Menneskeskapt klima:
Spekulasjon, ikke fakta

Klimaet på jorden er et ekstremt komplekst, ikke-lineært dynamisk system. Klimaet er summen av en astronomisk mengde partikkelinteraksjoner: vanndamp, karbondioksid, aerosoler, havstrømmer, solaktivitet, vegetasjon, skyer; alle i kontinuerlig vekselvirkning. Når det lages modeller med bare noen av disse faktorene, er det som å forutsi en storm ved bare å måle temperaturen, og samtidig ignorere vind, luftfuktighet og havstrømmer. Dette er ikke bare metodisk svakt, det er et direkte brudd med etablerte prinsipper i kompleksitetsteori og fysikk. Dette undergraver hele det vitenskapelige grunnlaget for modeller som påstår å gi et sant bilde av virkeligheten. Da får vi ikke vitenskap. Vi får politisk motivert spekulasjon, innpakket i teknokratisk språk og brukt som verktøy for sentralisert maktkonsentrasjon.

Av Rudi B. Stranden

For å forstå hvorfor langtidsmodeller og klimaprognoser ofte feiler fundamentalt, kan vi trekke paralleller til elementære cellulære automata, diskrete modeller der enkle lokale regler styrer utviklingen over tid. Derfor bryter narrativet om en menneskeskapt klimakrise sammen under vitenskapelig analyse.

Et klassisk eksempel er Rule 30, som med én enkel binær regel genererer komplekse og tilsynelatende tilfeldige mønstre, og dermed uforutsigbar atferd. Det essensielle er at man ikke kan forutsi fremtidige tilstander uten å utføre hver gjentakelse. Dette fenomenet kalles computational irreducibility (Wolfram, 2002): Når ingen analytisk forenkling er mulig, må utviklingen simuleres steg for steg. Det samme gjelder for været og klimaet, som styres av molekylære interaksjoner og turbulente prosesser i atmosfæren.

Klimaet som et ikke-reduserbart system
Klimaet er summen av en astronomisk mengde partikkelinteraksjoner: vanndamp, karbondioksid, aerosoler, havstrømmer, solaktivitet, vegetasjon, skyer; alle i kontinuerlig vekselvirkning. Disse inngår i et kaotisk system med ekstremt høy følsomhet for initialbetingelser (jf. Lorenz’ berømte sommerfugl-effekt).

Dette gjør det matematisk umulig å fastslå langtidsutvikling med sikkerhet. Ikke på grunn av manglende datapunkter, men fordi systemet i seg selv ikke kan reduseres uten at man mister det som gjør det uforutsigbart. Modeller som forsøker dette må uunngåelig diskretisere og forenkle systemet, og dermed ignorere det som gjør det uforutsigbart i utgangspunktet. Det er som å ta en snarvei.

Klimamodeller
Klimamodeller som hevder å forutsi menneskets påvirkning på klima over tiår og århundrer forsøker nettopp det: å ta en snarvei. 

Å lage en klimamodell innebærer å velge ut noen faktorer og ignorere resten. Det er som regel et resultat av praktiske begrensninger, ikke bevisst utelatelse. Men nettopp det man velger bort, kan være avgjørende for hvordan klimaet faktisk oppfører seg. Dermed mister man noe av det viktigste: Selve årsaken til at klimaet er så uforutsigbart. Det blir som å prøve å forutsi en storm ved bare å måle temperaturen, og samtidig ignorere vind, luftfuktighet og havstrømmer. Det finnes ingen måte å hoppe over kompleksiteten og likevel ende opp med noe presist. Dette undergraver hele det vitenskapelige grunnlaget for modeller som påstår å gi et sant bilde av virkeligheten.

Tenk deg at modellen er som en lang rekke dominobrikker, plassert for å simulere en prosess. Hvis én brikke står feil, faller ikke rekken som forventet. Kanskje én hel side stopper opp. Slik er det også med klimamodeller – utelater man viktige faktorer, blir resultatet feil. Små unøyaktigheter i starten kan føre til store avvik til slutt.

Når man likevel hevder at «mennesket forårsaker klimaendringer» basert på slike modeller, forfaller man til en illusjon som forenkler svært komplekse forhold på en overflatisk måte. Som et forsøk på å forkorte en beregningsprosess som ikke lar seg forkorte. Dette er ikke bare metodisk svakt, det er et direkte brudd med etablerte prinsipper i kompleksitetsteori og fysikk.

Å hevde at menneskelige CO₂-utslipp alene styrer et system med milliarder av samtidige, ikke-lineære prosesser, er vitenskapelig uansvarlig. Det er en form for reduksjonistisk determinisme som ignorerer selve naturen til komplekse systemer.

Dommedagsprofetier og maktstruktur
Til tross for de vitenskapelige begrensningene som er beskrevet tidligere, har det vokst frem et politisk og mediedrevet narrativ om at “klimakrisen” er menneskeskapt, eksistensiell og kontrollerbar, hvis vi bare gir fra oss nok penger, frihet og suverenitet. Dette tjener ikke vitenskapen, men politisk kontroll, økonomisk redistribusjon og ideologisk ensretting.

Klimanarrativet har i praksis blitt en dogmatisk doktrine – ikke ulikt en religion, der kritiske spørsmål møtes med fordømmelse og merkelapper som «klimafornekter». Den såkalte «vitenskapelige konsensus» blir brukt mer som et moralsk pressmiddel enn som grunnlag for åpen diskusjon.

Dette er ikke vitenskap. Det er politisk motivert spekulasjon, innpakket i teknokratisk språk og brukt som verktøy for sentralisert maktkonsentrasjon.

Konklusjon
Å påstå sikker viten om hvordan menneskelige handlinger vil påvirke et system som jordens klima – et system vi ikke kan forutsi uten å simulere steg for steg, over tiår eller århundrer, er like absurd som å hevde at man kan forutsi sluttmønsteret til et elementært cellulært automat etter 10.000 generasjoner uten å faktisk gjennomføre hele simuleringen. Det finnes ingen snarvei. Derfor er påstanden om menneskets kontroll over klimaet ingen vitenskap, den er spekulasjon forkledd som fakta.

Prøv å tegne et enkelt rutenett og bruk enkle regler fra en elementær cellulær automat (f.eks. Rule 30). Selv med de enkleste forutsetninger vil mønstrene utvikle seg på uforutsigbare og komplekse måter. Dette demonstrerer hvorfor slike systemer ikke kan forutsies uten å gjennomføre hele simuleringen.

Denne artikkelen går ikke i detalj på metodikken – det er opp til deg som leser om du ønsker å fordype deg videre i emnet.

Framhevet tegning:
KI-generert av Rudi B. Stranden.