det da må det eksistere et visst minimum av forskningspluralisme og diskusjoner rundt resultater, der disse ikke bør stemples og skyves under teppet med henvisning til et annerledes «flertall» når «de ikke passer». Det hele koker ned til et politisk spørsmål om dagens politikk og media i samfunnsutviklingen motvirker vår evne til kunnskap og forståelse. Det er Aftenposten og NRK dessverre tegn på at dagens tilstander faktisk gjør.
